Vektøkning

Jeg ble mildt sagt bekymret etter å ha sett tallet på vekten i går morges. Kan man liksom ikke spise en marsipangris og fjorten lenger uten at det gir noen kg i pluss?

Bekymringen varte heldigvis ikke lenger enn et kvarter. Jeg hadde glemt joggeturen fra første juledag, og alle vet jo at muskler veier mer enn fett.

Puh.

Tatt på kornet...

Dette er en historie fra virkeligheten.

Fredag 10.01.2014 omtrent kl 14.30:

Jeg har kjole på og føler meg fin, men strømpebuksen har fått to store hull på leggen. Jeg skal dra rett på studiesamling etter jobb og uttrykker min bekymring til noen kollegaer.

Kollega 1: Det viser egentlig ikke så godt.

Jeg: Åh, det var bra.

Kollega 2: Alle som kjenner Monika, vet at det første hun kommer til å gjøre når hun kommer på samlingen, er å vise strømpebuksen...

Image

I dag tok jeg en test som bekreftet at jeg ikke var kjerring. Jeg var faktisk langt fra kjerring. Så langt jeg kunne komme på akkurat den testen. Det føltes godt med tanke på gårsdagens facebook-status:

Jeg har jobbet med å fremstå som ung i hele dag. Over middels måloppnåelse kan bekreftes av taco-handel på Prix (ok, det er til barnebursdag i morgen, men innholdet i handlekurven var likevel ungdommelig) og to nye kviser. Jeg har til og med blitt facerapet (for et grusomt ord) akkurat slik ungdommen blir det:

 Det var riktignok av en venninne i førtiårene som gjorde det, men en facerape er nå en facerape.

Så - midt i denne ungdommelige suksesshistorien går jeg hen og river ned alt. Ikke ved å se 14 (!) episoder av Big Bang Theory, for det er i grunnen ganske ungdommelig, men ved å se de siste 12 for at jeg skulle ha noe å gjøre på mens jeg strikket...

Det er mulig jeg må jobbe mer målrettet og systematisk med imaget mitt...

Livet...

...kan være ganske forvirrende.

Egentlig er det en bra ting. Man må nesten være litt forvirret innimellom.

Jatakkbeggedeler...

Jeg er så glad for at det går an å være trist og glad samtidig. Det gjør livet enda litt finere.

Til alle som har vært med i 17. mai-komitéer

Dere har herved fått en stor stjerne fra meg. I år har jeg vært med, og i kveld er jeg ganske sliten. Mye jobb, mye å tenke på og likevel ganske fint. Det er fint å være med og gjøre noe for at denne dagen skal bli best mulig for alle barna som har gledet seg helt siden forrige 17. mai.

Det er litt rart, egentlig, for da Frøken Freken begynte i 1. klasse, var det en ting jeg var sikker på. Jeg skulle IKKE melde meg til 17. mai-komitéen når det ble vår tur. Hahaha, takke meg til klassekontakt, FAU og dugnad i idrettslaget, men definitivt ikke 17. mai. På foreldremøtet etter jul taklet jeg ikke stillheten som oppstod da spørsmålet kom, og meldte meg. Det vil si, venstrearmen min taklet ikke stillheten og løftet seg av seg selv, og vips, så var jeg ett av medlemmene. Jeg var litt skrekkslagen og litt stolt, for jeg liker jo å være en mamma som tar ansvar og bidrar, selv om jeg må gjøre noe jeg ikke synes er så kjekt og som jeg egentlig ikke synes jeg har tid til. Når jeg likevel var stolt og glad for at venstrearmen min tok ansvar, viser det at jeg har blitt litt voksnere siden 1. skoledag som mamma.

Nå er det over. Nesten, iallfall. Og opplevelsen er bare positiv. Komitéen har bestått av foreldre som stiller opp, melder seg frivillig til oppgaver og som samarbeider godt. Jeg har lært masse, organisert masse og bidratt til en kjempefin 17. mai-feiring på skolen. Jeg er både stolt og glad.

Registrer deg selv

Er du en av de som snakker med klagende stemme selv om du ikke klager? Er du en av de som har negativt fokus i halvparten av det du sier? Er du en av dem, men ser det ikke selv?

Jeg oppfordrer alle til å registrere alt de sier i løpet av en dag og regne prosent negativt vs. positivt fokus.

Og til slutt - er det egentlig noe poeng i å klage på småting? Hvor fører det hen? Og hvorfor skal en suge energi ut av andre folk på den måten?

Jeg driter i studiene

For hva betyr vel en masteroppgave når man nettopp har kjøpt en bukse i ETT NUMMER MINDRE enn det man trodde på forhånd?

Når jeg dør

Når jeg dør, vil jeg kremeres, og asken skal spres på Internett.

Jeg aksepterer ingen avvik fra ønsket, bortsett fra hvis loven ikke tillater det. Da skal asken spres i en kopp kaffe, gjerne i koppen med påskriften "Virker ikke uten kaffe".

Når jeg tenker meg om, kan det hende jeg ønsker å spre litt aske på Internett og litt i en kopp kaffe. Ja, det vil jeg. Dryss gjerne noe i et glass med rødvin også, kanskje en god ripasso? Og en dash i et glass gin & tonic med masse is. Nærmeste treningssenter skal være minst en kilometer unna. Det samme gjelder Lagunen Storsenter og IKEA Åsane. Og for all del, ikke gjør det samme dag som Lysfesten arrangeres. Sjøluft vil være et pluss.

Kjære Aktuelle Offentlige Etat.

Hvis jeg glemmer å søke om askespredning før jeg dør, kan dette anses som en søknad.

Med Vennlig Hilsen
Monika

Gave fra mammaen sin

Jeg får fremdeles gave fra mammaen min når hun har vært på tur. Noen ganger iallfall. 34,5 år og minst like glad som da jeg var barn. Da forventet jeg det, men nå blir jeg bare overrasket og glad. Det er så koselig!
 
Denne gangen fikk jeg en kjempefin wraparound eller hva det nå heter til å surre rundt meg når jeg går i bikini. (Hvorfor skulle jeg trenge det? Prøver hun egentlig å fortelle meg noe? Hmmm...).

I tillegg fikk jeg en ny mascara. Jeg har den beste mammaen.

Mormoren min

Mormoren min fikk hjerneslag da jeg var fjorten og et halvt år. Morfaren min døde samme dagen, og hun ble funnet rett etterpå liggende mellom toalettet og veggen. Det var dagen da jeg lærte hva det var å være bekymret. Det var dagen da jeg begynte å bli redd for ting som ennå ikke hadde skjedd, men som kunne skje. Et steg inn i voksenlivet.

Hun ble lagt i sengen sin og var ikke seg selv. Barna hennes, svigerbarna og barnebarna var innom og pratet med henne, og hun traff aldri på navnene. Visste ikke hvem de var. De voksne skjønte at det var noe alvorlig galt, men jeg skjønte ikke rekkevidden av det. Jeg fikk bare med meg at hun ikke traff riktig da de spurte om hun visste hvem de var. Da det var min tur til å prate med henne, spurte jeg også. "Vet du hvem jeg er, mor?" "Monika", sa hun. Monika. Det var riktig, og jeg ble så glad. Det var selvfølgelig bare tilfeldig, men det betydde ingenting da. Jeg var bare så uendelig glad og stolt. Jeg kan kjenne den følelsen ennå.

Mormoren min. Mormoren min som har vært død i snart 15 år nå. Mormoren min som jeg var så glad i. Mormoren min som gjorde så mye godt for meg. Mormoren min som var redd - feig - og dekket over ting for andre som hun ikke burde ha dekket over. Mormoren min som alltid var så bekymret for oss, tenkte på oss og ventet på oss. Mormoren min som alltid var i nærheten. Mormoren min som fortalte til absolutt ALLE at jeg hadde vært i England, for hun var så stolt. Jeg var alltid overbevist om at det var den fineste mormoren jeg kunne fått.

Jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet ned hvordan hun lagde det kanelbrødet.

Hvorfor skrev jeg dette innlegget? Jeg vet ikke helt, det var mest for meg selv. Etterhvert som årene går, tenker jeg mindre og mindre på henne, men i dag tenkte jeg på henne igjen, og det kjentes så godt.