Borte?

Da har vi bare natten igjen sammen.
En skarve natt.
I morgen tidlig forlater du meg.
Hvordan skal jeg holde ut?

Jeg har funnet en erstatning.
Ikke bli lei deg.

Det er bare rent fysisk.
For det er deg jeg elsker.

Kom snart igjen fra verkstedet, kjære mobiltelefonen min. Hulk.

Årsaken til alle de teite spørsmålene du må gjennom når du ringer helpdesk, er meg

Jeg anser meg selv som passe datakyndig og litt til, og tilhører kategorien mennesker som holder på å sprekke av frustrasjon når helpdesk-menneskene spør om vi har satt i kontakten, skrudd på pc-en osv.

I dag kontaktet jeg data-ansvarlig på jobb, for jeg klarte ikke å koble projektøren til den nye bærbare. Det gikk jo for #&%?*! ikke an å få den pluggen til å passe! Kanskje jeg måtte ha en slags overgang?

Tilkallingen satt langt inne, for slikt skal jeg jo klare selv, men til slutt sendte jeg altså en e-post. Responstiden var på omtrent 27 sekunder.


"Du, jeg klarer ikke å koble til projektøren. Hvilken ledning skal jeg bruke? Disse passer jo ikke. Finner jeg riktig inngang inni den luken der? Jeg klarer ikke å åpne den."

Og hvordan responderer data-ansvarlig? Joda, han snur pc-en bittellitt, peker på riktig inngang og sier "Er det denne du mener?".

Han var for høflig til å le høyt, men jeg så nok det lure smilet han prøvde å skjule.

Hadde det ikke vært for at det var midt i en matteøkt og jeg måtte ta meg sammen, hadde jeg  dødd av forlegenhet. Minst.

Årets pepperkakehus!

Det er ikke like storslagent som i fjor, men akk, så moro det er å pynte sammen med Slentreren og Frøken Freken. I år ble det fengsel med mur rundt.

 

Fengselet har flere fascilliteter. Nedenfor til venstre kan du se både elektrisk stol, galge, vakter og krokodiller. Selve fengselsbygningen er uten tak, så en av fangene har klart å kommet seg over med en tau. Han kommer til å få problemer når han møter vaktene utenfor, og om han skulle klare å komme seg forbi deres spisse spyd, venter piggtråden på muren.

De innsatte har det knallhardt. Det er definitivt ingen kjære mor. Det henger til enhver tid en ulydig fange i galgen til skrekk og advarsel for de andre. Likene tar krokodillene seg av, så blir det mindre å rydde for vaktene.

Nedenfor kan du møte noen av fangene. Hygienen er ikke på topp, så det kryper store mark på veggene. En av dem er faktisk på vei til å spise seg inn i magen til han som holder til i cellen til høyre. Det er en kjent sak at det ikke er så vanskelig å få tak i alle nødvendigheter i fengselet, og han i midten har skaffet seg litt kos både i form av sopp og hvitt pulver. Han til venstre drikker øl. Noe må en fordrive dagene med i et fengsel med knallhardt miljø.

Hvis noen skulle bli bekymret for Frøken Frekens oppvekstvilkår etter å ha lest dette, er det sannsynligvis med rette.

Jeg erklærer herved min midlertidige sosiale død

Panikken har tatt meg, og jeg har skjønt at mengden masterarbeid som gjenstår, ikke er overkommelig med det livet jeg lever nå. Jeg har to jobber på totalt 125% og et sosialt liv som er altfor aktivt. Dermed erklærer jeg min midlertidige sosiale død.

• Ingen nye turer på byen skal planlegges på forhånd
• Ingen kaffekopper skal avtales på forhånd, og kaffeavtaler skal vare i maks 1 time fra jeg går hjemmefra til jeg er tilbake igjen
• Minimalt med familiebesøk på Karmøy
• Ingen helgebesøk fra venner
• Helgebesøk fra familie er greit under forutsetning av at jeg kan bruke 8 timer lørdag og 8 timer søndag til jobbing
• Wordfeud skal avinnstalleres på mobilen, sudoku vurderes avinnstallert
• Jeg skal ta pause fra diskusjonsforumet/netthjemmet ved å lage nytt passord som jeg ikke kommer til å huske

Sosiale ting kan fra nå kun gjøres spontant og når jeg føler jeg har tid. Først skal jeg bare gjøre unna de 3 neste helgene i november med venninnekveld, ut og spise med andre venninner, helgebesøk og storbytur. Etter det blir det stille fra min kant.

Jeg gjenoppstår som Lektor Solvig rundt St. Hans 2012.

Å ta et steg videre

Det er en ting jeg aldri har klart å holde orden på her i livet, og det er skuffen med sysaker. En viss orden har det vel vært, siden jeg faktisk har en syskuffe, men den har alltid vært fryktelig rotete. Nålene har ikke engang vært i en beholder. Jo, de har vært i en beholder, men den gangen for noen år siden da jeg mistet dem utover skuffen, ble det aldri til at jeg tok dem oppi igjen. Du kan bare tenke deg hvordan det har vært å finne frem til ting jeg virkelig hadde bruk for. Flytte på, løfte på, stikke seg på minst fire nåler hver gang, flytte mer, og så til slutt kjøpe nye ting, for jeg finner jo ikke det jeg skal ha. Og plaster. Plaster til alle nålestikkene.

Det er nå jeg egentlig bør si at jeg har tenkt på og planlagt å rydde den skuffen mange ganger, men aldri orket å ta fatt på det store arbeidet. Hvis jeg hadde sagt det, hadde det vært ren, skjær løgn. Jeg har overhodet ikke vurdert å rydde skuffen. Aldri.

Skuffen har vært med meg fra leilighet til leilighet. Og kommoden, selvsagt. Kommoden som skuffen står i.

Nå har det seg slik at jeg har en venninne, en veldig fin en, som har et helt syrom. De siste dagene har hun ryddet og ordnet på dette rommet. Det lovede etterbildet er ikke lagt ut på bloggen hennes ennå, så jeg regner med at hun ikke er ferdig. Her er hun i gang:

Siden hun syr kjole til meg for tiden, har jeg tilbringt litt tid nede på det rommet og sett hvor mye det betyr å ha orden på sysakene (høhø). Slik ble jeg ubevisst inspirert til å rydde i mine sysaker, og....

-----trommevirvel----

Jeg gjorde det! I dag. Nå nettopp. Se hvor fint det ble!

Aldri mer blødende fingre og frustrert leiting etter synåler, målbånd eller riktig farge på sytråen!

(Og prixposen som kan skimtes til høyre, stammer fra interiørgenistreken fra august. Den måtte flyttes pga. et barneselskap.)

Og plutselig var jeg med i en film...

...på en måte. Det føltes iallfall slik.

Jeg hadde vært på Naboen sammen med noen fine mennesker. Vi hadde spist godt, drukket godt og pratet om brylluper i Las Vegas, husarbeid, slutten på ePoker, ludologi (ok, egentlig ikke, det hørte bare med til historien om en knust pc-skjerm), verksteder, døgnrytme, fulle kokker og egne idéer om film og locations. Etterpå dro jeg hjem.

Turen fra Naboen til bybanestoppet var så fornøyelig. Jeg obseverte mye mer enn vanlig. Jeg var veldig tilstede og samtidig litt utenpå meg selv (nei, jeg er ikke hippi). Og jeg smilte og ble enda gladere av alt jeg så. Og det var så mye å se på den korte veien. Det føltes som å være med i en film og vandre gjennom det samtidig som jeg så det på skjermen.

Først passerte jeg damen som pratet høyt og jærsk på telefonen og ikke kunne finne veien til dit hun skulle. "Skal jeg gå mot der vi kom fra? Jamen, hvor da?" Utenfor Godt Brød spilte de bongotrommer og danset. Ingen samlet inn penger. På vei ned Torggaten hoppet det plutselig en mann foran meg, veivet med armene, smilte med hele ansiktet og ropte wrææhæææ. Jeg lo høyt i flere meter etterpå. Så møtte jeg to unge kompiser med tyrolerhatter, og de var så søte. Et par stod utenfor Hotel Norge og klinte med hendene på hver sin rygg. Alle rundt meg smilte, lo og var glade. Det var den tiden på døgnet der stemningen fremdeles var fin, og ingen hadde blitt kranglete, trøtte eller for fulle. Alt var egentlig perfekt.

Nå høres det ut som det skal komme et stort MEN, men det gjør det ikke. Alt var nemlig perfekt på bybanen også. Lite folk. Mange ledige plasser. Setet helt for meg selv. Jeg kikket ut vinduet og studerte en fyr i skatesko, pysjamasbukse, t-skjorte og med grønne øretelefoner mens han kjøpte billett. Jeg var fremdeles i filmen, og alt var bare magisk.

Men nå kommer men-et:

MEN SÅ ble alt ødelagt.

En idiot av en gammel mann brøt bussregelen og satte seg ned ved siden av meg. Setet foran var helt tomt, men likevel måtte han velge setet mitt. Det går ikke an å bryte bussregelen på den måten. Alle tomme dobbeltseter må fylles opp først, og så er det lov å sette seg ved siden av andre. Hvis ikke blir det brudd i balansen, og alt i hele verden kan bli ødelagt.

Filmen sluttet altså brutalt, men det ble likevel en av de bedre filmene. Den kommer ikke på kino, men kan ses i 4D i strekningen Naboen - Byparken de tre neste lørdagene mellom 00.15 og 00.20. Etter det begynner julebordssesongen, og en annen film vil bli vist iallfall frem til årsskiftet.

Kan mine vaner spå hva som er bra for fremtiden?

BT melder at kvinner som drikker fire kopper kaffe eller mer om dagen, har mindre sjanse for å utvikle depresjon. Dette har jeg drevet på med i mange år. Maaange. Menn som drikker mye kaffe, tar sjeldnere selvmord.

Siden det ser ut som jeg har en egen evne til å forutse fremtiden, kan det altså være lurt å gjøre mer som meg. Nå gleder jeg meg til undersøkelsen som sier at man blir lykkeligere av å legge seg sent når man skal tidlig opp, til den som bekrefter at prokrastinering senker forekomsten av inkontinens og til den som oppfordrer til å smugspise sine barns godteri for å vinne i lotto.

Ikke helt sikker på om du tør å ta sjansen på at jeg har rett? La oss snu litt på det og spørre: tør du å ikke ta sjansen på at jeg har rett?

Ny strategi

I går kveld jobbet jeg en hel time med studiene. Jeg var trøtt og hadde et hode som ikke virket. Likevel fikk jeg jobbet. Det har aldri skjedd en fredag kveld før.

Vil du ha oppskriften?

1. Lån en bok du bør lese, på biblioteket der alle er veldig greie og serviceinnstilte
2. Ignorer alle purringer som kommer på studentmail (evt. glem å sjekke studentmailen din, men ignorer høres litt tøffere ut), og vent til du får sinnabrev i posten
3. Når du får sinnabrev i posten med beskjeden "DETTE ER SISTE VARSEL FØR ERSTATNINGSKRAV SENDES!" får du så dårlig samvittighet at du må få lest litt i boken før den sendes tilbake. De snille menneskene på biblioteket har tross alt vært veldig grei med deg. (Det faktum at jeg lånte boken i desember og enda ikke hadde åpnet den, har jeg slett ikke tenkt å si noe om...)

Siste innleveringsfrist er i juni, så det er litt problematisk at jeg ikke har oppdaget og tatt i bruk denne strategien før, men nå har jeg iallfall bestilt 14 bøker om teori og metode som jeg sikkert får erstatningspurring på en gang i vår.

Lektortittel, here I come!

Gøy på jobben!

I høst fikk jeg ny kollega, og jeg har definitivt trukket vinnerloddet. I går kveld fikk jeg e-post med lenke til en artikkel og forslag om å introdusere elevene for fenomenet. Jeg ble selvfølgelig giret med en gang og tilbød meg å skaffe post it-lapper.

Resten tok han seg av, og da vi forlot jobben i dag, så det slik ut...

Til 8. trinn fra 10. trinn

 

 Nå er jeg spent på om det blir noen fortsettelse. Det er dessverre ikke opp til oss å avgjøre. 

Takk for en god start på helgen, gode kollega og aller beste elever!

Yrkesvalg

Følgende samtale utspiller seg mellom meg og Frøken Freken over middagsbordet i dag:

- I går gikk jeg bort til elevene og sa at de måtte slutte å le. Det var ikke lov å ha det gøy på skolen, så de fikk vente til fredag.


- Lo de av deg, mamma?


- Bare noen. De som skjønte det. De andre syntes nok jeg var litt teit, men jeg synes det er ganske morsomt når de ikke skjønner humoren min.


- Ja, det er dritgøy. Jeg skal så sykt bli lærer når jeg blir stor!


Jeg elsker den der fine ungen min!