Pollen til høyre --->

Jeg er litt bekymret for at ingen har valgt "Ja, selvsagt" ennå. Betyr det at det ikke er selvsagt for folk å like å lese bloggen min?

Definisjonsspørsmål

Til vanlig har jeg studiedag onsdager og jobb de andre dagene.
Nå har jeg studiepermisjon, og jobbdagene er oppgradert til studiedager. Betyr det at den opprinnelige studiedagen bør oppgraderes til fridag? Det virker jo logisk...

Og uendrede planer

I dag skal jeg ha *****møte med Chris. Oddsene er rimelig lave for at vi kommer til å

• snakke om progresjon, evt. mangel på progresjon, i studiearbeidet
• planlegge en ny, obskur film
• planlegge syv-åtte nye nettsteder
• starte en ny religion
• planlegge et veddemål

Endring i planer

Jeg har tenkt en stund på at det er på tide å komme seg i gang med treningen igjen Problemet er bare at jeg er lat travelt opptatt med studier. I dag hadde jeg lunsjavtale med en venninne, men den ble akkurat avlyst på grunn av sykdom.

Så sitter jeg her, da. Med ekstra tid. Som kan brukes på trening. Pokker og!


(Redigert kl 14.09: Ferdig med trening. Det føltes ikke godt ett eneste sekund. Ikke engang da jeg var ferdig. Jeg gjør det kun fordi jeg må.)

Bursdagsgaveønske

Jeg ønsker meg en dings som gjør at man kan bruke ctrl+f på bøker og artikler i papirformat.

På forhånd takk.

Ny uke

...nye muligheter.

Ja, jeg sliter litt med å komme i gang med studiene i dag, og et blogginnlegg er alltid en god unnskyldning til å vente litt til.

Mormoren min

Mormoren min fikk hjerneslag da jeg var fjorten og et halvt år. Morfaren min døde samme dagen, og hun ble funnet rett etterpå liggende mellom toalettet og veggen. Det var dagen da jeg lærte hva det var å være bekymret. Det var dagen da jeg begynte å bli redd for ting som ennå ikke hadde skjedd, men som kunne skje. Et steg inn i voksenlivet.

Hun ble lagt i sengen sin og var ikke seg selv. Barna hennes, svigerbarna og barnebarna var innom og pratet med henne, og hun traff aldri på navnene. Visste ikke hvem de var. De voksne skjønte at det var noe alvorlig galt, men jeg skjønte ikke rekkevidden av det. Jeg fikk bare med meg at hun ikke traff riktig da de spurte om hun visste hvem de var. Da det var min tur til å prate med henne, spurte jeg også. "Vet du hvem jeg er, mor?" "Monika", sa hun. Monika. Det var riktig, og jeg ble så glad. Det var selvfølgelig bare tilfeldig, men det betydde ingenting da. Jeg var bare så uendelig glad og stolt. Jeg kan kjenne den følelsen ennå.

Mormoren min. Mormoren min som har vært død i snart 15 år nå. Mormoren min som jeg var så glad i. Mormoren min som gjorde så mye godt for meg. Mormoren min som var redd - feig - og dekket over ting for andre som hun ikke burde ha dekket over. Mormoren min som alltid var så bekymret for oss, tenkte på oss og ventet på oss. Mormoren min som alltid var i nærheten. Mormoren min som fortalte til absolutt ALLE at jeg hadde vært i England, for hun var så stolt. Jeg var alltid overbevist om at det var den fineste mormoren jeg kunne fått.

Jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet ned hvordan hun lagde det kanelbrødet.

Hvorfor skrev jeg dette innlegget? Jeg vet ikke helt, det var mest for meg selv. Etterhvert som årene går, tenker jeg mindre og mindre på henne, men i dag tenkte jeg på henne igjen, og det kjentes så godt.

Naturfagnerd

Jeg skjønner hvor nerdete jeg er når jeg går fra å tenke vanskelige tanker og være litt trist, til å tenke på alle koblingene som må til mellom nervecellene i hjernen for å tenke disse tankene og dermed bli både fascinert og glad.

Best of life?

Ja, siden jeg er inne på best-of-sporet. I tillegg til best of-album, vil jeg hevde at jeg driver med best of-life blant annet ved å gå på teater.

I går så jeg La Cage aux Folles for tredje gang. Det er et fantastisk stykke, og jeg blir så glad av å se det. Da jeg satt meg i setet mitt, kom følelsen ganske fort. Stykket gir meg et vanvittig kick. Jeg blir suppesøt-romantisk når Jean Michel synger om hvor forelsket han er i sin Ann, jeg blir kjempetrist når Albin sinnasynger "Fanden så stolt, skrik ut: Jeg er som jeg er", jeg blir øm langt inn i hjerterota når George synger om første gangen han og Albin møttes, jeg ler hysterisk når Albin skal lære seg å være mann og når de hopper ut av manus på de samme stedene hver forestilling, jeg blir rødmeflau når George og Albin kliner i sluttscenen, og jeg kjenner meg uendelig lykkelig under applausen når de synger at min beste tid er nå og at jeg må ta vare på den.

I pausen var jeg høyt oppe og fridde like godt til hele La Cage aux Folles på facebookprofilen min. Etter et slikt stykke er jeg uberegnelig så det holder og kunne vært med på det meste i pur entusiasme over hva jeg har opplevd.

Tradisjonen tro kom jeg forelsket ut fra forestilling i går også.  Bjarte Hjelmeland holder stand ennå, men i går ble jeg også fryktelig sjarmert av Frode Bjorøy. Og så er han så fin i den dressen. Alle menn burde ha slik dress.

Og som de sier på La Cage: Ta hver dag med en klype salt og tykt med glitter! Bra motto for et bra liv.

Ut av skapet

Jeg har vært det lenge.

Jeg har visst det lenge.

Jeg har holdt det skjult.

Nå har jeg bestemt meg for å si det.

På denne måten.

På en blogg.





Jeg er en best-of-jente.


Jeg hører helst på "best of-album."