Av og til blir jeg fryktelig stresset av klemming. Jeg har aldri vært vant med klemming i øst og vest verken hjemmefra eller i venninneflokken. Når klemmer jeg? Når klemmer jeg ikke? Er det uhøflig å ikke klemme noen jeg ikke har sett på en stund? Står de egentlig bare der og venter på å bli klemt av meg når jeg kommer? Og hva med når jeg skal gå, og det kommer til å bli en stund til neste gang? Står de og venter på en klem da også? Og hvorfor er det alltid jeg som tar initiativ til en klem i en slik situasjon? Ja, for jeg klarer meg egentlig best uten den klemmen. Er det fordi jeg oppfører meg så kaldt og avvisende at de ikke tør å klemme meg? Ja, for de har sikkert fryktelig lyst. Jeg kan jo ikke la dem gå hjem uten en klem, for da vil de kanskje tro at jeg ikke liker dem. Mulig jeg ikke liker dem så godt heller, men det kan de jo ikke gå rundt og tro. Stakkar.
Noen klemmer jeg, noen klemmer jeg ikke. Noen er det behagelig å klemme, det føles naturlig. Det er ofte folk jeg kjenner og som jeg har vært gjennom et klemme-/ikke-klemme-stadium med. Vi lurer ikke lenger, vi bare klemmer. Lure-fasen er den verste. Det blir så fryktelig klønete. Andre er gode å klemme fordi de møter meg med et strålende smil og utstrakte armer. Da føles det naturlig. Jeg fikk en slik klem tidligere i dag. Jeg får innimellom slike klemmer.
Det aller, aller verste er når jeg klemmer noen fordi jeg tror jeg bør, og så svarer de kaldt og reservert tilbake. Det er så flaut. Pinlig. Urettferdig. Jeg ville jo ikke ha den klemmen selv en gang, og så endte jeg med å tvinge den på noen andre. Jeg vil ha usynlig skrift i pannen som bare ikke-klemmerne kan lese. Der skal det stå "Jeg er en ikke-klemmer". Det er ikke så lett å vite at jeg er en ikke-klemmer, for til ikke-klemmer å være, klemmer jeg fryktelig ofte.
