Kjære nrk

Jeg har funnet på et nytt prosjekt til dere: Monika løper halvmaraton - minutt for minutt. Pulsmåler, blodsukkermåler, ansiktsfargemåler, hjelmkamera (jeg tror jeg må ha hjelm) og trynekamera. See you!

Fire kopper kaffe og et interiørtips

Jeg har lenge beundret interiørbloggerne. Alle tingene passer godt sammen, de har det ryddig hele tiden, og de gir inspirerende, nytenkende tips til "oss andre". Jeg hadde for eksempel aldri kommet på at det gikk an å henge et rosa tøyhjerte på venstre knagg på midtre skuff i en hvit kommode. Jeg blir faktisk litt rørt over at de vil dele med oss som ikke klarer det like godt.

I dag er det min tur til å være den nytenkende, den delende og forhåpentligvis den inspirerende. Dette er ganske stort for meg, og jeg er kjempespent på om noen andre vil like tipset mitt. Det som er litt kult, er at jeg ikke hadde planlagt å ordne det slik. Det bare kom til meg, liksom. Viste seg. Åpenbarte seg.

Jeg presenterer herved...


-----trommevirvel-----

...en helt ny lagringsplass!

Den er genial for de som plutselig ender opp med å ha mye rot rundt seg, og den er helt uavhengig av leilighetsstørrelse. Det eneste du trenger, er et spisebord:

Prikken over interiør-i-en er at helt tilfeldig er de to nærmeste posene fra Coop og den tredje fra Meny. Hva er oddsen for et slikt interiørtreff, liksom? Det er nesten litt skremmende.

God interiør-kveld til alle som nå ble inspirert til å rydde litt.

Mitt siste blogginnlegg?

Kanskje.
Jeg vet ikke. Innen en time vil livet mitt forandre seg og kanskje aldri bli det samme igjen. Det kan være et innfall, men det kan også være varig. Mest sannsynlig er det bare en engangshendelse, men man skal jo aldri si aldri.

Hva skjer om en time? Jeg skal ut og jogge. Nesten helt frivillig.

Forrige uke klarte jeg ikke to treninger på SATS, så da må jeg trene tre ganger denne uken. Hvis ikke står jeg foran et personlig nederlag jeg nekter å vedkjenne meg.

Tanken på treningssenter byr meg for tiden like mye imot som Lagunen i julestria og IKEA en lørdag, så jeg skal altså ut og jogge.

I gul refleksvest.

Dritpinlig.



(Det pinligste er likevel at det nesten er frivillig. Hva gjør det med imaget mitt, liksom? La meg forresten understreke det med nesten en gang til. Det er jo mest ufrivillig.)

Jeg skal bli kunstløper

Det virker egentlig ganske enkelt, og det ser så deilig ut å fly bortover isen på den elegante måten mens en gjør en piruett eller to på veien. Jeg tar meg en tur på Slåtthaug-isen i helgen hvis noen vil se meg bli kunstløper. Det kommer til å gå kjapt, ca et kvarter, så sørg for å være der når det skjer. Jeg øvde nemlig litt på stuegulvet i sted, og det føles allerede ganske elegant.

Inspirasjonen fikk jeg av en av elevene mine som danset i Alladin i dag:

Litt pinlig?

Ja, det gjelder det nye treningslivet mitt igjen.

I går kjøpte jeg meg altså treningsbukse og -sko. Mens jeg satt ved pc-en og jobbet tok jeg meg flere ganger i å snu meg og kikke lengselsfullt mot skoene. Laaange blikk. Igjen og igjen. Og til slutt gjorde jeg det. Jeg reiste meg opp, gikk bort til skoene og tok dem på. Og så gikk jeg med dem inne. Og satt. Satt med dem hele tiden mens vi så to episoder av Deadwood.

Hilsen Monika, 8 år.

Hva skriver jeg når jeg har bestemt meg for å begynne å blogge igjen?

Kanskje jeg skal fortelle om stumtjeneren min? Eller ikke min, kjæresten min sin. Han fikk den av meg i går. Eller fikk og fikk. Han betalte 3/4 av den selv, men det var bare fordi jeg ikke hadde nok kontanter da finn.no leverte på døren. Han visste ikke om den, så da fikk han den sånn egentlig, gjorde han ikke? Er den ikke verdens kuleste? Og den lille skålen på toppen er til mansjettknapper og annet småtteri. Jeg elsker den allerede og får nesten lyst til å ha den fast i stua. Nesten.

Eller er ikke en stumtjener det man starter blogglivet med igjen?

Hm...kanskje de grove pannekakene er noe å fortelle om? Jeg laget nemlig grove pannekaker for første gang for noen dager siden. Det var en stor opplevelse. Bedre enn de vanlige og mye sunnere. Nå kan jeg spise pannekaker hver dag hvis jeg vil. Hurra, hurra! Takk til aperitif.no.

Oppskriften finner du her: http://www.aperitif.no/index.db2?id=111447

Bak og til venstre for stumtjeneren ser du en flaske. Det er en portvinsflaske som jeg gleder meg veldig til å åpne. Den skal åpnes om litt over en uke. I den nye leiligheten. Sammen med samboeren min. Samboer. *smake på* Jo, jeg liker det. Samboer. Portvinen er en vintage fra 1980, visstnok et veldig godt år. Det er første gangen jeg skal drikke en vintage port, og jeg kjenner allerede på den gode følelsen. En ny portvin. En som inneholder store forventninger. Sitte ned litt ut på kvelden. Terasse. Lene seg tilbake. Lukte litt. La den renne over leppene. Mmmm....det er en vakker følelse. Porto Calem, snart i min gane.

I tillegg til å drikke portvin har jeg flere planer for sommeren. Rundt midten av juli skal jeg hoppe jublende rundt og opp og ned mens jeg jubler og gråter og hiksteler av glede. Det er fordi jeg har kommet inn på masterstudiet jeg har søkt på og som er perfekt for meg. Studiet med fire kopper kaffe skrevet over hele seg. Studiet jeg var forberedt på å ikke komme inn på.

5 måneder etterpå kommer jeg sikkert til å forbanne hele studiet, men det er en annen sak. Når første oppgave er levert, er jeg nok fornøyd igjen.

Det er jammen meg ikke hver dag man flytter sammen med kjæresten sin. Dette skal bli en fin høst. Jeg kjenner det på hele meg.

Jeg klarer ikke å puste

Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjedde med meg. Det kom så plutselig for 45 minutter siden. Jeg måtte sette pcen fra meg og reise meg fra sofaen. Umiddelbart. Jeg rakk ikke engang å tenke over det. Jeg måtte gå litt. Drikke litt vann. Drikke enda mer vann. Trekke pusten dypt flere ganger. Og så gjorde jeg det: jeg strøk bundadsskjorten min. 29 timer og 50 minutter før ytterst nødvendig.

Gidder noen å finne kaffe til meg?

Så kan jeg finne på noe lurt å skrive her imens.