Jeg skal gifte meg!

I allefall sier de det. På bygda. Jeg fikk en sms fra en venninne tidligere i dag.

- Hører du skal gifte deg.
- Hæ?

Det er fint om noen forteller meg når det er, hvor det skal foregå og hvem som er den heldige. Det er garantert mer enn én som vet detaljene. Har jeg lagt ut ønskeliste noe sted? Eller vi. Jeg mener vi. I såfall er det et par punkter jeg ønsker å tilføye. Huff, det ville være fryktelig egoistisk av meg å ikke møte. Bare fordi jeg har det så fint her, liksom. Stakkars mann. Eller kvinne. Hvorfor ikke en kvinne? Nå er det jo lov for alle å gifte seg. Vi går fremover.

Bygda, ja. Jeg kjente at det var godt å ikke bo der da den meldingen tikket inn i dag. Det er godt å ikke bo så tett innpå folk. Ikke fysisk, for de bor egentlig ganske langt fra hverandre. Og de har hvert sitt hus. Hage. Garasje. Men veldig tett likevel.

Lenge, veldig lenge, drømte jeg om å flytte tilbake til bygda . Hjem. Der det var best i hele verden. Kanskje bedre enn best i hele verden. Sjø. Mark. Luft. Koselig. Trygt. Nært. En dag tok den drømmen slutt. Det føltes plutselig og brutalt, for jeg skjønte det ikke før det var den var helt borte. Jeg innså nemlig at jeg trivdes bedre i byen. Jeg elsker byen. Her er det ikke viktigere å ha det finere ute enn inne. Her er det ikke viktig å ha det fineste huset. Her er det ikke viktig å ha det flotteste vognteppet. Eller bilen. Eller båten. Naboer er ikke til for konkurransen eller sladderets del.

Etterhvert ser jeg at jeg overdriver størrelsen på bygdetrollet. Kanskje det har vært mye større inni hodet mitt enn det er i virkeligheten? Kanskje det er tidvis dårlig selvtillit som har gjort det stort? Og etterhvert som selvtilliten har utviklet seg mer og mer, så har behovet for å sammenligne seg med andre blitt mindre og mindre?

Kanskje jeg nå hadde taklet bygdetrollet? Hvem vet. Uansett så er det byen jeg elsker, og det er her jeg blir.

Bygda, ja. Mon tro hva de synes om den nye ekteskapsloven? Bygda med flere menigheter og nå en kirke under bygging? Jeg leste en artikkel i lokalavisa for litt siden. Der står det ingenting om den nye ekteskapsloven, men den gir meg en pekepinn likevel.
Det første spadestikket på kirketomten ble nemlig tatt for noen dager siden, og i avisen står det at det var en stor dag for bygda. Alle hjerter gleder seg og sånn.
Ordføreren håper det "blir et bygg til glede og velsignelse for bygda". Greit nok.
Presten mener at dagen burde bli offisiell flaggdag for bygda. Joda, vi takler det også.
Det er også helt greit at en 12-åring fra speideren trøkket spaden ned i jorda.

Men vet dere hva jeg ikke synes er greit? Elevene på skolen fikk fri for å være med på arrangementet. Dette er så hårreisende at jeg nesten blir kvalm. Jeg får lyst til å banne og steike selv om det er noe jeg egentlig ikke gjør. Hvor blir det av den skolen som ikke skal forkynne? Fikk barn fra ikke-kristne familier også fri? Hva med muslimer? Fikk de også fri for å feire denne viktige dagen? Jeg er ikke mot kirke. Jeg er på ingen måte mot at de bygger den i bygda. Men å gi ungene fri fra skolen? Jeg river meg i håret. Skolen er for alle. Kristne og ikke-kristne. Burde ikke skolen heller gitt elevene fri for å feire vedtaket om kjønnsnøytrale ekteskap? Det er viktig, det. Det hadde vist ungene noe om toleranse og menneskeverd.



(Hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til bygda? Fordi noen av de fineste menneskene i hele verden bor der.)