01 mars 2008

Hodet bor på flåten som holdes fast av tauet

Det var en gang en pike som var så glad. Livet smilte til henne, hun kunne klare alt. Fremtiden var hennes. Det var i den tiden hodene bodde på flåter fortøyd til land. Piken elsket flåten sin. Den var trygg, og den var klok. Hver dag sjekket man fortøyningene og kvaliteten på tauet, for hvis man havnet ut på havet, kunne tilværelsen bli ubehagelig. Ukjent, stor, skummel og ubehagelig.

En dag skjedde det noe. Tauet som holdt på plass, ble kuttet. Sabotasje. Hun visste hvem det var, men hun skjønte ikke hvorfor. Det gikk ikke an å skjønne hvorfor. Kanskje det hadde vært et tidsspørsmål hele tiden? Det ble nødvendig å bruke reservetauet til hun fikk gjort i stand det andre. Hun prøvde å binde det rundt halsen og rundt øynene, men det glapp stadig vekk. Sjøen var så urolig. Noen dager var den tung og likegyldig, andre dager glinset den i solskinn for så å være vill og bunnløs igjen neste dag. Når sjøen var rolig, jobbet hun med å reparere, men det var aldri stille lenge nok, og plutselig røk repet igjen. Og igjen. En syklus uten utsikt til frelse. Fanget i runddansen. Hun ble fortalt hvor dum hun var som ikke fikk det til. Hun burde ha klart det, og hun tok imot og trodde på det som ble sagt.

Katastrofen kom brått, men ikke uventet. Reservetauet ble kuttet. Det ble kastet ut nye, og hun klamret seg fast. Etter noen dager skjønte hun at hun måtte slippe. Det var nødvendig å flette et nytt tau selv. Det skulle bygges av egne tanker. Tanker som var viktige. Tanker som var stolte. Tanker som virket.

Det tok lang tid før fortøyningen til tankene var sikker igjen. Tiden fortsatte å gå, og alt var bra. Livet trengte verken å være pålitelig eller sikkert, så lenge tankene virket. Det var nok til å holde tauet i orden og fortøyningen fast. Fastere etter hvert. Solid. Bunnsolid. Uangripelig. Hun var glad igjen. Fremtiden var definitivt hennes.

Hva skjedde så med piken til slutt? Jo, en dag kappet hun av tauet på egenhånd. Med viten og vilje, men uten helt å ane konsekvensene. Havnet ut på urolig hav igjen. Nye vanskelige dager, noen tunge og grå, men aldri før så mange i glinsende solskinn og varmt vann. Og fremdeles med tanker som virker. Innimellom.

8 kommentarer:

Sjokomanen sa...

...*blånn*...(flaut)

Fire kaffe sa...

Ikke blånn, bare ikke noe bra skrevet. Det var noe for min egen del. :)

Sjokomanen sa...

Bra skrevet, men satt å lurte på om jeg skulle ringe deg eller om jeg skulle la være.

Fire kaffe sa...

Neida, jeg hadde det helt fint. :-)

Anonym sa...

Det var veldig bra skrevet!

Fire kaffe sa...

Tusen takk, anonym.

Anonym sa...

Jeg tenkte jeg skulle begynne å kommentere her både i tide og utide, slik at du ble ordentlig nysgjerrig. Kanskje jeg skal det.

Fire kaffe sa...

Hehe. Kommentarer er da alltid hyggelig om du er anonym eller ikke, men det høres ut som du kan være en som kjenner meg. Selvfølgelig blir jeg nysgjerrig. Bittelitt.