26 juni 2008

Inflasjon










Husker du den tiden da spørsmålet var:
Hva ville du ha gjort hvis du ble millionær?

Jeg har ikke tenkt på det eller lagt merke til det før, men nå heter det:

Hva ville du ha gjort hvis du ble milliardær?


(Fra Avil sitt svar på et meme)

Og snart vil boliglånet mitt være som piss i havet...

24 juni 2008

Jeg skal gifte meg!

I allefall sier de det. På bygda. Jeg fikk en sms fra en venninne tidligere i dag.

- Hører du skal gifte deg.
- Hæ?

Det er fint om noen forteller meg når det er, hvor det skal foregå og hvem som er den heldige. Det er garantert mer enn én som vet detaljene. Har jeg lagt ut ønskeliste noe sted? Eller vi. Jeg mener vi. I såfall er det et par punkter jeg ønsker å tilføye. Huff, det ville være fryktelig egoistisk av meg å ikke møte. Bare fordi jeg har det så fint her, liksom. Stakkars mann. Eller kvinne. Hvorfor ikke en kvinne? Nå er det jo lov for alle å gifte seg. Vi går fremover.

Bygda, ja. Jeg kjente at det var godt å ikke bo der da den meldingen tikket inn i dag. Det er godt å ikke bo så tett innpå folk. Ikke fysisk, for de bor egentlig ganske langt fra hverandre. Og de har hvert sitt hus. Hage. Garasje. Men veldig tett likevel.

Lenge, veldig lenge, drømte jeg om å flytte tilbake til bygda . Hjem. Der det var best i hele verden. Kanskje bedre enn best i hele verden. Sjø. Mark. Luft. Koselig. Trygt. Nært. En dag tok den drømmen slutt. Det føltes plutselig og brutalt, for jeg skjønte det ikke før det var den var helt borte. Jeg innså nemlig at jeg trivdes bedre i byen. Jeg elsker byen. Her er det ikke viktigere å ha det finere ute enn inne. Her er det ikke viktig å ha det fineste huset. Her er det ikke viktig å ha det flotteste vognteppet. Eller bilen. Eller båten. Naboer er ikke til for konkurransen eller sladderets del.

Etterhvert ser jeg at jeg overdriver størrelsen på bygdetrollet. Kanskje det har vært mye større inni hodet mitt enn det er i virkeligheten? Kanskje det er tidvis dårlig selvtillit som har gjort det stort? Og etterhvert som selvtilliten har utviklet seg mer og mer, så har behovet for å sammenligne seg med andre blitt mindre og mindre?

Kanskje jeg nå hadde taklet bygdetrollet? Hvem vet. Uansett så er det byen jeg elsker, og det er her jeg blir.

Bygda, ja. Mon tro hva de synes om den nye ekteskapsloven? Bygda med flere menigheter og nå en kirke under bygging? Jeg leste en artikkel i lokalavisa for litt siden. Der står det ingenting om den nye ekteskapsloven, men den gir meg en pekepinn likevel.
Det første spadestikket på kirketomten ble nemlig tatt for noen dager siden, og i avisen står det at det var en stor dag for bygda. Alle hjerter gleder seg og sånn.
Ordføreren håper det "blir et bygg til glede og velsignelse for bygda". Greit nok.
Presten mener at dagen burde bli offisiell flaggdag for bygda. Joda, vi takler det også.
Det er også helt greit at en 12-åring fra speideren trøkket spaden ned i jorda.

Men vet dere hva jeg ikke synes er greit? Elevene på skolen fikk fri for å være med på arrangementet. Dette er så hårreisende at jeg nesten blir kvalm. Jeg får lyst til å banne og steike selv om det er noe jeg egentlig ikke gjør. Hvor blir det av den skolen som ikke skal forkynne? Fikk barn fra ikke-kristne familier også fri? Hva med muslimer? Fikk de også fri for å feire denne viktige dagen? Jeg er ikke mot kirke. Jeg er på ingen måte mot at de bygger den i bygda. Men å gi ungene fri fra skolen? Jeg river meg i håret. Skolen er for alle. Kristne og ikke-kristne. Burde ikke skolen heller gitt elevene fri for å feire vedtaket om kjønnsnøytrale ekteskap? Det er viktig, det. Det hadde vist ungene noe om toleranse og menneskeverd.



(Hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til bygda? Fordi noen av de fineste menneskene i hele verden bor der.)

20 juni 2008

Hva skriver jeg når jeg har bestemt meg for å begynne å blogge igjen?


Kanskje jeg skal fortelle om stumtjeneren min? Eller ikke min, kjæresten min sin. Han fikk den av meg i går. Eller fikk og fikk. Han betalte 3/4 av den selv, men det var bare fordi jeg ikke hadde nok kontanter da finn.no leverte på døren. Han visste ikke om den, så da fikk han den sånn egentlig, gjorde han ikke? Er den ikke verdens kuleste? Og den lille skålen på toppen er til mansjettknapper og annet småtteri. Jeg elsker den allerede og får nesten lyst til å ha den fast i stua. Nesten.

Eller er ikke en stumtjener det man starter blogglivet med igjen?

Hm...kanskje de grove pannekakene er noe å fortelle om? Jeg laget nemlig grove pannekaker for første gang for noen dager siden. Det var en stor opplevelse. Bedre enn de vanlige og mye sunnere. Nå kan jeg spise pannekaker hver dag hvis jeg vil. Hurra, hurra! Takk til aperitif.no.

Oppskriften finner du her: http://www.aperitif.no/index.db2?id=111447

Bak og til venstre for stumtjeneren ser du en flaske. Det er en portvinsflaske som jeg gleder meg veldig til å åpne. Den skal åpnes om litt over en uke. I den nye leiligheten. Sammen med samboeren min. Samboer. *smake på* Jo, jeg liker det. Samboer. Portvinen er en vintage fra 1980, visstnok et veldig godt år. Det er første gangen jeg skal drikke en vintage port, og jeg kjenner allerede på den gode følelsen. En ny portvin. En som inneholder store forventninger. Sitte ned litt ut på kvelden. Terasse. Lene seg tilbake. Lukte litt. La den renne over leppene. Mmmm....det er en vakker følelse. Porto Calem, snart i min gane.

I tillegg til å drikke portvin har jeg flere planer for sommeren. Rundt midten av juli skal jeg hoppe jublende rundt og opp og ned mens jeg jubler og gråter og hiksteler av glede. Det er fordi jeg har kommet inn på masterstudiet jeg har søkt på og som er perfekt for meg. Studiet med fire kopper kaffe skrevet over hele seg. Studiet jeg var forberedt på å ikke komme inn på.

5 måneder etterpå kommer jeg sikkert til å forbanne hele studiet, men det er en annen sak. Når første oppgave er levert, er jeg nok fornøyd igjen.

Det er jammen meg ikke hver dag man flytter sammen med kjæresten sin. Dette skal bli en fin høst. Jeg kjenner det på hele meg.

21 mai 2008

Man vet også at man leser til eksamen...

...når man bruker verdifull lesetid til å bla gjennom hele bloggen fra første til siste innlegg. Dobbeltsukk.

Man vet at man leser til eksamen...

...når man bruker nest siste lesedag til å poste på en blogg man ikke har ofret en tanke på over 2 måneder. Sukk.

08 mars 2008

01 mars 2008

Hodet bor på flåten som holdes fast av tauet

Det var en gang en pike som var så glad. Livet smilte til henne, hun kunne klare alt. Fremtiden var hennes. Det var i den tiden hodene bodde på flåter fortøyd til land. Piken elsket flåten sin. Den var trygg, og den var klok. Hver dag sjekket man fortøyningene og kvaliteten på tauet, for hvis man havnet ut på havet, kunne tilværelsen bli ubehagelig. Ukjent, stor, skummel og ubehagelig.

En dag skjedde det noe. Tauet som holdt på plass, ble kuttet. Sabotasje. Hun visste hvem det var, men hun skjønte ikke hvorfor. Det gikk ikke an å skjønne hvorfor. Kanskje det hadde vært et tidsspørsmål hele tiden? Det ble nødvendig å bruke reservetauet til hun fikk gjort i stand det andre. Hun prøvde å binde det rundt halsen og rundt øynene, men det glapp stadig vekk. Sjøen var så urolig. Noen dager var den tung og likegyldig, andre dager glinset den i solskinn for så å være vill og bunnløs igjen neste dag. Når sjøen var rolig, jobbet hun med å reparere, men det var aldri stille lenge nok, og plutselig røk repet igjen. Og igjen. En syklus uten utsikt til frelse. Fanget i runddansen. Hun ble fortalt hvor dum hun var som ikke fikk det til. Hun burde ha klart det, og hun tok imot og trodde på det som ble sagt.

Katastrofen kom brått, men ikke uventet. Reservetauet ble kuttet. Det ble kastet ut nye, og hun klamret seg fast. Etter noen dager skjønte hun at hun måtte slippe. Det var nødvendig å flette et nytt tau selv. Det skulle bygges av egne tanker. Tanker som var viktige. Tanker som var stolte. Tanker som virket.

Det tok lang tid før fortøyningen til tankene var sikker igjen. Tiden fortsatte å gå, og alt var bra. Livet trengte verken å være pålitelig eller sikkert, så lenge tankene virket. Det var nok til å holde tauet i orden og fortøyningen fast. Fastere etter hvert. Solid. Bunnsolid. Uangripelig. Hun var glad igjen. Fremtiden var definitivt hennes.

Hva skjedde så med piken til slutt? Jo, en dag kappet hun av tauet på egenhånd. Med viten og vilje, men uten helt å ane konsekvensene. Havnet ut på urolig hav igjen. Nye vanskelige dager, noen tunge og grå, men aldri før så mange i glinsende solskinn og varmt vann. Og fremdeles med tanker som virker. Innimellom.

19 februar 2008

Denne bloggen reduserer sjansen for urinsyregikt hos menn

Effekten er også tilstede for kvinner.

Hold ut og du minker sjansen for å måtte legge om livsstilen, gå ned i vekt og redusere inntak av alkohol.

Kilde.

17 februar 2008

Det er ikke noe å gjøre med det

Jeg bare er slik. Slik har jeg alltid vært.
Det er en av de dårligste unnskyldningene jeg vet om. Kanskje den aller dårligste.

Nei, beklager, jeg må bare forsure dagen din med å klage på det fæle været. Jeg kan ikke for at jeg er så værsyk, det bare er slik. Det er ikke min feil at jeg reagerer slik på været.

Nei, jeg får ikke til det der datagreiene. Jeg har aldri forstått meg på tekniske ting. Det der får dere unge ta dere av.

Huff, denne sykdommen. Det er så fælt. Heldige deg som er så frisk. Stakkar meg som er syk. Det er best jeg legger meg under dyna, men først skal jeg sutre litt mer til familien min. Det er så synd på meg. Jeg har virkelig lov å klage så dårlig livet har stelt med meg.

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort, så det er det ikke noe å gjøre med. Jeg får det bare ikke til og kommer aldri til å spise det.

For en enkel måte å slippe unna ansvar på. Ansvar for sitt eget liv. Sin egen lykke. Sin egen fremgang. Tenk så enkelt å overbevise seg selv om at det ikke er noe en kan gjøre med sin egen situasjon. Endring krever arbeid. Endring krever styrke og forståelse av sine egen situasjon. Det kan være ubehagelig å måtte innrømme overfor seg selv at en faktisk kan ta tak i sin egen situasjon. Da kan en ikke lenger bare skylde på utenforliggende årsaker.

Det er noe som heter å være løsningsorientert istedet for problemorientert.

Javel, så er det regn i dag også. Siden jeg ikke har mulighet til å endre været (en sannhet med modifikasjoner i disse dager), kan jeg likegodt gjøre det til en hyggelig dag. Punkt 1. Jeg har en god bok liggende. Punkt 2. Jeg har regnklær hvis jeg vil gå ut.

Og jeg som trodde at hvis jeg bare var litt stille og holdt meg i bakgrunnen, så var internett noe som kom til å forsvinne av seg selv. Nå ser jeg at det ikke er noe som kommer til å forsvinne, så jeg får bare brette opp ermene og møte utfordringen. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre
min jobb.

Ja, jeg er syk. Ja, det er kjipt, og ja, jeg har faktisk lov å synes synd på meg selv innimellom. Men hjelper det å grave meg ned i min egen ulykke? Er det de rundt meg sin feil at jeg er syk og de er friske? Hva med å gjøre det beste ut av situasjonen? Akseptere. Kanskje noen kan hjelpe meg å få det til? Kanskje jeg til og med kan hjelpe meg selv og mine nærmeste til å få noen fine dager innimellom?

De jævla grønnsakene er det egentlig ikke så nøye med. Det var bare for å vise et poeng. Kan man lære seg å spise grønnsaker, eller er det noe som ligger utenfor ens egen kontroll? Haha, selvfølgelig går det an å lære seg å spise grønnsaker.