Det er ikke noe å gjøre med det

Jeg bare er slik. Slik har jeg alltid vært.
Det er en av de dårligste unnskyldningene jeg vet om. Kanskje den aller dårligste.

Nei, beklager, jeg må bare forsure dagen din med å klage på det fæle været. Jeg kan ikke for at jeg er så værsyk, det bare er slik. Det er ikke min feil at jeg reagerer slik på været.

Nei, jeg får ikke til det der datagreiene. Jeg har aldri forstått meg på tekniske ting. Det der får dere unge ta dere av.

Huff, denne sykdommen. Det er så fælt. Heldige deg som er så frisk. Stakkar meg som er syk. Det er best jeg legger meg under dyna, men først skal jeg sutre litt mer til familien min. Det er så synd på meg. Jeg har virkelig lov å klage så dårlig livet har stelt med meg.

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort, så det er det ikke noe å gjøre med. Jeg får det bare ikke til og kommer aldri til å spise det.

For en enkel måte å slippe unna ansvar på. Ansvar for sitt eget liv. Sin egen lykke. Sin egen fremgang. Tenk så enkelt å overbevise seg selv om at det ikke er noe en kan gjøre med sin egen situasjon. Endring krever arbeid. Endring krever styrke og forståelse av sine egen situasjon. Det kan være ubehagelig å måtte innrømme overfor seg selv at en faktisk kan ta tak i sin egen situasjon. Da kan en ikke lenger bare skylde på utenforliggende årsaker.

Det er noe som heter å være løsningsorientert istedet for problemorientert.

Javel, så er det regn i dag også. Siden jeg ikke har mulighet til å endre været (en sannhet med modifikasjoner i disse dager), kan jeg likegodt gjøre det til en hyggelig dag. Punkt 1. Jeg har en god bok liggende. Punkt 2. Jeg har regnklær hvis jeg vil gå ut.

Og jeg som trodde at hvis jeg bare var litt stille og holdt meg i bakgrunnen, så var internett noe som kom til å forsvinne av seg selv. Nå ser jeg at det ikke er noe som kommer til å forsvinne, så jeg får bare brette opp ermene og møte utfordringen. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre
min jobb.

Ja, jeg er syk. Ja, det er kjipt, og ja, jeg har faktisk lov å synes synd på meg selv innimellom. Men hjelper det å grave meg ned i min egen ulykke? Er det de rundt meg sin feil at jeg er syk og de er friske? Hva med å gjøre det beste ut av situasjonen? Akseptere. Kanskje noen kan hjelpe meg å få det til? Kanskje jeg til og med kan hjelpe meg selv og mine nærmeste til å få noen fine dager innimellom?

De jævla grønnsakene er det egentlig ikke så nøye med. Det var bare for å vise et poeng. Kan man lære seg å spise grønnsaker, eller er det noe som ligger utenfor ens egen kontroll? Haha, selvfølgelig går det an å lære seg å spise grønnsaker.