Når jeg får ferie skal jeg...

• lese fag
• lese skjønnlitteratur
• sove
• drikke enda mer kaffe enn vanlig
• prøve ut alle de digitale verktøyene jeg har lært om på konferansene i vår
• bade
• seile
• seile enda mer.

Men aller først skal jeg finne meg noen nye kjoler på favorittshoppingstedet mitt. Kredittkort - be prepared!

Det er faktisk snart ferie. Det gikk akkurat opp for meg. Håhåhåhåhå! Ferieeee! I morgen!

Island 2012, del 2 – langs sørkysten

Sakte, men sikkert får jeg gitt råd om Island til Kristine som skal på tur i sommer. Del 1 ble publisert 12. januar…

Sørkysten er fin. Vi kjørte i området fra «Broen mellom to kontinenter» til Vik øst for Dyrhólaey.

Broen mellom to kontinenter ligger litt utenfor allfarvei, men den er verd å besøke. Vi tok en litt større omvei den dagen vi var i den blå lagune. «Broen mellom to kontinenter» er akkurat det – en bro mellom to kontinenter. Følelsen av å stå midt mellom to kontinentalplater mens de beveger seg fra hverandre, er ganske vanvittig.

 

Det sies at den blå lagune er Islands eifeltårn, og det er et svært populært sted. Det merket vi. Tett i tett med folk både i garderobene, dusjene og badeavdelingen. 11-åringen merket mindre til det enn oss voksne og ville ikke vært opplevelsen foruten. Konklusjon: dra for barnas skyld. Bonusen for de voksne er at det er vakkert der. NB! Når du har brukt en halv flaske balsam i håret og mener at det er bra, bør du fortsette til du har brukt resten av flasken også.

Fra hytten vår i Minniborgir, dro vi på dagstur helt til Vik. Den dagen var spekkfull av fantastiske naturopplevelser. Nå begynner jeg å bli lei av å skrive, så resten kommer oppstykket. Det tror jeg er like greit.

Vi passerte Eyjafjallajökull. Selveste Eyjafjallajökull som hadde et helt ekte utbrudd i 2010!

Vi stoppet ved Seljalandsfoss. Vakre, vakre Seljalandsfoss. Det var sti bak fossen. Den må prøves. Benytt gjerne anledningen til en dusj.

Dyrhólaey var spektakulært!

Det anbefales å ta turen opp til fyret like ved. Det gikk fint uten firehjulstrekker, men kjør forsiktig. 

 

Nydelig utsikt til sorte strender, vakre steinformasjoner og ikke meinst – LUNDEFUGLER  i tusentalls!

Fra Dyrhólaey er det kort vei til Vik som ligger nedenfor Mýrdalsjökull. Innbyggerne har jevnlige evakueringsøvelser, for vulkanen Katla er flere tiår på overtid. Når den får utbrudd under isbréen, vil hele landsbyen stå i fare for å skylles vekk.

På vei tilbake fra Vik, kjørte vi innom Sólheimajökull. Det var den eneste fliken av en isbré vi hadde mulighet til med vår bil. Isen var dekket av aske etter utbruddet i 2010. Kjør pent. Her arrangeres det også breturer, men vi hadde ikke så god tid.

Elven som renner ut under isbréen, er omgitt av et kvikksandområde:  

Etter den ene storslagne naturopplevelsen etter den andre, vurderte vi å ikke stoppe for å se Skógafoss. Jeg er glad vi tok til fornuft og svingte innom!

Jeg lever gjennom eventyret på nytt nå når jeg blar gjennom bildene. Jeg må tilbake. I tillegg til det jeg allerede har nevnt, skal jeg skrive litt om Vestmannaeyjar og Reykjavik. Vestmannaeyjar er kanskje det største jeg har opplevd noensinne, og jeg skulle gjerne hatt flere dager der. Det skriver jeg om i neste runde. Det bør også settes av noen dager til fine Reykjavik.

Mitt fokus har vært på natur, men deilige Island har mye, mye mer å by på!

Island < 3 

Island 2012 - del 1 - Golden Circle og deromkring

Sommeren 2012 var vi 12 dager på Island. To voksne og en 11-åring. Nå skal Kristine reise med sin familie og har bedt om tips. Her er et utvalg av opplevelser. Mer kommer etterhvert.

Vi fulgte et opplegg fra Nordic Visitor den første uken. Det var behagelig å bli hentet på flyplassen og få tildelt kart og bil, men sett i etterkant var ikke det nødvendig. Vi kunne lett organisert selv, gjerne ved å ta utgangspunkt i en av rutene til Nordic Visitor. Hvis jeg skal reise igjen, vil jeg ta utgangspunkt i denne rundturen og tilpasse den etter eget ønske. Hvis jeg har råd, vil jeg også velge firehjulsdrevet bil. Nå hadde vi vanlig bil, og det gikk også fint.

Vi gjorde noen endringer på den ruten vi hadde fått. Nedenfor er en oversikt over stedene vi besøkte. Nesten alle anbefales, men jeg hadde lett hoppet over Eyrabakki og Stokkseyri neste gang. De var begge koselige steder, men jeg ville mye heller brukt tiden til noe annet.

The Golden Circle er et must og trenger strengt tatt ingen presentasjon, men jeg tar den med likevel. Den kan utføres som en dagstur fra Reykjavik, eller som en del av en lengre tur. Golden Circle gir deg Þingvellir nasjonalpark. Det første landstinget, og kanskje verdens første parlament, ble holdt her i 930, og det ligger akkurat der den nord-amerikanske og den eurasiske kontinentalplaten møtes. Hvert år sklir disse noen få cm fra hverandre. Tenk for noen krefter som virker! Þingvellir  byr på flott natur og mye interessant historie. I nærheten skulle det også gå an å snorkle i vannet, men det fant vi aldri helt ut av. Det skulle jeg ønske jeg hadde sjekket mer ut i forkant, for snorkling i vulkansk undervannslandskap, hadde vært veldig kult! Snorklestedet heter Silfa.

 

Vulkankrateret Kerið var også nydelig. 11-åringen fant den ene vulkansteinen vakrere enn den andre. Det ligger langs veien og er absolutt verd en stopp!

Jeg er veldig glad for at de ikke fikk lagt Gullfoss i rør den gangen de prøvde på det. Vi gikk hele veien ned, og den ble flottere og flottere.

Området rundt Geysir var magisk. Dampen sivde opp av bakken, og vi fikk se den trofaste geysiren Strokkur sprute varmt, svovelluktende vann ca hvert 6. minutt. Jordskjelvsimulatoren i besøkssenteret kan med fordel droppes...

 

Etter Island gir råtten fiselukt meg en ordentlig god følelse.

Ikke så langt fra Golden Circle, ligger Laugarvatn. Det er et område med varme kilder. Da vi var der for å bade, gikk vi raskt ut i vannet som vi visste kom til å være oppvarmet. Det viste seg å være veldig oppvarmet, så vi bråsnudde. Noen meter ut i vannet kokte det, og vi så boblene. Tenk at jeg har opplevd det! Det gikk fint an å bade i vannet, altså, men vi måtte finne et sted der det ikke kokte.

Vi overnattet 4 netter i en hytte Minniborgir og tok dagsturer derfra. Det var et ok sted med egen heitur pottur og trampoline på lekeplassen. Det beste av alt med å bo her, var nærbutikken og forsamlingshuset i Borg. Uansett om en bor på campingplassen eller ikke, anbefales det å stoppe for kake og kaffe på kaféen i forsamlingshuset. Like ved ligger også det lokale svømmebassenget med heitur pottur og vannrutsjebane. 

 

Mer kommer i del 2.

Island <3>

Og møte med de lokale

Fra å ha nikket og hilst og sagt to ord til de lokale (stort sett Grüss Gott og Danke Schön) hele helgen, oppstod det i dag kontakt med en lokal gutt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har forflyttet meg til koselige, lille Hall utenfor Innsbruck, eller om det bare var en helt spesiell kjemi mellom ham og meg som var gitt fra naturens side.

Vi pratet på tysk, og til tross for mine språkvansker, forstod jeg ham og han meg. Det var et spesielt møte, og vi opplevde straks å være på samme nivå. Jeg håper jeg ser ham igjen før jeg drar herfra. Danke Schön, liebe Christoph, 4 år.

Møte med Tyrol - laaaangt innlegg, men heldigvis noen bilder innimellom

Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall noe eksotisk – noe helt annerledes enn hjemme. Noe slik, kanskje?

Kilde: http://www.citypictures.org/r-europe-148-austria-192-tyrol-austria-2240.htm

Det lille søte propellflyet lå lenge inni skyene, og jeg tok ikke øynene fra vinduet, for jeg ville ha med meg den første åpenbaringen av fjelltopper med snø mot knallblå himmel. Ååå, som jeg gledet meg til det øyeblikket.

 

Vent litt…

Knallblå himmel? Flyet lenge inni skyene? Stor logisk brist. Det pøsregnet, og fjellene var ikke mulige å se.

Positiv som jeg er, kom jeg meg raskt over skuffelsen og begynte å speide etter de små, koselige tyrolske bygninger, men det eneste jeg så, var boligblokker og veier. Store boligblokker med et hint av Øst-Europa. Og veier. Veier med biler. Vanlige biler. Slike vi har hjemme. Definitivt ingenting tyrolsk over det. (Hadde det ikke holdt med grusveier og  hest og kjerre her i dette vakre landskapet?)

Det tok imidlertid ikke lang tid før opplevelsen ble større. Innflyvningen var fantastisk. Flyplassen ligger midt blant alle husene, så flyet måtte bratt ned, og det føltes nesten som vi sneiet hustakene med landingshjulene. Det var utrolig kult! 

Sett fra nedsiden

 Og da jeg kom inn på flyplassen, og den var bitteliten, så føltes ting litt mer tyrolsk igjen. Tyrolsk i formen ”Monika-har-sett-for-seg-tyrolsk”.

Jeg hadde ikke forberedt meg til turen annet enn å bestille flybilletter og hotell. Jeg hadde planer om å lese meg opp og vite mye om stedet før jeg ankom, men det forsvant til fordel for moro viktig jobbing. Nå er det søndag. Jeg kom på fredag. Siden da har jeg trasket gjennom så godt som hele Innsbruck, sett 5 museer, noen kirker og andre severdigheter. Hovedseverdigheten ”Das goldene Dach” lå like utenfor hotellet, så det har jeg sett mange ganger.

Maximillius I fikk bygget seg en balkong med gyldent tak over Shauplatz, siden palasset hans ikke hadde den utsikten.

Hvis jeg skal trekke frem et høydepunkt, må det være Bergiesel og hoppbakken. Den har jeg et forhold til fra jeg var liten, så det var nesten magisk å se den på ordentlig. En del av det som gjorde det til en stor opplevelse, var også utsikten. For en natur! Når skyene endelig lettet, og fjelltoppene kom frem, var det også magisk. Jada, full av superlativer, men det får være. Ordet spektakulært kommer til sin rett mellom fjelltoppene her.

(Sukk, hvorfor blir bildene aldri som i virkeligheten)

Dagen før hadde fjelltoppene gjemt seg:

(se flyet på vei mot landing ca midt i bildet)

Jeg kunne ingenting om Tyrols historie  (bortsett fra litt sport, kanskje), men nå kan jeg litt om frigjøring, bl.a. kamper mot Bayern, om Habsburgere, klokkemakere, stormannsgalne herskere, søppelsystemet i gamledager og hvorfor Triumpfbuen har en gledesside og en sorgside.Ja, olg så vet jeg hvor det daværende norske kronprinsparet overnattet da de overvar vinter-OL i 1976.

Dette var ikke ment som en reisedokumentar, så bildevalget er ikke representativt for byen. Det finnes mange koselige, smale gater, mange flotte hus, nydelige bygninger i form av kirker, palasser, museer osv. Innsbruck anbefales på det varmeste.

Livets Uutholdelige Venting

Jeg vil på Roskildefestivalen neste år. I fjor holdt jeg nesten på å dø av sorg da festivalen begynte og jeg ikke skulle. Det kan jeg ikke risikere i år. Problemet mitt er bare at vennene mine ikke er like ivrige som meg. Iallfall ikke de to jeg såvidt har nevnt det for. Jeg skal spørre mange.

I dag er jeg rastløs så det holder, det kan man se av facebook-oppdateringene mine. Ja, og at jeg skriver blogginnlegg. Dermed havnet jeg i denne situasjonen. Jeg hadde ikke tenkt så mye på Roskilde helt til en kollega plutselig satt med det på skjermen på jobb. Da begynte det å svirre, og i dag kom jeg meg endelig inn på nettsidene. Jeg begynte umiddelbart å gire meg opp og sendte melding til min øldrikkende kjære for å høre om han ville være med. Der var responsen noget laber, og jeg fortsatte med noen venninner uten større hell.

Problemet mitt er at når jeg først får noe for meg, kan jeg ikke vente. Jeg må bestille NÅ. Ja, helst i går. Siden jeg også vil ligge i sånn ferdig oppsatt telt (ikke pokker om jeg drasser på telt og leter etter plass igjen), vet jeg ikke hvor mange plasser de har, og da tenker jeg jo at det kommer til å bli utsolgt innen en time. Kanskje en halvtime. Eller et kvarter.


Kredittkortet roper på meg i lommen, men den skal jeg klare å motstå siden det ble brukt til å bestille en høstferie-tur i går.

Aaaarg!

Ferie

Vekkerklokken ringer

Stiller den en time frem

Vekkerklokken ringer

Snuser

Snuser

Snuser

Snuser

Snuser

Snuser

Snuser

Står opp for jeg må så på do

Kler på meg

Spiser frokost

Leser avisen

Ferie

Belønning

Jeg sitter på nett og bestiller flybilletter til København da jeg oppdager at jeg har glemt lommeboken med bankkortet i bilen.

"Frøken Freken?"

"Ja?"

"Hvis du løper ut i bilen og henter lommeboken, så skal jeg bestille Københavntur til oss i sommer."

Nå tror den unge damen at hun ble belønnet med Københavntur for å gjøre meg en tjeneste. Jeg lurer på hvor lang tid det tar før hun krever reforhandling av lommepengene.

Det å gå hjem alene - en stemningsrapport

Man har kanskje hatt en hyggelig kveld på byen. En usedvanlig hyggelig kveld på byen, faktisk. Til tross for at man begynte på en restaurant med god mat, men mye kø. Man har kanskje også hatt det veldig hyggelig i en have i byen selv om mange fryser og man må gå videre (kle dere for pokker!), og så viser det seg at der man går videre, er det enda hyggeligere. Og så leker man gamle leker med tommelen på bordet, leser psyko meldinger på toalettet, synger mange gamle sanger og tar en tur ut innimellom for å sjekke at stempelet fremdeles virker(hæ? stempel? kan jeg få et stempel?).

Til slutt går man gjerne på et finfint sted i andre etasje med halvbrødre og utdanka detektiver som man tar bilder sammen med selv om de ikke er levende, og ja, man har det veldig fint. Både fordi man har det og fordi vennene ringer andre venner for å få avkreftet mistanker (som man ikke får, tvert imot). Det kan også hende at man finner ut at det slett ikke var til slutt, bare nesten til slutt og finner ut at neste sted er til slutt (definitivt til slutt, for nå går snart bussen), og så har man det fryktelig fint og lengter tilbake til gamle festivaler.

Plutselig befinner man seg løpende i retning busstoppet med en vag erkjennelse om at taxikø har man prøvd mange ganger før, og det ER virkelig ikke raskest på denne tiden av døgnet. Og så føler man seg gjerne som verdens heldigste som både når bussen og får sitteplass. Det står ingen i midtgangen helller. Luksus. Etterhvert skjønner man at bussen går via det som er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet, og kanskje fører det til en smule lykke.

Så går man av bussen. Våken, men trøtt. Lykkelig fordi man ikke sovnet. Lykkelig fordi man er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet. Man går gjerne og trasker bortover i snøen på høye hæler (støvletter, selvfølgelig, ikke lave sko på denne årstiden) og lurer på om man skal gå den offentlige veien eller snarveien. Man tenker at den avgjørelsen kan man ikke ta før man har funnet ut hvor den som trasker like bak, har tenkt å svinge. Den som går like bak, så like bak at hodeskyggen dunker i vekseskyggen ens, svinger og svinger. Svinger like mye som en selv. Bortover, forbi snømannen med hodet i armen, opp til venstre, forbi landhandelen, videre oppover. Like bak, samme avstand. Den eneste gangen avstanden til skyggen varierer, er når man passerer lysstolpene. Da forsvinner forfølgerskyggen, og så dukker den plutselig opp igjen. Blodtrykksforhøyende opp igjen. Det er da for faen på tide å gå sine egne veier.

Man går og man går. Skygge, skritt, en og annen taxi på vei nedover. Man svinger inn til seg selv. Sin egen gate. Endelig. Men faen, skyggen følger med. Nedover. Nedover. Etter. Av og til nærmere. Større hode. Blodtrykksforhøyende. Jaja, snart hjemme. Så svinger skyggen til venstre, og man selv fortsetter fremover litt til. Hjemme. Ingen skygge.

Dobbel lykke.

Og hjemme skulle man gjerne ønske seg et drag eller to av en sigarett, men siden man faktisk ikke røyker, virker det kanskje mest kvalmende. Gratulerer med dagen, Chris. Takk for en vakker fredagskveld.

Bosporus

Man er ikke ordentlig turist i Istanbul før man har tatt et cruise oppover Bosporosstredet. Vi valgte en 7-timers tur med 2,5 timers lunsjpause i en liten fiskelandsby på den asiatiske siden av Tyrkia.

Vi var heldige og fikk en god plass på toppdekket. Se så fantastisk utsikt vi hadde:



Vel, vi fikk nå noen glimt innimellom. Heldigvis hadde vi med bøker. Her er en av de gamle "hyttene" til de rike Istanbulerne som trekte ut mot Bosporosstredet om sommeren.



Det samme gjorde sultanen. Her er sommerpalasset:



Vi så også flere litt mindre luksuriøse steder:



Det var aldri langt mellom fiskebåtene, hverken de store eller de små.





Her er vi fremme i den lille fiskerlandsbyen og har funnet oss en fin restaurant med utsikt over Bosporos. Landsbyen bestod nesten bare av restauranter, kanskje ikke så rart når det kommer cruisebåter der med et lass med gjester hver dag.



Og etter et strålende måltid, hva er bedre enn en kopp tyrkisk te?



Vel, kanskje en raki...



Å være politimann og vakt på cruise er også ganske komfortabelt...



Og herfra fortsetter Bosporusstredet et stykke til før det munner ut i Svartehavet. Det føltes nesten litt magisk å være så nær. (Ja, jeg er enkel å glede).



På vei hjem for å skifte og gjøre oss klar til en tur på byen, stoppet vi innom kryddermarkedet. Se så fantastisk det er! Og tenk at vi bare kan gjøre dette. Svippe innom kryddermarkedet, liksom. Så får det heller bare være at det er kremdyrt og at vi ikke kan stoppe og se på noe uten å bli overfalt av selgere...

Dagen for å bli lurt?

Ja, for når man ikke gidder å spørre om prisen og forhandle litt, så fortjener man blodpriser. Det startet hos skopusseren, og vi betalte 120 kr for å få pusset Joachim sine sko og bare børstet mine. Skopusseren var hyggelig og skrøt både av herresko og damen, så vi var fornøyd likevel. Verre var det senere på kvelden da vi kjøpte hver vår iskule. Spørre om prisen? Nei, det hadde vi visst allerede glemt. Ismannen showet med isen, og vi lo (iallfall til vi ble lei). Det gjorde de forbipasserende også. Vi fikk hver vår is i hånden, Joachim betalte med en 20-lapp (80 kr), og vi ventet på vekslepenger. Vekslepenger? Haha, han krevde heller mer. "Twentyfive, a very good price for you my man". Det fikk han selvfølgelig ikke, og vi gikk derfra med blandede følelser. Det var litt pinlig å bli så grundig lurt (har du noen gang betalt 80 kr for is med en kule hver?), men samtidig lo vi også godt av oss selv som kjøpte noe av en gateselger uten å avtale pris på forhånd. Jaja.



Hadde vi blitt grundig lurt, kunne vi alltids fisket dagens middag på Galaterbroen. Det var trangt om plassen, men det hadde nok gått an å skvise seg inn der.



Og det var fisk nok til alle:



Vi hadde en fin og avslappende dag med mye rusling og utallige te-stopp. Og kaffe. Tyrkisk kaffe er nydelig.

Livet i gatene varierte mellom helt rolig:



Og litt mer spennende. IMF er i byen, så da får politiet bruse litt med vannkanonene og tåregassen. "Opptøyene" (100-200 protestanter) var noen hundre meter opp i gata, men de merket vi ikke noe til.



Istanbul er virkelig et flott sted, og for å bruke min kjæres ord, så er bare det å være her fint. Alt det andre kommer som en bonus. Og det er MYE å se her. Jeg følte nesten det var magisk å gå gjennom og utenfor den gamle endestasjonen til Orientekspressen. Tenk det livet som en gang yrte rundt denne bygningen. Nå var den ganske forfallen, men se så flott likevel:



Ellers er tyrkernes oppfatning av sikkerhet ikke helt som hjemme, og det var slett ikke overraskende at en mann satt usikret i vinduet flere etasjer ovenfor bakken.



I går kveld fant vi et nydelig sted ved en tilfeldighet - the tea garden. Der delte vi en kanne te, mens vi så utover det yrende Bosporosstredet. Her sitter Joachim og nyter utsikten. Han er jammen fin han der kjæresten min.



Ellers melder trafikkanalen om kø i dag også.

Hverdag i Istanbul

Vi klarte hotellfrokosten første dagen, men siden den bare var helt grei, har heller morgenene fått bli lengre. Vi blir i sengen og leser bok, surfer på nett, ser på den tyrkiske trafikkanalen på tv, og så spiser vi frokost på en eller annen hyggelig kafé.



Hver dag går vi forbi Den blå moskéen og Hagia Sofia flere ganger. Det er en helt normal del av hverdagen, og det er såvidt vi gidder å kaste et blikk opp på dem.



Det er mye mer spennende å møte slike som denne karen:



Eller ta bilder av de forfalne trehusene som det er flere av i gamlebyen. Det bor faktisk folk her. I alle etasjene.



Kameraet blir flittig brukt, og jeg har blitt veldig flink til å spørre om lov. Denne karen kunne ikke brydd seg mindre om jeg tok bilde eller ikke. Han så bare ut til å kjede seg noe fryktelig.



Ellers er det umulig å ikke få tak i noe å drikke hvis man er tørst, for det er juicepressere på annethvert hjørne. Mmm...



Etterpå drar man kanskje hjem for å se litt mer på trafikkanalen, skfite klær og så dra over Det gyldne horn . Der spiser man kanskje en fantastisk treretters, drikker god vin og rusler arm i arm i gatene og er en del av folkelivet.

Vi lever det gode liv. Det er det ingen tvil om.