De blå skålene

Når jeg skal spise risengrynsgrøt til middag, må det være i en av de blå skålene. Noen hevder at det ikke er noen forskjell på de blå og de hvite. Tull. Det må være en blå skål.

Image

I dag tok jeg en test som bekreftet at jeg ikke var kjerring. Jeg var faktisk langt fra kjerring. Så langt jeg kunne komme på akkurat den testen. Det føltes godt med tanke på gårsdagens facebook-status:

Jeg har jobbet med å fremstå som ung i hele dag. Over middels måloppnåelse kan bekreftes av taco-handel på Prix (ok, det er til barnebursdag i morgen, men innholdet i handlekurven var likevel ungdommelig) og to nye kviser. Jeg har til og med blitt facerapet (for et grusomt ord) akkurat slik ungdommen blir det:

 Det var riktignok av en venninne i førtiårene som gjorde det, men en facerape er nå en facerape.

Så - midt i denne ungdommelige suksesshistorien går jeg hen og river ned alt. Ikke ved å se 14 (!) episoder av Big Bang Theory, for det er i grunnen ganske ungdommelig, men ved å se de siste 12 for at jeg skulle ha noe å gjøre på mens jeg strikket...

Det er mulig jeg må jobbe mer målrettet og systematisk med imaget mitt...

Mattelærer på tur

Jeg sjekket taksameteret og ga ham firehundre kroner. De trehundre jeg hadde fått fra de som satt på og hundre fra meg selv. Taxisjåføren ble litt rar, og jeg ble litt flau. Ni kroner i tips, liksom. Litt lite. Litt pinlig. Jaja. Jeg hadde ikke småpenger, så det fikk bli med de ni kronene.

Pinlig.

Pinlig i to meter.

Nesten før jeg hørte døren smelle igjen etter meg, gikk det opp for meg at det stod tohundreognittien på taksameteret. Ikke trehundreognittien.

Gratulerer med hundreognikroner i tips, taxisjåfør.

Nå sitter jeg her og ler. Le med meg. Vær så snill.

Endelig kom følelsen!

Akkurat nå. Helt plutselig.
Jeg er svett og klam. Klærne er dekket av magnesiumpulver, og håret er fullt av jif og støv etter vaske-dugnad i turnkassen. Skuldrene verker, og jeg har en million studentoppgaver å sensurere. Iallfall nesten. Innimellom forbereder jeg egen muntlig eksamen som skal være 18. juni, og jeg har mange timer foran meg ved skrivebordet, både i dag og en uke fremover. Så, helt plutselig,  kom den følelsen jeg har ventet på siden 1. juni. Den fantastiske følelsen der jeg forstod at jeg faktisk har levert masteroppgaven min. Ååååå, så deilig! Jeg har levert masteroppgaven min.

JEG HAR LEVERT MASTEROPPGAVEN MIN! 

HOHOHOHO! 

JEG HAR LEVERT!

HOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHO!

Fjasogmaster

Nå har jeg skrevet over 100 dønn seriøse sider om underveisvurdering og digitale verktøy i naturfag, og jeg klarte til slutt ikke å motstå fristelsen i forordet. Jeg siterer:

"Jeg vil også takke mamma og pappa som fikk meg så tidlig at jeg rakk valgfag i maskinskriving på videregående og dermed lærte touch-metoden."

 Åh, det føltes så godt  å få det ut!

Jeg tror Sid har mest rett...

Jeg har så veldig lyst til å bli en bedre lærer!

Drit i vanskelige og travle dager!

Drit i dokumentasjonsstress og vurderingspress!

Drit i følelsen av å ikke bli verdsatt av samfunnet!

Bare stopp opp og nyt et øyeblikk, lærer. 

Nyt at du har en jobb som du aldri kan bli god nok i. Nyt at du hver eneste dag har mulighet til å gjøre jobben din enda bedre. Nyt at du alltid kan ha noe å strekke deg etter! Nyt det havet av utviklingsmulgiheter du møter hver dag.

 Som Dylan Wiliam akkurat akkurat sa på youtube: 

«Teaching is incredible, because no amount of success is enough for the teacher”

Ikke la media, foreldre og politikere definere statusen i yrket ditt. Ta kontrollen selv. Det er vi som kan vise at vi er stolte over å være lærere. Det er vi som kan sørge for å bli verdsatt. Yrkesstolthet avler respekt. La oss vise yrkesstoltheten vår! 

(Har jeg sagt at jeg elsker jobben min? Ikke hver dag, men mange dager, og akkurat nå gjør tanken på at jeg har den jobben jeg har, meg veldig, veldig lykkelig.)

Borte?

Da har vi bare natten igjen sammen.
En skarve natt.
I morgen tidlig forlater du meg.
Hvordan skal jeg holde ut?

Jeg har funnet en erstatning.
Ikke bli lei deg.

Det er bare rent fysisk.
For det er deg jeg elsker.

Kom snart igjen fra verkstedet, kjære mobiltelefonen min. Hulk.

Årsaken til alle de teite spørsmålene du må gjennom når du ringer helpdesk, er meg

Jeg anser meg selv som passe datakyndig og litt til, og tilhører kategorien mennesker som holder på å sprekke av frustrasjon når helpdesk-menneskene spør om vi har satt i kontakten, skrudd på pc-en osv.

I dag kontaktet jeg data-ansvarlig på jobb, for jeg klarte ikke å koble projektøren til den nye bærbare. Det gikk jo for #&%?*! ikke an å få den pluggen til å passe! Kanskje jeg måtte ha en slags overgang?

Tilkallingen satt langt inne, for slikt skal jeg jo klare selv, men til slutt sendte jeg altså en e-post. Responstiden var på omtrent 27 sekunder.


"Du, jeg klarer ikke å koble til projektøren. Hvilken ledning skal jeg bruke? Disse passer jo ikke. Finner jeg riktig inngang inni den luken der? Jeg klarer ikke å åpne den."

Og hvordan responderer data-ansvarlig? Joda, han snur pc-en bittellitt, peker på riktig inngang og sier "Er det denne du mener?".

Han var for høflig til å le høyt, men jeg så nok det lure smilet han prøvde å skjule.

Hadde det ikke vært for at det var midt i en matteøkt og jeg måtte ta meg sammen, hadde jeg  dødd av forlegenhet. Minst.

Årets pepperkakehus!

Det er ikke like storslagent som i fjor, men akk, så moro det er å pynte sammen med Slentreren og Frøken Freken. I år ble det fengsel med mur rundt.

 

Fengselet har flere fascilliteter. Nedenfor til venstre kan du se både elektrisk stol, galge, vakter og krokodiller. Selve fengselsbygningen er uten tak, så en av fangene har klart å kommet seg over med en tau. Han kommer til å få problemer når han møter vaktene utenfor, og om han skulle klare å komme seg forbi deres spisse spyd, venter piggtråden på muren.

De innsatte har det knallhardt. Det er definitivt ingen kjære mor. Det henger til enhver tid en ulydig fange i galgen til skrekk og advarsel for de andre. Likene tar krokodillene seg av, så blir det mindre å rydde for vaktene.

Nedenfor kan du møte noen av fangene. Hygienen er ikke på topp, så det kryper store mark på veggene. En av dem er faktisk på vei til å spise seg inn i magen til han som holder til i cellen til høyre. Det er en kjent sak at det ikke er så vanskelig å få tak i alle nødvendigheter i fengselet, og han i midten har skaffet seg litt kos både i form av sopp og hvitt pulver. Han til venstre drikker øl. Noe må en fordrive dagene med i et fengsel med knallhardt miljø.

Hvis noen skulle bli bekymret for Frøken Frekens oppvekstvilkår etter å ha lest dette, er det sannsynligvis med rette.