Enkelt og greit

Hvis du mener du er ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig.
.

Neeeeeei!

Det har skjedd, og det er grusomt.

Et fint nynorskord

Lekkjeråte.

Lekkjeråte betyr enkelt og greit døde lenker.

Nynorsk er fint.

Maria Larssons vidunderlige øyeblikk

Eller evige øyeblikk som det heter.

Jeg var så glad etterpå. Og så rolig. Og så lei meg. Det var en nydelig film. Så full av stemning, og så mange vakre bilder. Bare se den.

Jeg støtter alle som har gitt den 6 og høyner med 1.

Fire kopper kaffe og en ekstra hjerne

I dag har jeg registrert meg på

• Second brain
• Podomatic
• Deli.cio.us
• Netvibes

Jeg praktisk talt er web 2.0.

Når man står ute på en trapp en sen natt og diskuterer crocs...

Da kan man plutselig finne ut at det eneste rette vil være å bli kvitt crocsene. Og plutselig kan en ensom crocs være på vei nedover en elv mot en foss. Og neste morgen kan man angre, beklage og betale, men uansett vil det alltid være pengene verd å bli kvitt en crocs.

Det var en fantastisk kveld!

Vil du værra me mæ hjem i natt?

Ska vi sova i samma seng i natt?

Den sang de nettopp på allsang-tv. Ååå, så mange gode minner. Som vi sang den sangen, både før vi begynte å drikke, etterpå og enda lengre etterpå. Og i dag sang jeg den jammen meg igjen. På allsang-tv. Dårlige sangen. Fine sangen. *rørt*

Innflyttingsfest

Dagen derpå:

Kjip.
Fin.
Amerikanske pannekaker og vidunderlig kjæreste.
Mye rot.
Kaffe litt for tidlig.
Mer pannekaker. Iallefall snart.
Beste kjæreste.

Takk for i går, og takk for alle de fine gavene! Det er mulig vi har glemt hvem som kom med hva, men det gir dere jo ypperlige muligheter til å minne oss på det. Særlig hvis dere skal invitere oss på innflyttingsfest en gang og vi skal komme med gave.

Viktige erfaringer som ble gjort i løpet av kvelden/natten:

• Stor bakebolle fungerer som chipsskål, særlig hvis man har lange armer og klarer å nå ned til chipsen som såvidt kan skimtes i bunnen.
• Ingenting fungerer også som chipsskål. Utmerket, faktisk. Takk for godt råd, kollega!
• Intens hopp opp og ned-dans er god trim
  
• Grimase-dansing er gøy. Genialt om jeg skal gå så langt. All ære til Siv for initiativet.
  
• Å legge kjæresten sin i gulvet er også gøy. Og svært tilfredsstillende for egoet.
• Min J. lager den beste hjortegryten i hele verden.
• Det kan lønne seg med en liten luftetur på kvelden for å klare å holde hodet kaldt.
• Jeg lager ikke særlig gode gin & tonics
  
• Hilde lager gode cosmopolitans.
• Regn fører til mindre bråk for naboene.
• Gaver kan for eksempel brukes til å fore gjester med chips.
• Det var veldig gøy å forklare at Malin var en jeg kjente fra svenskeforeningen.
• Noen gjester drar ikke hjem før neste dag.
  
• Vi har veldig mange hvite servietter
• Å bla i store, gamle Atlas trekker damer
  

Jeg holder på å bli fullstendig rablende gal!!!

Kan ikke folk bare slutte å skrive tusen utropstegn og spørsmålstegn etter alt de sier!!!???!!!

Det holder med ett. Det holder faktisk lenge.

Etter netter i Beirut...

...begynte jeg å tenke mer på døden. Særlig på frykten for å dø. Jeg har kommet frem til at det jeg frykter aller mest, er selve frykten for å dø.

Døden er et tema jeg alltid hopper fort forbi, så det gjør jeg denne gangen også.


Forøvrig: Netter i Beirut

Guten tag

Heute bin ich eine Berlinerbolle.

Norske drikkeviser, gå og legg dere!

De svenske er mye, mye bedre.

Jag tänker sälja min dromedar
och flytta långt upp i Norden.
Nej, ingen männ'ska kan här bo kvar
man måste ligga vid borden.
Nu konverterar jag h'ar på snabben
jag vill ha akvavit till kebaben.
Var ingen mes!
Fyll upp min fez!

Melodi: När månen vandrar

Nå er jeg student - en ganske gammel student

Første dag er over. Jeg er student. Masterstudent på deltid.

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvordan jeg skal tilpasse meg studentimaget og gli mest mulig ubemerket inn. Bli en av dem. Studentene. Jeg prøvde med et par strategisk plasserte kviser i fjeset og ryggsekk på ryggen. I tillegg kom jeg fem minutter for seint, det måtte jo være bankers? (Ferjeavgangen var kansellert, men hvem har ikke en god unnskyldning, liksom?) For å være heeeelt sikker gikk jeg i kantina i lunsjen og kjøpte kaffe, juice, ciabatta og sjokolade, (hvilke studenter har egentlig råd til en slik meny i kantina hver dag?) og etter undervisningsslutt kjøpte jeg en bok. Bare en. Studenter kjøper ikke alle bøkene, for det har de ikke råd til.

Her er resultatet:

Kviser - funket
Ryggsekk - funket delvis, flere gikk med veske
Forsentkomming - funket (selv om jeg beklaget til foreleser i første pause)
Lunsj - funket dårlig, selv om den heller ikke avslørte meg. Det kunne jo se ut som jeg akkurat hadde fått studielån
Bokkjøp - burde funket, men ble ødelagt av at jeg faktisk satt og leste i boka etterpå

Tross mine anstrengelser oppdaget jeg ganske fort noe som var fundamentalt galt med forsøket mitt. Alderen. Jeg er rett og slett for gammel til å se ut som en helt vanlig høyskolestudent. Jeg og de fleste andre masterstudentene. Vi blir en egen gruppe. De gamle. Jeg kjenner at det er godt å være en av de gamle.

Bill.mrk. synd

Den står i BT i dag og er et godt eksempel på hvor stor glede en skrivefeil kan gi leserne.

Sommeren da vi fikk det store kjøpe- ting-til-hjemmet-kicket

Jeg som ikke har kjøpt ting til leiligheten på flere år, er nå den stolte deleier i følgende nyanskaffelser:

Brødbakemaskin
Iskremmaskin
Støvsuger-roboten
Mini-støvsuger
Buksepresse
Gassgrill
En gammel Tandberg-stereo

Og vet du hva? Jeg er fornøyd med alt. Alt anbefales.


(To av tingene er forøvrig kjøpt brukt :forsøker å redde delvis-miljøvennlig-imaget:)

Forelskelsen kom brått og heftig, og ganske snart utviklet det seg til ekte kjærlighet

Det har skjedd noe fantastisk i livet mitt. Noe som gleder meg hver eneste dag. Har du kjent på følelsen av å våkne full av forventning en morgen? Før du husker helt hva som skal skje kjenner du bare den gode, spennende følelsen som fyller deg. Og så våkner du litt og litt og skjønner at følelsen er ekte. Det er noe spesielt som skal skje i dag. Noe stort og gledelig.

Slik har jeg det hver dag. Flere ganger hver dag. Og slik har det vært siden 26. juni. Det var da jeg møtte ham.

Det var da jeg skjønte at jeg sannsynligvis aldri skal støvsuge igjen.

Han heter Roomba. Rrrrooooomba!

Roomba er en støvsuger som:

• går over dørstokker

• støvsuger tepper og gulv
  

• kommer under det meste

• stopper og rygger hvis den kommer til trapper

• virker

• virker

• og virker. Hver gang.
  

• er min

Hjemmet dens er en ladestasjon. Vi trykker på en knapp, så rygger den ut og støvsuger hele rommet. Eller flere rom hvis vi ønsker. Når den er ferdig, kjører den fint tilbake til ladestasjonen igjen. Når ferien er over, skal den programmeres til å støvsuge mens vi er på jobb.

Samboeren min snakker til ham og ser på ham med blikk kjærligere enn jeg får. Datteren min klemmer på og viser ham frem til alle nabobarna.

Velkommen i familien, kjære Roomba!

Ta deg tid til å nyte videoen fra youtube:

Innrømmelse om myggstikk

Jeg liker dem. Digger dem. Nyter dem.
Det aller beste er å telle hvor mange jeg har, og hver gang jeg er på badet studerer jeg dem og lar meg fascinere. Alle sammen. De små og de store. Løfte på t-skjorten, snu og vri meg foran speilet for å få best mulig utsikt. Klø litt på hvert eneste av dem slik at de blir større og hvite inni.

For et par uker siden fikk jeg noen saftige kleggstikk øverst på ryggen. Det er noe av det mest frustrerende jeg har vært med på, for jeg måtte prøve å få dem minst mulig på færrest mulig dager, noe som strider mot hele min natur. Dumme bryllup. Kunne de ikke ha giftet seg på vinteren? Da hadde jeg verken hatt myggstikk eller kjole med bar rygg å tenke på. Haha, du skulle bare visst hvor mye jeg gledet meg til festen var over, kjolen av og friheten til å klø intenst på stikkene var tilbake. Åååå! Jeg våknet til og med midt på natten og gikk på badet for å se på dem. Og drømte. Drømte og lengtet til den dagen jeg skulle få klø fritt.

Vet du hva som skjedde meg etter at bryllupet var over? Stikkene hadde blitt for små og klødde ikke lengre.

Finnes det flere som meg der ute?

De sekundene før du hopper ut i vannet

De er grusomme. Jeg blir nesten kvalm av å stå på bryggekanten og vite at jeg snart skal hoppe uti. Vannet kommer til å kvele meg med sin kulde. Det kommer til å være fryktelig. Sikkert like vondt som tortur. Eller noe.

Vente litt til.
Jeg skal snart. Snart.
Bare vente litt til.
Bittelitt.
Nå!
Nei...nå!
Ehm..vente litt til.

Der hoppet jeg. Åh, så deilig. Så vidunderlig deilig...

Det er bedre å sitte på et vondt gulv og skrive blogginnlegg enn å vaske en hel leilighet

Derfor gjør jeg det akkurat nå. På et vondt gulv. På naboens trådløse, usikrede nettverk. Takk nabo!

Mamma har vasket det meste for meg. Verdens snilleste mamma. Det er bare småtterier igjen. Egentlig burde jeg hatt en eksamen i vente, for det er ingen tid jeg er så ivrig til å vaske som når jeg heller burde ha lest til eksamen. Da hadde det gått unna. Men jeg har ikke eksamen, så da må jeg bare vaske på viljen. Snart. Etter at jeg har sullet litt på et diskusjonsforum. Og svart på en e-post. Og sjekket nettbanken. Da kan jeg nok vaske gulvet med tårene mine. Tør jeg egentlig sjekke nettbanken nå? Hvis jeg lukker øynene og ignorerer, så går det nok over.

Den nye leiligheten er forresten blitt enda finere enn i går på denne tiden. Og så har vi fått bosspann utenfor, så vi slipper å tyvkaste hos naboer og i byggcontainere. Forøvrig er både mur- og gipsvegger kommet høyt opp på hatlisten min.

En bedagelig kvinne

Det er meg.

Jeg flytter og har verdens beste tid. Alt er kommet over i den nye leiligheten, så nå er det en eske her og en eske der. Litt på det rommet og litt på det rommet. Og så en kaffe. Jeg koser meg.

Det store spørsmålet i dag er om jeg skal ha gardiner eller ikke. Og hva jeg skal gjøre når solen står rett på. Både persienner og lameller gjør at vi ikke klarer å åpne vinduet. Må jeg ha dem oppå listen da? Eller finnes det noe genialt der ute som ikke koster så mye mer og som jeg ikke har hørt om ennå?

Leiligheten blir forresten veldig fin. Akkurat perfekt for oss. Vi liker den så godt at det ikke gjør noe om ingen andre synes den er fin, for den er finest i verden for oss. Vi har ikke bestilt internett ennå, så jeg sitter i gamleleiligheten og skriver. Snart er nettet borte der også, og det blir flere uker uten. Det kan bli fint. Lese bøker og drikke vin på terrassen. Jeg trenger vinen for å døyve internett-abstinensene.

Inflasjon

Husker du den tiden da spørsmålet var:

Hva ville du ha gjort hvis du ble millionær?

Jeg har ikke tenkt på det eller lagt merke til det før, men nå heter det:

Hva ville du ha gjort hvis du ble milliardær?

(Fra Avil sitt svar på et meme)

Og snart vil boliglånet mitt være som piss i havet...

Jeg skal gifte meg!

I allefall sier de det. På bygda. Jeg fikk en sms fra en venninne tidligere i dag.

- Hører du skal gifte deg.
- Hæ?

Det er fint om noen forteller meg når det er, hvor det skal foregå og hvem som er den heldige. Det er garantert mer enn én som vet detaljene. Har jeg lagt ut ønskeliste noe sted? Eller vi. Jeg mener vi. I såfall er det et par punkter jeg ønsker å tilføye. Huff, det ville være fryktelig egoistisk av meg å ikke møte. Bare fordi jeg har det så fint her, liksom. Stakkars mann. Eller kvinne. Hvorfor ikke en kvinne? Nå er det jo lov for alle å gifte seg. Vi går fremover.

Bygda, ja. Jeg kjente at det var godt å ikke bo der da den meldingen tikket inn i dag. Det er godt å ikke bo så tett innpå folk. Ikke fysisk, for de bor egentlig ganske langt fra hverandre. Og de har hvert sitt hus. Hage. Garasje. Men veldig tett likevel.

Lenge, veldig lenge, drømte jeg om å flytte tilbake til bygda . Hjem. Der det var best i hele verden. Kanskje bedre enn best i hele verden. Sjø. Mark. Luft. Koselig. Trygt. Nært. En dag tok den drømmen slutt. Det føltes plutselig og brutalt, for jeg skjønte det ikke før det var den var helt borte. Jeg innså nemlig at jeg trivdes bedre i byen. Jeg elsker byen. Her er det ikke viktigere å ha det finere ute enn inne. Her er det ikke viktig å ha det fineste huset. Her er det ikke viktig å ha det flotteste vognteppet. Eller bilen. Eller båten. Naboer er ikke til for konkurransen eller sladderets del.

Etterhvert ser jeg at jeg overdriver størrelsen på bygdetrollet. Kanskje det har vært mye større inni hodet mitt enn det er i virkeligheten? Kanskje det er tidvis dårlig selvtillit som har gjort det stort? Og etterhvert som selvtilliten har utviklet seg mer og mer, så har behovet for å sammenligne seg med andre blitt mindre og mindre?

Kanskje jeg nå hadde taklet bygdetrollet? Hvem vet. Uansett så er det byen jeg elsker, og det er her jeg blir.

Bygda, ja. Mon tro hva de synes om den nye ekteskapsloven? Bygda med flere menigheter og nå en kirke under bygging? Jeg leste en artikkel i lokalavisa for litt siden. Der står det ingenting om den nye ekteskapsloven, men den gir meg en pekepinn likevel.
Det første spadestikket på kirketomten ble nemlig tatt for noen dager siden, og i avisen står det at det var en stor dag for bygda. Alle hjerter gleder seg og sånn.
Ordføreren håper det "blir et bygg til glede og velsignelse for bygda". Greit nok.
Presten mener at dagen burde bli offisiell flaggdag for bygda. Joda, vi takler det også.
Det er også helt greit at en 12-åring fra speideren trøkket spaden ned i jorda.

Men vet dere hva jeg ikke synes er greit? Elevene på skolen fikk fri for å være med på arrangementet. Dette er så hårreisende at jeg nesten blir kvalm. Jeg får lyst til å banne og steike selv om det er noe jeg egentlig ikke gjør. Hvor blir det av den skolen som ikke skal forkynne? Fikk barn fra ikke-kristne familier også fri? Hva med muslimer? Fikk de også fri for å feire denne viktige dagen? Jeg er ikke mot kirke. Jeg er på ingen måte mot at de bygger den i bygda. Men å gi ungene fri fra skolen? Jeg river meg i håret. Skolen er for alle. Kristne og ikke-kristne. Burde ikke skolen heller gitt elevene fri for å feire vedtaket om kjønnsnøytrale ekteskap? Det er viktig, det. Det hadde vist ungene noe om toleranse og menneskeverd.



(Hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til bygda? Fordi noen av de fineste menneskene i hele verden bor der.)

Hva skriver jeg når jeg har bestemt meg for å begynne å blogge igjen?

Kanskje jeg skal fortelle om stumtjeneren min? Eller ikke min, kjæresten min sin. Han fikk den av meg i går. Eller fikk og fikk. Han betalte 3/4 av den selv, men det var bare fordi jeg ikke hadde nok kontanter da finn.no leverte på døren. Han visste ikke om den, så da fikk han den sånn egentlig, gjorde han ikke? Er den ikke verdens kuleste? Og den lille skålen på toppen er til mansjettknapper og annet småtteri. Jeg elsker den allerede og får nesten lyst til å ha den fast i stua. Nesten.

Eller er ikke en stumtjener det man starter blogglivet med igjen?

Hm...kanskje de grove pannekakene er noe å fortelle om? Jeg laget nemlig grove pannekaker for første gang for noen dager siden. Det var en stor opplevelse. Bedre enn de vanlige og mye sunnere. Nå kan jeg spise pannekaker hver dag hvis jeg vil. Hurra, hurra! Takk til aperitif.no.

Oppskriften finner du her: http://www.aperitif.no/index.db2?id=111447

Bak og til venstre for stumtjeneren ser du en flaske. Det er en portvinsflaske som jeg gleder meg veldig til å åpne. Den skal åpnes om litt over en uke. I den nye leiligheten. Sammen med samboeren min. Samboer. *smake på* Jo, jeg liker det. Samboer. Portvinen er en vintage fra 1980, visstnok et veldig godt år. Det er første gangen jeg skal drikke en vintage port, og jeg kjenner allerede på den gode følelsen. En ny portvin. En som inneholder store forventninger. Sitte ned litt ut på kvelden. Terasse. Lene seg tilbake. Lukte litt. La den renne over leppene. Mmmm....det er en vakker følelse. Porto Calem, snart i min gane.

I tillegg til å drikke portvin har jeg flere planer for sommeren. Rundt midten av juli skal jeg hoppe jublende rundt og opp og ned mens jeg jubler og gråter og hiksteler av glede. Det er fordi jeg har kommet inn på masterstudiet jeg har søkt på og som er perfekt for meg. Studiet med fire kopper kaffe skrevet over hele seg. Studiet jeg var forberedt på å ikke komme inn på.

5 måneder etterpå kommer jeg sikkert til å forbanne hele studiet, men det er en annen sak. Når første oppgave er levert, er jeg nok fornøyd igjen.

Det er jammen meg ikke hver dag man flytter sammen med kjæresten sin. Dette skal bli en fin høst. Jeg kjenner det på hele meg.

Man vet også at man leser til eksamen...

...når man bruker verdifull lesetid til å bla gjennom hele bloggen fra første til siste innlegg. Dobbeltsukk.

Man vet at man leser til eksamen...

...når man bruker nest siste lesedag til å poste på en blogg man ikke har ofret en tanke på over 2 måneder. Sukk.

På kvinnedagen...

...synes jeg at alle kvinner burde fått en ekstra lønnsutbetaling.

Hund savnet

Hodet bor på flåten som holdes fast av tauet

Det var en gang en pike som var så glad. Livet smilte til henne, hun kunne klare alt. Fremtiden var hennes. Det var i den tiden hodene bodde på flåter fortøyd til land. Piken elsket flåten sin. Den var trygg, og den var klok. Hver dag sjekket man fortøyningene og kvaliteten på tauet, for hvis man havnet ut på havet, kunne tilværelsen bli ubehagelig. Ukjent, stor, skummel og ubehagelig.

En dag skjedde det noe. Tauet som holdt på plass, ble kuttet. Sabotasje. Hun visste hvem det var, men hun skjønte ikke hvorfor. Det gikk ikke an å skjønne hvorfor. Kanskje det hadde vært et tidsspørsmål hele tiden? Det ble nødvendig å bruke reservetauet til hun fikk gjort i stand det andre. Hun prøvde å binde det rundt halsen og rundt øynene, men det glapp stadig vekk. Sjøen var så urolig. Noen dager var den tung og likegyldig, andre dager glinset den i solskinn for så å være vill og bunnløs igjen neste dag. Når sjøen var rolig, jobbet hun med å reparere, men det var aldri stille lenge nok, og plutselig røk repet igjen. Og igjen. En syklus uten utsikt til frelse. Fanget i runddansen. Hun ble fortalt hvor dum hun var som ikke fikk det til. Hun burde ha klart det, og hun tok imot og trodde på det som ble sagt.

Katastrofen kom brått, men ikke uventet. Reservetauet ble kuttet. Det ble kastet ut nye, og hun klamret seg fast. Etter noen dager skjønte hun at hun måtte slippe. Det var nødvendig å flette et nytt tau selv. Det skulle bygges av egne tanker. Tanker som var viktige. Tanker som var stolte. Tanker som virket.

Det tok lang tid før fortøyningen til tankene var sikker igjen. Tiden fortsatte å gå, og alt var bra. Livet trengte verken å være pålitelig eller sikkert, så lenge tankene virket. Det var nok til å holde tauet i orden og fortøyningen fast. Fastere etter hvert. Solid. Bunnsolid. Uangripelig. Hun var glad igjen. Fremtiden var definitivt hennes.

Hva skjedde så med piken til slutt? Jo, en dag kappet hun av tauet på egenhånd. Med viten og vilje, men uten helt å ane konsekvensene. Havnet ut på urolig hav igjen. Nye vanskelige dager, noen tunge og grå, men aldri før så mange i glinsende solskinn og varmt vann. Og fremdeles med tanker som virker. Innimellom.

Denne bloggen reduserer sjansen for urinsyregikt hos menn

Effekten er også tilstede for kvinner.

Hold ut og du minker sjansen for å måtte legge om livsstilen, gå ned i vekt og redusere inntak av alkohol.

Kilde.

Det er ikke noe å gjøre med det

Jeg bare er slik. Slik har jeg alltid vært.
Det er en av de dårligste unnskyldningene jeg vet om. Kanskje den aller dårligste.

Nei, beklager, jeg må bare forsure dagen din med å klage på det fæle været. Jeg kan ikke for at jeg er så værsyk, det bare er slik. Det er ikke min feil at jeg reagerer slik på været.

Nei, jeg får ikke til det der datagreiene. Jeg har aldri forstått meg på tekniske ting. Det der får dere unge ta dere av.

Huff, denne sykdommen. Det er så fælt. Heldige deg som er så frisk. Stakkar meg som er syk. Det er best jeg legger meg under dyna, men først skal jeg sutre litt mer til familien min. Det er så synd på meg. Jeg har virkelig lov å klage så dårlig livet har stelt med meg.

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort, så det er det ikke noe å gjøre med. Jeg får det bare ikke til og kommer aldri til å spise det.

For en enkel måte å slippe unna ansvar på. Ansvar for sitt eget liv. Sin egen lykke. Sin egen fremgang. Tenk så enkelt å overbevise seg selv om at det ikke er noe en kan gjøre med sin egen situasjon. Endring krever arbeid. Endring krever styrke og forståelse av sine egen situasjon. Det kan være ubehagelig å måtte innrømme overfor seg selv at en faktisk kan ta tak i sin egen situasjon. Da kan en ikke lenger bare skylde på utenforliggende årsaker.

Det er noe som heter å være løsningsorientert istedet for problemorientert.

Javel, så er det regn i dag også. Siden jeg ikke har mulighet til å endre været (en sannhet med modifikasjoner i disse dager), kan jeg likegodt gjøre det til en hyggelig dag. Punkt 1. Jeg har en god bok liggende. Punkt 2. Jeg har regnklær hvis jeg vil gå ut.

Og jeg som trodde at hvis jeg bare var litt stille og holdt meg i bakgrunnen, så var internett noe som kom til å forsvinne av seg selv. Nå ser jeg at det ikke er noe som kommer til å forsvinne, så jeg får bare brette opp ermene og møte utfordringen. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre
min jobb.

Ja, jeg er syk. Ja, det er kjipt, og ja, jeg har faktisk lov å synes synd på meg selv innimellom. Men hjelper det å grave meg ned i min egen ulykke? Er det de rundt meg sin feil at jeg er syk og de er friske? Hva med å gjøre det beste ut av situasjonen? Akseptere. Kanskje noen kan hjelpe meg å få det til? Kanskje jeg til og med kan hjelpe meg selv og mine nærmeste til å få noen fine dager innimellom?

De jævla grønnsakene er det egentlig ikke så nøye med. Det var bare for å vise et poeng. Kan man lære seg å spise grønnsaker, eller er det noe som ligger utenfor ens egen kontroll? Haha, selvfølgelig går det an å lære seg å spise grønnsaker.

Dagbladet, lærere, generalisering og sutring

Jeg vet ikke om jeg er oppgitt eller sint eller begge deler. I dette tilfellet klarer jeg heller ikke å bestemme meg for om det er Dagbladet eller lærerne som uttaler seg, som gjør meg mest sint. Skole er in i media for tiden. Vi er dårlige i regning, lesing og naturfag, og det er flaut å være lærer.

Flaut å være lærer? Hva er det for en uttalelse? Det er når Dag Andreas Hansen sier at det er flaut å være lærer at han gjør det flaut å være lærer. Hvis han gjør en god jobb, en jobb han kan være stolt av, er det hans ansvar som lærer å formidle til andre at han er stolt over det viktige arbeidet han utfører. Ja, for han mener at det er viktig, hvis ikke hadde han ikke klaget over at lønna ikke stod i forhold til ansvaret.

Og så er det Dagbladet og metoden de bruker. De har kontaktet over 3000 lærere i Oslo og bedt dem om å svare på en undersøkelse. 200 har svart, altså 6,7 % av de spurte. Dette bruker de for det det er verd, og de er eksperter på å trekke frem uttalelser fra enkeltlærere for å bekrefte det en annen enkeltlærer sier. Se bare her:

”Han mener media framstiller lærere som dumme, inkompetente og late.”
(Dag Andreas Hansen)
”Det er han ikke alene om å mene. En ungdomskolelærer skriver til Dagbladet.no at «lærer» har blitt et skjellsord på grunn av «hetsen» fra media, politikere og «forståsegpåere».”

Og vips så føler lærerne seg både misforstått og undervurdert, for to lærere har sagt det.

I dag er det foreldre som gjør barnas lekser som er oppslaget på Dagbladet.no. De tar også fri fra jobben for å hjelpe barna med prøvene. ”Det forteller Oslo-lærere.” Dagbladet viser igjen god evne til å generalisere ut fra det noen lærere sier og noen foreldre gjør. Tre lærere forteller også at det er vanlig at foreldre gjør leksene for barna. Tre lærere, ja. 1 promille av de spurte og 1,5 prosent av de som svarte. Jeg lurer på om det også er tre lærere som har uttalt seg i motsatt retning. Jeg kan godt uttale meg og si at det slett ikke er vanlig at foreldre gjør leksene for barna, og jeg vet om minst to lærere til som er enige med meg. Men akk, jeg ble ikke spurt, og jeg jobber heller ikke i Oslo-skolen.

I artikkelen om foreldrene som gjør barnas lekser synes jeg imidlertid enkeltlærerne er hakket verre enn Dagbladet sine metoder. Noen av dem (de som blir trukket frem i artikkelen) synes nemlig at vi må jobbe for at ressurssterke foreldre ikke skal få mulighet til å hjelpe barna sine med hjemmearbeid. Da blir nemlig forskjellene større. Ja, la oss for guds skyld ikke la noen komme lengre enn andre. De sterke må vente på de svake før de kan få lov å bli enda bedre.
En (1, enkeltlærer) annen lærer de velger å trekke frem, mener at mer praktiske fag og mindre ren teori er løsning. Bruk av konkreter og mindre høykultur. Ja, huff, vi vil jo ikke at barna våre skal måtte lære noe som er abstrakt og teoretisk. Vi skal lære å bygge broer gjennom praktisk øving, ikke ved å lære teori.

Jeg uttaler meg også som enkeltperson -enkeltlærer- men det skinner også gjennom siden jeg skriver i min egen blogg. Dagbladet skriver også antallet lærere som har uttalt seg, men måten de bruker uttalelsene på, får det til å virke som det gjelder gjelder generelt, hvertfall for de som ikke kjenner så godt til hva som foregår i den norske skolen.

Det er mye som er riktig i det som kommer frem i media, men det er enda mer som ikke kommer frem. Er vi virkelig en skole i krise? Er det så store grep som må gjøres for å komme videre og bli dyktigere faglig?

Drømmen er selvfølgelig høyere lønn og økt lærertetthet, men hvorfor skal vi stoppe opp, sutre og henge oss opp i begrensningene? Hva med å trekke frem det vi har i stedet for? Vi har mange høflige, selvstendige, arbeidsomme og ambisiøse elever. Elever som genuint ønsker å lære. Vi har mange dyktige, engasjerte og fleksible lærere som bruker den tiden de har på en utmerket måte og hjelper elevene fremover. Vi har mange positive foreldre som synes skole er viktig. Kanskje det er timetallet og fagfordelingen som burde endres i den norske skolen? Burde vi kanskje hatt mer regning og naturfag allerede fra første klasse? På toppen av de andre fagene? Kanskje det er løsningen, kanskje ikke. Vi som er lærere må bare fortsette å gjøre vårt beste med de forutsetningene vi har.

Hjertelig hilsen lærer i Bergensskolen som er stolt over yrket sitt, kollegaene sine og elevene sine

Den svarte Kennedy

Jeg kom over denne i dag og fikk et behov for å fortelle dere at den svarte Kennedy faktisk finnes i levende live på et gamlehjem i Texas. Der bor han blant andre sammen med en sprell levende Elvis som byttet identitet med en av sine look-alikes lenge før han døde. Ja, look-aliken døde, ikke Elvis. JFK døde heller ikke, men han ble gjemt og farget svart etter attentatet. Sammen jobber de for å redde gamlehjemmet fra angrepene fra en egyptisk mummie som, ja, også er levende.



Filmen anbefales på det sterkeste hvis du liker Bruce Campell, b-filmer og bisarr humor. Jeg elsket den. Selvfølgelig elsket jeg den! Hvis du er ekstra heldig, har du en kjæreste som allerede har kjøpt filmen og dør etter å vise den til deg.

Så tok det slutt

Det er så tomt nå. Vi har sagt farvel, og det er over.

Samtidig som jeg kjenner meg så tom, er jeg også fylt med en behagelig ro og en underlig følelse av glede. Han fant også ro til slutt. Jeg visste det kom til å bli slik. Helt fra det startet, visste jeg hvordan det kom til å ende. Det som var ukjent og som gjorde det til noe som fylte meg helt, var den lange veien mot slutten. Så trist det var, så merkelig, så urettferdig, så vondt, så vakkert, så spennende, så egoistisk, så uventet og så fint.

Jeg har opplevd det igjen. Gleden over en god bok. Jeg tviholdt på det siste avsnittet. Bare så på det uten å lese. Lenge. Være sammen litt til.

"Until I find you" av John Irving. Les den.

Litt full?

Er man kanskje en smule forstyrret når man gjennom hele bilturen snakker med Kurt -som egentlig er André- om studiene -selv om han egentlig jobber fulltid og er ferdig utdannet- og om han trives med dem og om hvor utrolig fint det var at han var kommet hjem til Norge igjen -selv om han har vært i Norge hele tiden og iallefall ikke vært i Polen det siste halvåret- og om at jeg hadde snakket om hvor kul han var til vennene mine heeele kvelden sist vi var ute -selv om jeg ikke kjenner André litt engang?

Det verste er at jeg flere ganger tenkte at Kurt så jammen annerledes ut i "sivile" klær. Og så rart at han ikke hadde kinnskjegget.

Stakkar André. Jeg tror ikke jeg tør å gå på Naboen igjen på en stund.

Jeg har en do-drøm

Jeg drømmer om at det aldri går tomt for papir når det er min tur

Jeg drømmer om at ingen glemmer å bruke dokosten når det er nødvendig (spesielt siden jeg da ordner opp etter dem slik at neste i køen ikke tror det var meg)

Jeg drømmer om at jeg slipper å blit utsatt for brukte bind som ikke er skikkelig pakket inn

Takk, det var alt.

Februar 2018

Da skal jeg betale siste avdraget på studielånet. Da jeg så over nedbetalingsplanen i dag, fikk jeg litt blod på tann og økte månedsinnbetalingene med 200 kr. Nå blir jeg garantert ferdig i 2017 en gang. *hoppogdansogsprett*

Jeg har aldri hatt så mange nødvendige utgifter som jeg har nå. Det er rentene sin feil. Jeg kan velge å klage, men da må jeg se bort fra at jeg faktisk sitter på en liten gullgruve i selve leiligheten. Akkurat nå for tiden har jeg stålkontroll på økonomien. Jeg har faktisk slik stålkontroll at jeg fremdeles kan gå ut og spise en bedre middag, og jeg klarer fremdeles å spare til ferier. Ja, ferier i flertall.

Det jeg egentlig ville si her, var at jeg opplever en nesten vanvittig tilfredsstillelse i å klare dette så bra!

Ærlighet

Jeg kom over dette sitatet av Benjamin Franklin i dag:

There is no kind of dishonesty into which otherwise good people more easily and frequently fall than that of defrauding the government.

Hva synes du er mest alvorlig? Et innbrudd på den lokale butikken, eller at naboen jobber svart en gang i måneden?

Bli miljøbevisst sammen med Anders

Ok, det var en treg tittel, men den var akkurat så treg at den ble fin.

Jeg skriver for lite om miljø. Jeg skriver for korte innlegg i det hele. Dette er de korte innleggs blogg. Fjasets blogg. Koffeinvrakets blogg. For å bøte på min dårlige samvittighet i forhold til miljøet gjør jeg oppmerksom på Anders i Den grønne lunge.

Det får heller bare være at han skriver i en VG-blogg, for han skriver så mye fornuftig.

For noen startet 2008 med skjeletter i skapet

Har din familie skjeletter i skapet?