Viktig dag

Jeg sitter i bilen på vei til byen da telefonen ringer:

- Hei, det er Monika
- Hei, det er fra Blodbanken. Vi har en krise her. Har du anledning til å gi blodplater?
- Ja, det går fint. Jeg er faktisk rett utenfor og kan være oppe hos dere om 10 minutter.

Blodplatene mine ble reservert for én spesiell pasient som er veldig dårlig og trenger påfyll. Mine matchet godt, og derfor ringte de. I natt/morgen er de ferdig strålt og kan brukes.

Det var en veldig spesiell opplevelse, og jeg er så glad for at MITT blod kan brukes til å holde et annet menneske i live. I dag føler jeg meg viktig.


(og så synes jeg blodgivning bør være en samfunnsplikt for de som kan gi blod...)

www.giblod.no

Jeg skal gifte meg!

I allefall sier de det. På bygda. Jeg fikk en sms fra en venninne tidligere i dag.

- Hører du skal gifte deg.
- Hæ?

Det er fint om noen forteller meg når det er, hvor det skal foregå og hvem som er den heldige. Det er garantert mer enn én som vet detaljene. Har jeg lagt ut ønskeliste noe sted? Eller vi. Jeg mener vi. I såfall er det et par punkter jeg ønsker å tilføye. Huff, det ville være fryktelig egoistisk av meg å ikke møte. Bare fordi jeg har det så fint her, liksom. Stakkars mann. Eller kvinne. Hvorfor ikke en kvinne? Nå er det jo lov for alle å gifte seg. Vi går fremover.

Bygda, ja. Jeg kjente at det var godt å ikke bo der da den meldingen tikket inn i dag. Det er godt å ikke bo så tett innpå folk. Ikke fysisk, for de bor egentlig ganske langt fra hverandre. Og de har hvert sitt hus. Hage. Garasje. Men veldig tett likevel.

Lenge, veldig lenge, drømte jeg om å flytte tilbake til bygda . Hjem. Der det var best i hele verden. Kanskje bedre enn best i hele verden. Sjø. Mark. Luft. Koselig. Trygt. Nært. En dag tok den drømmen slutt. Det føltes plutselig og brutalt, for jeg skjønte det ikke før det var den var helt borte. Jeg innså nemlig at jeg trivdes bedre i byen. Jeg elsker byen. Her er det ikke viktigere å ha det finere ute enn inne. Her er det ikke viktig å ha det fineste huset. Her er det ikke viktig å ha det flotteste vognteppet. Eller bilen. Eller båten. Naboer er ikke til for konkurransen eller sladderets del.

Etterhvert ser jeg at jeg overdriver størrelsen på bygdetrollet. Kanskje det har vært mye større inni hodet mitt enn det er i virkeligheten? Kanskje det er tidvis dårlig selvtillit som har gjort det stort? Og etterhvert som selvtilliten har utviklet seg mer og mer, så har behovet for å sammenligne seg med andre blitt mindre og mindre?

Kanskje jeg nå hadde taklet bygdetrollet? Hvem vet. Uansett så er det byen jeg elsker, og det er her jeg blir.

Bygda, ja. Mon tro hva de synes om den nye ekteskapsloven? Bygda med flere menigheter og nå en kirke under bygging? Jeg leste en artikkel i lokalavisa for litt siden. Der står det ingenting om den nye ekteskapsloven, men den gir meg en pekepinn likevel.
Det første spadestikket på kirketomten ble nemlig tatt for noen dager siden, og i avisen står det at det var en stor dag for bygda. Alle hjerter gleder seg og sånn.
Ordføreren håper det "blir et bygg til glede og velsignelse for bygda". Greit nok.
Presten mener at dagen burde bli offisiell flaggdag for bygda. Joda, vi takler det også.
Det er også helt greit at en 12-åring fra speideren trøkket spaden ned i jorda.

Men vet dere hva jeg ikke synes er greit? Elevene på skolen fikk fri for å være med på arrangementet. Dette er så hårreisende at jeg nesten blir kvalm. Jeg får lyst til å banne og steike selv om det er noe jeg egentlig ikke gjør. Hvor blir det av den skolen som ikke skal forkynne? Fikk barn fra ikke-kristne familier også fri? Hva med muslimer? Fikk de også fri for å feire denne viktige dagen? Jeg er ikke mot kirke. Jeg er på ingen måte mot at de bygger den i bygda. Men å gi ungene fri fra skolen? Jeg river meg i håret. Skolen er for alle. Kristne og ikke-kristne. Burde ikke skolen heller gitt elevene fri for å feire vedtaket om kjønnsnøytrale ekteskap? Det er viktig, det. Det hadde vist ungene noe om toleranse og menneskeverd.



(Hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til bygda? Fordi noen av de fineste menneskene i hele verden bor der.)

Bare 25 timer og 27 minutter igjen

Om 25 timer og 27 minutter er det 2008.
Er det noe jeg bør få gjort på de timene som jeg tenkte at jeg burde gjøre i 2007? I grunnen ikke. 2007 har vært et fint år. Det fineste.

Hvis du har god tid, så ta deg tid til å klikke på lenkene til gamle blogg-poster som dokumenterer punktene. Jeg har kost meg veldig ved å lese gjennom gamle poster.

Her er en del av mitt 2007:

• Datteren min har begynt på skolen og trives både sosialt og faglig.
• Jeg er fremdeles forelsket og synes jeg har en fantastisk kjæreste som holder ut gjennom alle nykkene mine. Det beste er at han til og med liker den forskrudde hjernen min.
  
• Jeg har en fantastisk mamma, pappa og søster.
  
• Jeg har blitt kjent med en fin og varm familie på Tysnes.
  
• Jeg har vært i Berlin, Stockholm, Warszawa, Ålesund og på Kongsmoen for første gang.
• Jeg har tatt pedikyr og manikyr for første gang i mitt liv. Jeg håper det skjer igjen, for det var deilig.
  
• Jeg har blitt 31 år og hadde den fineste bursdagsfeiringen noensinne. Den kommer til å være et kjært minne for meg.
• Jeg har lest mer enn jeg gjorde i 2006 og vært mindre på internett. Litt mindre, hvertfall.
  
• Jeg har gode venner som jeg bare blir mer og mer glad i.
• Jobben gir meg mer faglig, og jeg stortrives sammen med elevene og kollegaene mine.
• Jeg er mer strukturert. Her er fremdeles rom for forbedringer.
• Jeg har gjort mye morsomt. Og ledd mye.
  
• Det ble Roskilde i år igjen. Litt plutselig, men det var veldig gøy!
  
• Jeg har stått på skøyter for første gang på gud-vet-hvor-lenge.
• Jeg har gått mye på teater, og til jul fikk jeg årskort for 2008.
  
• Jeg var en uke i London og ble enda mer frustrert over at jeg kommer til kort i forhold til kjæresten min når det gjelder stedssans. Jeg vil jo helst være best. Ellers var det en flott tur, og vi var i engelsk bryllup på et nydelig hotell i Guilford. Jeg hadde med bunaden og fikk masse oppmerksomhet fra alle de gamle tantene. Kjæresten min hadde gallauniform og fikk all oppmerksomheten fra de yngre damene.
  
• Jeg har blitt blodgiver og beinmargsdonor.
• Jeg har blitt bedre i engelsk ved å snakke mer, men mest ved å lese engelske bøker.
  
• Jenta mi har mistet 2 tenner, og hun håver inn tjukt med penger. Pengene har hun på eget initiativ bestemt at fattige barn i andre land skal få.
• Jeg har blitt flinkere til å fotografere og har fått min egen portfolio på foto.no
  
• Jeg har spist mye god mat som jeg aldri har prøvd før.
• Jeg har tenkt mye på klimaforandringene og hva jeg kan gjøre. Kollektivbruk og ikke så mye shopping er mine viktigste bidrag.
• Jeg har spist for mye snop.
• Det ble litt slalåm og langrenn. Nok langrenn, men for lite slalåm.
  
• Jeg er i ferd med å bli rik.

Og for å si noe du sikkert kommer til å få høre minst 100 ganger de neste 25,5 timene:

Takk for det gamle!

Tilbake til klasserommet?

Jeg har lest det flere steder nå, på forskning.no, i bladet Utdanning og i diverse aviser. Norske elever må tilbake til klasserommet. Læring i åpne arealer fungerer ikke. Vi lærer for lite. Bare se hva PISA-undersøkelsen sier; norske elever scorer under gjennomsnittet i matematikk, naturfag og lesing.

Det høres ut som alle norske skoler nå bare har åpne arealer. Har de det? Nei. Og har noen undersøkt om det er forskjell på kunnskapene til elever som har lært i klasserom og elever som har lært i åpne arealer? Nei. Selvfølgelig har vi ikke det. I Norge synser vi.

Poenget mitt er at det nødvendigvis ikke er organiseringen som er nøkkelen til suksess eller ikke. Hvordan er lærerutdanningen? Har 15-åringene hatt lærere med gode kunnskaper og riktig engasjement for fagene? Hva med læreplanene, er de gode nok? Og hva synes vi om læreplaner som blir skiftet hver gang en utdanningsminister har behov for et minnesmerke? Jeg foreslår noe så enkelt som å evaluere læreplanene før nye blir laget. Vi får jo aldri vite hvordan de egentlig virket. I forbindelse med K-06 skrøt Clemet mye av at de hevet timetallet i naturfag. Joda, det gjorde de, men bare på barneskolen. På ungdomsskolen er faget redusert med 1 time i uken i løpet av tre år. Elevene kommer altså til å lære mer på et lavt nivå, men mindre på et høyere nivå. Har politikerne aldri hørt om Ole Brumm? Han som sa "Jatakk, begge deler"?

Noe av det aller viktigste er klare læringsmål og at elevene er gode til å reflektere rundt sin egen læring. Hva er jeg god til? Hva kan jeg? Hva kan jeg bli bedre til? Hva må jeg gjøre for å nå målene mine? En slik bevisstgjøring vil også nødvendigvis påvirke motivasjonen deres, noe som mange tenåringer mangler helt eller delvis. I tillegg til å være faglig gode og engasjerte må også lærerne hjelpe elevene til å finne læringsstrategier som er best for dem. Dette kan gjøres både i klasserommet og i åpne arealer. Og betyr åpne arealer automatisk slutt på all tradisjonell undervisning? Jeg skjønner ikke det. Jeg har undervist på veldig tradisjonell måte fra tavla i åpne arealer opptil flere ganger. Det gikk helt fint. Jeg lover.

Så slutt å hevde på vegne av alle lærere i Norges land at vi vil tilbake til klasser og klasserom! Jeg vil ha begge deler, men aller mest vil jeg ha reflekterte, bevisste elever som jobber mot klare læringsmål. Sånn. Det var godt å få sagt det.

(Forøvrig så har jeg fått min utdanning i lukkede klasserom, og jeg er ikke en gang sikker på om "scorer" skrives "scorer" eller "skårer".)

Ap vil ha slutt på økonomisk vekst

Og dette vil de vinne valget på om to år. Hvertfall hvis Martin Kolberg får det som han vil. Jeg kjenner at det nesten sitrer i kroppen av spenning. Tenk hvis de klarer det? Tenk hvis vi nordmenn, meg inkludert, klarer å gjøre noe med det faktum at forbruket i vår del av verden er noe av det som må ned for å komme i balanse med naturen igjen? "Alle" vet jo at det er slik, men vi vil helst slippe å la det få konsekvenser for våre egne liv.

Helt ærlig? Jeg tror ikke at Kolberg får det som han vil hos sine egne. Det tør de ikke. Og hvis han nå skulle få det, tror jeg definitivt ikke at velgerne vil sette pris på det. Den høyrevinden som blåser over landet for tiden, indikerer vel at vi heller vil øke forbruket. Uansett, det blir spennende å se hva som skjer. Takk for en interessant start på dagen, Modige Martin!

Frp og klima

De jobber hardt nå for å skaffe seg en bedre klimaprofil. Etter Jens Stoltenberg sin klimatale på landsmøtet gikk Ketil Solvik-Olsen, miljøpolitisk talsmann i Frp, ut og sa at dette er "klimapolitikk på beste Frp-vis". Grunnen var at Stoltenberg argumenterte for kjøp av klimakvoter og dermed kunne bidra til å få redusert utslipp i land som forurenser mye. I motsetning til Frp vil ikke AP kjøpe kvoter for å få forurense mer selv. Jeg lurer på om Frp også mener at Jens har stjålet målene om å skjerpe våre Kyoto-forpliktelser med 10% innen 2012 og kutte utslippene av klimagasser med 30% innen 2020. I beste Frp-stil, avslutter Solvik-Olsen slik: "Nei, jeg håper og tror at mange har lagt merke til at Ap nå sier det samme vi har sagt hele tida"

Les artikkelen Dagbladet

FrP kraftig tilbake

Det er på tide. Sannsynligvis er det holdningen i klimadebatten som fører til tilbakegangen, noe som viser at folk faktisk er i ferd med å ta den globale oppvarmingen på alvor. Dette er en fin dag.

Skal vi gjette hvor lang tid det tar før FrP snur i klimadebatten? Eller har de virkelig tro på det de driver med?

http://www.bt.no/innenriks/article352774.ece

Oljeverndepoet på Fedje åpner igjen

Fint!

Årsaken til at jeg er imot atomkraftverk

Her kan du lese om grov sikkerhetssvikt ved et kjernekraftverk i Sverige. I Sverige, ja, ikke i Russland eller Ukraina, men i trygge, gode Sverige.

Å leke hviskeleken med Ibsen

Der bodde en underlig gråsprængt en
på den yderste nøgne ø

Det bodde en utenfor gråsteinen
han var ytterst naken på en øy

Ja, for eksempel. Alle har vel lekt hviskeleken? Vaskemaskin blir til trafikkontroll, stol til krutong og regning til rosa ninja?
Dette skjer altså på ramme alvor med vår kjære Hr. Henrik Ibsen.

(Kjære? Er Ibsen kjær? Gretne, egne Henrik Ibsen?

Selvfølgelig er han kjær. Han har jo gitt oss

Nora

Hedvig

Hedda

Oscar

Peer

og mange fleer.)

Jeg blir oppriktig lei meg av å lese om hvordan Ibsenstykkene blir gjort til offer for dårlige oversettelser. Hvilke oversettere med et snev av yrkesstolthet oversetter fra noe annet enn originalspråket? I Japan og Kina oversetter de fra både engelsk, tysk og fransk, og ofte er det bare plottet igjen. Ibsen hadde gode plott, men hadde Ibsen blitt Ibsen med bare gode plott?
I 2006, jubiléumsåret, har Ibsen vært større i verden enn Shakespeare. Det er på sin plass å gjøre som Vigdis Ystad og kreve at Norge gjør noe for å rydde opp og skaffe verden skikkelige oversettelser!

Som mine elever ville sagt (hvis de hadde visst hvem Ystad var): Go Ystad! Du ruler!

Aftenposten, gå og legg deg!

Jeg kom akkurat over en fantastisk side på det store Internettet. Øverst på siden får du tilgang til interessant og viktig informasjon om de 10 hotteste pappajentene i verden, og lenger nede på siden ligger en oversikt over viktige nyheter som Britneys kjærester, hva mammaen til Paris mener om pornofilmen hennes og at Angelina ikke liker når Brad skal gi henne en klem. Nå lurer jeg litt på hvorfor jeg ikke har funnet dette før. Tenk alle de årene jeg har levd i uvitenhet om Carmens lesbiske side? Jeg føler meg snytt, mildt sagt og med store bokstaver. SNYTT. Det er akkurat som å begynne på p-piller igjen etter 2 års pause og oppdage at en blir så sårbar. Tenk å ha vært unødvendig lett sårbar i mange år uten å ha visst hva det skyldtes?
Hvem skal jeg skylde på denne gangen? Mamma som sluttet å kjøpe Se&Hør da jeg var 19 år? Lånekassen som ga meg muligheten til å flytte på hybel og ha dårlig råd, slik at jeg måtte prioritere kneipbrød og syltetøy foran sladderblader? Mine venninners manglende interesse for kjendissladder? Hans Nielsen Hauge? Bill Gates? Gaia Trafikk, nå Tide?

Med dette innlegget har jeg hvertfall gitt deg muligheten til å få med deg det jeg har gått glipp av i årevis. Og neida, du trenger ikke å takke. Dette gjør jeg for samfunnet og for hele den norskspråklige delen av verden.

Dommedag nærmer seg igjen

Etter 2. verdenskrig startet magasinet «Bulletin of the Atomic Scientists» dommedagsklokken. I løpet av tiden den kalde krigen varte, har klokken blitt stilt frem og tilbake flere ganger. I 1953 stod den på 23.58, og verden holdt pusten mens USA og Sovjet prøvesprengte atombomber i 9 måneder. I 1991 da disse landene reduserte sine lagre med atomvåpen, var klokken helt tilbake på 23.43.

I dag ble klokken stilt ett minutt frem til 23.54. Det er 5 år siden sist. Denne gangen er det Iran og Nord-Korea sitt hemmelige atomprogram, samt terrorisme og klimaendring som fører til at vi rykker nærmere midnatt.

• 1947: Syv minutter til midnatt.


• 1949: Tre minutter til midnatt. Sovjet sprenger sin første atom-bombe.


• 1953: To minutter til midnatt: Både USA og Sovjet foretar prøvesprengninger i en 9 månedersperiode.


• 1960: Syv minutter til midnatt: Økende forståelse for atom-våpens farlighet.


• 1963: Tolv minutter til midnatt: USA og Sovjet skriver under en avtale om delvis prøvesprenings stans.


• 1968: Syv minutt til midnatt: Frankrike og Kina anskaffer seg atom-våpen. Det er krig i Midt-Østen og Vietnam-krigen raser. Militære utgifter i verden øker.


• 1969: Ti minutter til midnatt: Senatet i USA godkjenner avtale om ikke-spredning av atom-våpen.


• 1972: Tolv minutter til midnatt: USA og Sovjet skriver under den første avtale om reduksjon av atomvåpen.


• 1974: Ni minutter til midnatt: India skaffer seg atomvåpen. SALT-forhandlingene stanser.


• 1980: Syv minutter til midnatt: Det er stans i nedrustningsavtalene mellom Sovjet og USA. Terrorist-aksjoner, brudd på menneskerettigheter, konflikter i Afghanistan, Polen og Sør-Afrika bekymrer.


• 1984: Tre minutter til midnatt: Våpenkappløpet akselererer.


• 1988: Seks minutter til midnatt: USA og Sovjet undertegner avtale om reduksjon av atomvåpen.


• 1990: Ti minutter til midnatt; Jernteppet faller og det er slutt på den kalde krigen.


• 1991: Sytten minutter til midnatt: USA og Sovjet annonserer begge reduksjon i atomvåpen.


• 1995: Fjorten minutter til midnatt; Ytterligere våpenreduksjon i verden stanser opp, våpenkappløpet når igjen nivået for den kalde krigen og det er bekymring for usikre atomlagre i gamle ovjet.


• 1998: Ni minutter til midnatt: India og Pakistan offentliggjør atom-tester. USA og Russland blir ikke enige om reduksjoner.


• 2002: Syv minutt til midnatt: USA avslår ytterligere nedrustning og trekker seg fra avtaler. Terrorister søker etter atom- og biologiske våpen.

(http://www.stavangeravisen.no/art.asp?id=32774)

Det er greiest med monopol og rykk tilbake til start.

Norge IDAG

Jeg må slutte å lese det, for det gjør meg så eitrende forbanna. Det er et par år siden sist jeg leste noe fra avisen, men i dag klikket jeg meg inn på nettutgaven etter et google-søk på "Martin Luther islam". Det jeg kom til, var en artikkel om karikaturene av Profeten Mohamed. Gammelt stoff og diskutert opp, ned og i mente. Jeg har hørt alle de snevre kommentarene før, men likevel blir jeg så sint. Her er avsnittet som får det til å tippe over for meg denne gangen.

Ingen av tegningene i Jyllands-Posten er nedlatende mot det hellige, mot
religionen eller Muhammed. En av tegningene er ypperlig og setter fingeren på
terrorismeproblemet.
Denne tegningen viser Muhammed, som sier at man ikke må
sende ham flere selvmordsbomber-martyrer. -Vi har sluppet opp for jomfruer, sier
han. Et svært godt og tankevekkende innlegg i dagens debatt.

Hvem faen tror de at de er? Mitt problem er at jeg blir like lite tolerant overfor F. J. Sæle som han er overfor muslimene. Karikatursaken er bare et tilfeldig eksempel. Det flommer dessverre over av mangel på forståelse og toleranse i Sæles avis.

Bærekraftig utvikling

Fra 13.00 til 15.30 var jeg på forelesning om bærekraftig utvikling. Jeg var slett ikke overrasket over humøret mitt da jeg kom ut. Trist. Litt tung. Likevel litt opphisset over ervervelsen av ny kunnskap. Jeg blir alltid trist av å høre om og snakke om bærekraftig utvikling. Det er så deprimerende å bli påminnet hvor liten vilje det er i våre vestlige land til å gjøre noe med hovedproblemet - fordeling av ressurser mellom sør og nord. På vei til bussen tenker jeg at jeg er så glad for at jeg bidrar, ja, jeg lurer til og med meg selv til å tro at valg av scooter kombinert med buss er et valg tatt av miljøhensyn. Så husker jeg at jeg var innom papirsorteringen i dag tidlig, og jeg ønsker at alle må bli like flinke som meg. Jeg kaster også nesten alt glasset i glasscontaineren. Glem nå for guds skyld ikke at jeg er miljøfadder og støtter Naturvernforbundet med 50 kr hver måned. Det lyser sikkert av meg at jeg er miljøbevisst. Det lyser sikkert av meg at jeg gjerne skulle betalt det dobbelte for de 14 bomullst-skjortene som ligger i skapet mitt, bare jeg var sikker på at pengene nådde frem til dem som virkelig trenger det. Inntil videre betaler jeg det de koster. Hva var det den kaffen het nå igjen? Max Havelaar? Jo, jeg vet jeg bør. Jeg må. Alle må. Hører dere?

Pinglejournalister

Jeg leste om Oriana Fallaci i Dagbladet i dag. Full av faen og i stand til å stille spørsmål selv. Det er rett som Sissel Osvold skriver, journalistene er blitt skikkelig pinglete. På tv henter de inn debattanter til å stå for meningsutvekslingen, så slipper de å stille de konfronterende spørsmålene selv. Journalisten blir redusert til ordstyrer. Hans Wilhelm Steinfeldt hadde kanskje turd å gjøre som Fallaci og starte intervjuet med Qaddafi med "Vet du egentlig at du er så uelsket og dårlig likt?", men jeg ser ikke for meg Oddvar Stenstrøm gjøre det samme. Etter intervjuet ville han sannsynligvis stått frem i avisene og sagt at Qaddafi egentlig var en hyggelig mann.