31 juli 2009

Rydding i gamle minner fører til samtidig rørthet og flauhet

Er ikke det den beste overskriften, så vet ikke jeg!

For noen dager siden hentet jeg resten av stæsjet mitt fra før jeg flyttet hjemmefra på ordentlig. Det er kanskje på tide når man har passert 33 år. Min søster var nok også glad for å få et helt ekstra kott til disposisjon, siden det er hennes hus nå...

Et av høydepunktene var boksamlingen min. To esker med bøker fra Pennyklubben og juniorbokklubben. Nå vurderer jeg om jeg skal la Frøken Freken overta alt sammen, eller om jeg skal gi noen til Fretex for å styre henne unna hestedilla. Bobseybarna skal hun iallefall få lese. Kanskje vi må lese dem sammen? Og se på toppen til høyre, der ligger Barnetimeboka. Åh.



Noe annet som lå i bokhaugen, var skoledagbøkene fra ungdomsskolen. Vi levde gjennom de bøkene, og det lå stor prestisje i å ha en kul dagbok. Jeg elsket mine, og de var fulle av utklipp fra blader og aviser, samt navnet på den jeg til enhver tid var forelsket i. Jeg var ikke forelsket i så mange forskjellige, for mine forelskelser kunne gjerne vare i år, og de var nesten alltid ulykkelige og på avstand. Sukk. Det er godt å være voksen og ha selvtillit. Det er hardt å være ulykkelig forelsket i pubertetstiden, særlig når man sper på sorgen med suppete, ekle sanger som man føler er skrevet til seg selv. Det var ikke den sang jeg ikke kunne tilpasse kjærlighetssorgen min. Hoho!

Her var jeg visst ferdig med Kjetil-forelskelsen:



Selv om det var fotball som var det store, hadde jeg også hestedialla i noen år. Sammen med en venninne lagde jeg planer for hvordan vi skulle få HELE klassen interessert i hester. Vi skrev lister med delmål, som bestod i å henge opp hesteplakater i klasserommet og ta med hestebøker til klassebiblioteket. Jeg kan røpe at det ikke virket. Klassekameratene mente fremdeles at hest luktet pest, ingen protest. I løpet av disse årene klarte jeg å skaffe meg en del utstyr som jeg fant igjen i kottet:



Jeg hadde også egen frimerkebok. Mon tro hvor lenge den interessen varte? Det kan ikke ha vært mange månedene, men jeg husker godt hvordan det kriblet i magen av glede den gangen jeg gikk på postkontoret helt alene for å kjøpe norske frimerker til samlingen min. Åh.



Ja, og så var jeg en skikkelig juksepave. Her er beviset som fjerner all tvil:



Russeutstyret mitt dukket også opp igjen. Frøken Freken i askepottkjole syntes det var stor stas å få prøve den, og jeg kan konstatere at wunderbaumen som jeg fikk i lua etter å ha gått med den en hel dag, fremdeles lukter eh, ja, ...wunderbaum.



Etterhvert flyttet jeg delvis hjemmefra, og en periode kjøpte jeg MANGE ting til hybelen. Det at jeg hadde sommerjobb på en butikk som solgte slik, hjalp ikke. Et helt sett med slike er nå donert til Fretex:




Ååå, så pen denne pyntevognen var på kommoden min! Nå har Fretex fått den også. Den var på sitt aller peneste da jeg hadde tørkede roser oppi.




På lærerskolen hadde jeg forming, og der lagde jeg selvfølgelig ting til hybelen. Grytekluter i lappeteknikk med høstfarger. Juhu! Jeg ga dem til Fretex også. De var flott sydd, men fikk ikke lov å bli med hjem likevel. De var fine den gangen, men ikke nå lenger. Man kan jo ikke ta vare på alt selv om man har laget det...:) Jeg fikk faktisk 2.2 i samlet karakter i forming (sløyd, tekstil, tegning, kjeramikk). Hvem skulle trodd det om meg? Jeg må si meg stolt av den!



Og *host* hvem har ikke vært medlem av en bokklubb på 90-tallet og fått minst ett sett av disse i vervepremie? Fretex værsågod.



Og helt til slutt puslespillet mitt. Jeg elsket å pusle, men dette på 5000 brikker klarte jeg aldri. Det er jo ganske kult, og kanskje jeg prøver igjen, men det kommer uansett aldri opp på noen vegg hjemme hos meg. Kanskje en garasjevegg en gang? Puslespill limt på en plate og rammet inn er ikke noe annet enn harry. Sånn er det med den saken.



Det er fint å rydde i gamle minner, og nå har jeg alle tingene mine hjemme hos meg selv. Iallefall det som er igjen av dem. Det føles fint. Velkommen hjem!

19 juli 2009

Ydmykelse/ødelagt selvbilde/tap

Jeg var den dårligste, og det er det liten tvil om.

For ett år og en måned siden kom jeg hjem fra skytebanen høy på selvtillit og på pæra. Salongrifle. 10x5 skudd. 25-metersbane. Jeg skjøt som en gud (ok, det er mine ord) og kom hjem og viste frem strålende serier.

I dag har jeg også skutt med salongrifle. 2x5 skudd. Alle spredd. Ingen i blinken. Alle skjøt mye bedre enn meg, til og med Siv.

Faen.






17 juli 2009

Vi bodde inni en kube

Det er det kuleste hotellet jeg noen gang har bodd på, men jeg var veldig glad for at bekjentskapet ikke skulle vare mer enn en natt. Det geniale med hotellet var at det lå på selve flyplassen, slik at vi kunne sove lengst mulig neste morgen.

Vi visste at det var lite, men da vi kom inn, lo vi godt. Sengen var på 1m x 2 m og så var det et smalt bad og en smal "gang", men det beste (les: verste) var at det bare var glassvegger inn til badet. Her måtte de private grensene justeres for noen timer, ja.

Sailor måtte sitte på do og spise, for jeg og Frøken Freken hadde okkupert sitteplassene i sengen. Vidvinkellinsen jukser litt og får det til å se større ut.



Lyset i taket var lilla, noe den yngste frøkenen syntes var spennende. Her er de to finingene mine!



Frøken Freken fikk "seng" på badet. En flytemadrass var ikke akkurat det beste å sove på, men hun sovnet nå til slutt. Hun mente at det var ganske genialt, for hvis dusjen skulle begynne å lekke, ville jo hun bare flyte oppå vannet. Se hvor smalt rommet var!



Det var særs viktig for Frøkenen at jeg tok bilde mens hun sov som Pippi - med beina på puten.



Det var trangt og kavete, men likevel så vi friske og uthvilte ut neste morgen. :) Kanskje is fra Ben & Jerrys ismaskin hjelper på når klokken bare er 05.45?



Konklusjon: trangt, moro, praktisk. Anbefales!

10 juli 2009

Veddemål - oppstart 19. august

Veddemål på gang med verdens mest geniale premie: helaften på byen. Veddemålet pågår fra 19. august til 16. oktober og kan bivånes her: http://helaften.blogspot.com

Jeg forventer heiarop og moralsk oppbakking!

04 juli 2009

Ligger Michael Jackson begravd i et bord i en kirke i Orihuela, Spania?

Vi tusler rundt i en av de katolske kirkene fra middelalderen i Orihuela, Spania. Der er det mye vakkert, og til barnas forskrekkelse ligger det folk begravd i gulvet.

Følgende samtale utspiller seg mellom meg og sønnen til en kamerat mens vi står og ser på et slikt pent bord som det kan settes lys på:

9-åring: Ligger Michael Jackson begravet oppi dær?
Jeg: Nei, han skal jo begraves i USA.
9-åring: Kem e det då? Jesus?

Det er fint å prate med 9-åringer.