Man har kanskje hatt en hyggelig kveld på byen. En usedvanlig hyggelig kveld på byen, faktisk. Til tross for at man begynte på en restaurant med god mat, men mye kø. Man har kanskje også hatt det veldig hyggelig i en have i byen selv om mange fryser og man må gå videre (kle dere for pokker!), og så viser det seg at der man går videre, er det enda hyggeligere. Og så leker man gamle leker med tommelen på bordet, leser psyko meldinger på toalettet, synger mange gamle sanger og tar en tur ut innimellom for å sjekke at stempelet fremdeles virker(hæ? stempel? kan jeg få et stempel?).
Til slutt går man gjerne på et finfint sted i andre etasje med halvbrødre og utdanka detektiver som man tar bilder sammen med selv om de ikke er levende, og ja, man har det veldig fint. Både fordi man har det og fordi vennene ringer andre venner for å få avkreftet mistanker (som man ikke får, tvert imot). Det kan også hende at man finner ut at det slett ikke var til slutt, bare nesten til slutt og finner ut at neste sted er til slutt (definitivt til slutt, for nå går snart bussen), og så har man det fryktelig fint og lengter tilbake til gamle festivaler.
Plutselig befinner man seg løpende i retning busstoppet med en vag erkjennelse om at taxikø har man prøvd mange ganger før, og det ER virkelig ikke raskest på denne tiden av døgnet. Og så føler man seg gjerne som verdens heldigste som både når bussen og får sitteplass. Det står ingen i midtgangen helller. Luksus. Etterhvert skjønner man at bussen går via det som er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet, og kanskje fører det til en smule lykke.
Så går man av bussen. Våken, men trøtt. Lykkelig fordi man ikke sovnet. Lykkelig fordi man er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet. Man går gjerne og trasker bortover i snøen på høye hæler (støvletter, selvfølgelig, ikke lave sko på denne årstiden) og lurer på om man skal gå den offentlige veien eller snarveien. Man tenker at den avgjørelsen kan man ikke ta før man har funnet ut hvor den som trasker like bak, har tenkt å svinge. Den som går like bak, så like bak at hodeskyggen dunker i vekseskyggen ens, svinger og svinger. Svinger like mye som en selv. Bortover, forbi snømannen med hodet i armen, opp til venstre, forbi landhandelen, videre oppover. Like bak, samme avstand. Den eneste gangen avstanden til skyggen varierer, er når man passerer lysstolpene. Da forsvinner forfølgerskyggen, og så dukker den plutselig opp igjen. Blodtrykksforhøyende opp igjen. Det er da for faen på tide å gå sine egne veier.
Man går og man går. Skygge, skritt, en og annen taxi på vei nedover. Man svinger inn til seg selv. Sin egen gate. Endelig. Men faen, skyggen følger med. Nedover. Nedover. Etter. Av og til nærmere. Større hode. Blodtrykksforhøyende. Jaja, snart hjemme. Så svinger skyggen til venstre, og man selv fortsetter fremover litt til. Hjemme. Ingen skygge.
Dobbel lykke.
Og hjemme skulle man gjerne ønske seg et drag eller to av en sigarett, men siden man faktisk ikke røyker, virker det kanskje mest kvalmende. Gratulerer med dagen, Chris. Takk for en vakker fredagskveld.
