Mattelærer på tur

Jeg sjekket taksameteret og ga ham firehundre kroner. De trehundre jeg hadde fått fra de som satt på og hundre fra meg selv. Taxisjåføren ble litt rar, og jeg ble litt flau. Ni kroner i tips, liksom. Litt lite. Litt pinlig. Jaja. Jeg hadde ikke småpenger, så det fikk bli med de ni kronene.

Pinlig.

Pinlig i to meter.

Nesten før jeg hørte døren smelle igjen etter meg, gikk det opp for meg at det stod tohundreognittien på taksameteret. Ikke trehundreognittien.

Gratulerer med hundreognikroner i tips, taxisjåfør.

Nå sitter jeg her og ler. Le med meg. Vær så snill.

Årsaken til alle de teite spørsmålene du må gjennom når du ringer helpdesk, er meg

Jeg anser meg selv som passe datakyndig og litt til, og tilhører kategorien mennesker som holder på å sprekke av frustrasjon når helpdesk-menneskene spør om vi har satt i kontakten, skrudd på pc-en osv.

I dag kontaktet jeg data-ansvarlig på jobb, for jeg klarte ikke å koble projektøren til den nye bærbare. Det gikk jo for #&%?*! ikke an å få den pluggen til å passe! Kanskje jeg måtte ha en slags overgang?

Tilkallingen satt langt inne, for slikt skal jeg jo klare selv, men til slutt sendte jeg altså en e-post. Responstiden var på omtrent 27 sekunder.


"Du, jeg klarer ikke å koble til projektøren. Hvilken ledning skal jeg bruke? Disse passer jo ikke. Finner jeg riktig inngang inni den luken der? Jeg klarer ikke å åpne den."

Og hvordan responderer data-ansvarlig? Joda, han snur pc-en bittellitt, peker på riktig inngang og sier "Er det denne du mener?".

Han var for høflig til å le høyt, men jeg så nok det lure smilet han prøvde å skjule.

Hadde det ikke vært for at det var midt i en matteøkt og jeg måtte ta meg sammen, hadde jeg  dødd av forlegenhet. Minst.

10 år senere, og jeg er fortsatt den samme

Monika anno 2001 (25 år): Nybakt mamma som lett bruker de siste 300 kr på verdens søteste babyklær på H&M, selv om det er en uke til lønn. Man har da mat i fryseboksen.

Monika anno 2011 (35 år): Tilsynelatende voksen som lett bruker de siste 300 kr på blomster til terrassen, selv om det er 12 dager til lønn. Man har da kredittkort. (I tillegg til maten i fryseboksen.)


Jeg må si jeg holder meg godt.

Feriebivirkningsloop

- Nå går jeg ut på terrassen en tur.
-  Hmmm, det hadde vært godt med noen m&m. Jeg går via skuffen på kjøkkenet.
- Oisann, det ble litt mange. Jeg får sette meg ned ved pc-en mens jeg spiser dem opp.
- NÅ går jeg ut på terrassen.
- Skal bare ta noen m&m fra...
- .....så mange.....pc imens....

- Nei NÅ går jeg.

- Jeg skal bare skrive et blogginnlegg først
- Jeg tar noen m&m mens jeg skriver....

Hvis flyet er lite...

...og man mister noe på gulvet på vei ut, bruker man gjerne lang tid på å finne det, slik at alle som står bak en i midtgangen, venter utålmodig og litt irritert. Da er det ekstra gøy å glemme at flyet er så lite når man endelig har funnet det man leitet etter, reiser seg opp i stor entusiasme og skaller hodet hardt i skråtaket.

Jeg tipper de andre passasjerene syntes jeg fortjente det når jeg var så klønete.

Puh

Ingenting er som å finne vesken sin når man er på vei ut i bilen for å kjøre tilbake til Turnkassen, som man ikke vet om er åpen lenger, for å lete der. Lykkefølelse? Definitivt.

Monika mister hodet

Det skjer på etsy.com - på vintage-avdelingen, nærmere bestemt under clothing og dress. Jeg har gjort det mange ganger før, og vet at jeg blir hengende der i flere timer. Men ikke i dag. I dag skulle jeg bare ta en bittebittebittebittebittebittebitteliten titt. Bitteliten.

HAHAHAHA - VERDENS STØRSTE SELVBEDRAG!

"Joooachiiim, kom hit litt. Er denne fin?"
"Denne da? "
"Å, jeg fant en til. Kom og se. Kan jeg ha den?"

Det ble først tre kjoler, en genser og en vest. Og vips så ble det to kjoler til. Hver gang jeg bestiller, så blir det minst ett bomkjøp, så jeg er spent på hva som må stues vekk i skapet denne gangen. Heldigvis koster de fleste tingene bare noen få hundrelapper.

Da jeg skulle skrive dette blogginnlegget, måtte jeg innom igjen for å finne den direkte linjen til "dress", og da tenkte jeg - tenk så morsomt det hadde vært å skrive i bloggen at mens jeg gikk innom for å sjekke noe til akkurat dette blogginnlegget, så kjøpte jeg en kjole til. Jeg bladde nedover, vurderte en kjole, likte den egentlig ikke, men vurderte å kjøpe den likevel bare så jeg kunne skrive om det her. Det hadde jo vært så gøy!

Vel, et sted går grensen. Til og med for meg. Jeg kjøpte den ikke.


What happends at etsy, does not stay at etsy's. It is sent to me...

Surrehue, episode 1327

Jeg fører en samtale med meg selv i bilen på vei hjem:

- Hm, jeg får svinge innom prixen og handle litt middag

(kjører)

-Nei, pokker, der kjørte jeg jo forbi Prix.

(snur, kjører tilbake, parkerer)

- Nei, pokker, lommeboken ligger hjemme.

(starter bilen, kjører hjem)

Det er ikke aktuelt å snu og kjøre tilbake, så jeg får heller klare meg uten middag i dag. Det er ikke første gangen jeg gjør dette, og derfor er det ekstra irriterende.

Gaver på to nivåer

Jeg fikk nydelige, røde roser.

Han fikk gleden av at jeg hadde glemt dagen.

Schengen

Man kan bli ganske glad for Schengen-avtalen når man sitter i Berlin og oppdager at man har tatt sin datters pass med seg på tur.

Hilsen Monika
- Surrehue

Flat læringskurve

Når skal jeg lære at pakking alltid tar mer enn 10 minutter og at jeg derfor må begynne tidligere?

Litt full?

Er man kanskje en smule forstyrret når man gjennom hele bilturen snakker med Kurt -som egentlig er André- om studiene -selv om han egentlig jobber fulltid og er ferdig utdannet- og om han trives med dem og om hvor utrolig fint det var at han var kommet hjem til Norge igjen -selv om han har vært i Norge hele tiden og iallefall ikke vært i Polen det siste halvåret- og om at jeg hadde snakket om hvor kul han var til vennene mine heeele kvelden sist vi var ute -selv om jeg ikke kjenner André litt engang?

Det verste er at jeg flere ganger tenkte at Kurt så jammen annerledes ut i "sivile" klær. Og så rart at han ikke hadde kinnskjegget.

Stakkar André. Jeg tror ikke jeg tør å gå på Naboen igjen på en stund.

Tagget til poesi

Jeg har blitt tagget
Faen
Jeg hater å bli tagget
Hatet
Preteritum
Utropstegn
Denne gangen var det gøy
Gøy

Lenemor sier altså at jeg må gjøre siste posten min om til fantastisk poesi. Den siste posten min handlet om å henge med på hvor en slenger rundt seg med kommentarer, og det var hos Sissel jeg fant tipset. Mitt bidrag til poesiens verden blir som følger:

Sissel, Sissel
Hei, hei, hei
Ingen Sisler er som deg

*tilfreds*

Er det meningen at jeg skal tagge videre nå? Jeg fikk den av lenemor, så henne kan jeg ikke tagge. impen hadde allerede diktet, og i tillegg hadde hun visst tagget meg også. Siden jeg er latere enn de late, tagger jeg herved alle de som føler behov for å gjøre siste posten sin om til vakker poesi.

Det tar liksom aldri slutt

Nå stresset jeg veldig her. I går logget jeg meg ut, og i dag kom jeg ikke inn igjen. Hvilket brukernavn hadde jeg valgt? Jeg går rundt og innbiller meg at jeg er så lur som stort sett har samme passord overalt, men kanskje det er lurt å huske brukernavnet sitt også? Etter litt banning og steiking bestemte jeg meg for å gå med friskt mot og prøve igjen. Sign in - hæ? Det står jo Sign out der det skal stå Sign in? Hva er galt nå da? Åh, eh, jeg er visst innlogget... Sukk.