Viser innlegg med etiketten flytting. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten flytting. Vis alle innlegg

31 juli 2009

Rydding i gamle minner fører til samtidig rørthet og flauhet

Er ikke det den beste overskriften, så vet ikke jeg!

For noen dager siden hentet jeg resten av stæsjet mitt fra før jeg flyttet hjemmefra på ordentlig. Det er kanskje på tide når man har passert 33 år. Min søster var nok også glad for å få et helt ekstra kott til disposisjon, siden det er hennes hus nå...

Et av høydepunktene var boksamlingen min. To esker med bøker fra Pennyklubben og juniorbokklubben. Nå vurderer jeg om jeg skal la Frøken Freken overta alt sammen, eller om jeg skal gi noen til Fretex for å styre henne unna hestedilla. Bobseybarna skal hun iallefall få lese. Kanskje vi må lese dem sammen? Og se på toppen til høyre, der ligger Barnetimeboka. Åh.



Noe annet som lå i bokhaugen, var skoledagbøkene fra ungdomsskolen. Vi levde gjennom de bøkene, og det lå stor prestisje i å ha en kul dagbok. Jeg elsket mine, og de var fulle av utklipp fra blader og aviser, samt navnet på den jeg til enhver tid var forelsket i. Jeg var ikke forelsket i så mange forskjellige, for mine forelskelser kunne gjerne vare i år, og de var nesten alltid ulykkelige og på avstand. Sukk. Det er godt å være voksen og ha selvtillit. Det er hardt å være ulykkelig forelsket i pubertetstiden, særlig når man sper på sorgen med suppete, ekle sanger som man føler er skrevet til seg selv. Det var ikke den sang jeg ikke kunne tilpasse kjærlighetssorgen min. Hoho!

Her var jeg visst ferdig med Kjetil-forelskelsen:



Selv om det var fotball som var det store, hadde jeg også hestedialla i noen år. Sammen med en venninne lagde jeg planer for hvordan vi skulle få HELE klassen interessert i hester. Vi skrev lister med delmål, som bestod i å henge opp hesteplakater i klasserommet og ta med hestebøker til klassebiblioteket. Jeg kan røpe at det ikke virket. Klassekameratene mente fremdeles at hest luktet pest, ingen protest. I løpet av disse årene klarte jeg å skaffe meg en del utstyr som jeg fant igjen i kottet:



Jeg hadde også egen frimerkebok. Mon tro hvor lenge den interessen varte? Det kan ikke ha vært mange månedene, men jeg husker godt hvordan det kriblet i magen av glede den gangen jeg gikk på postkontoret helt alene for å kjøpe norske frimerker til samlingen min. Åh.



Ja, og så var jeg en skikkelig juksepave. Her er beviset som fjerner all tvil:



Russeutstyret mitt dukket også opp igjen. Frøken Freken i askepottkjole syntes det var stor stas å få prøve den, og jeg kan konstatere at wunderbaumen som jeg fikk i lua etter å ha gått med den en hel dag, fremdeles lukter eh, ja, ...wunderbaum.



Etterhvert flyttet jeg delvis hjemmefra, og en periode kjøpte jeg MANGE ting til hybelen. Det at jeg hadde sommerjobb på en butikk som solgte slik, hjalp ikke. Et helt sett med slike er nå donert til Fretex:




Ååå, så pen denne pyntevognen var på kommoden min! Nå har Fretex fått den også. Den var på sitt aller peneste da jeg hadde tørkede roser oppi.




På lærerskolen hadde jeg forming, og der lagde jeg selvfølgelig ting til hybelen. Grytekluter i lappeteknikk med høstfarger. Juhu! Jeg ga dem til Fretex også. De var flott sydd, men fikk ikke lov å bli med hjem likevel. De var fine den gangen, men ikke nå lenger. Man kan jo ikke ta vare på alt selv om man har laget det...:) Jeg fikk faktisk 2.2 i samlet karakter i forming (sløyd, tekstil, tegning, kjeramikk). Hvem skulle trodd det om meg? Jeg må si meg stolt av den!



Og *host* hvem har ikke vært medlem av en bokklubb på 90-tallet og fått minst ett sett av disse i vervepremie? Fretex værsågod.



Og helt til slutt puslespillet mitt. Jeg elsket å pusle, men dette på 5000 brikker klarte jeg aldri. Det er jo ganske kult, og kanskje jeg prøver igjen, men det kommer uansett aldri opp på noen vegg hjemme hos meg. Kanskje en garasjevegg en gang? Puslespill limt på en plate og rammet inn er ikke noe annet enn harry. Sånn er det med den saken.



Det er fint å rydde i gamle minner, og nå har jeg alle tingene mine hjemme hos meg selv. Iallefall det som er igjen av dem. Det føles fint. Velkommen hjem!

05 august 2008

Sommeren da vi fikk det store kjøpe- ting-til-hjemmet-kicket

Jeg som ikke har kjøpt ting til leiligheten på flere år, er nå den stolte deleier i følgende nyanskaffelser:

Brødbakemaskin
Iskremmaskin
Støvsuger-roboten
Mini-støvsuger
Buksepresse
Gassgrill
En gammel Tandberg-stereo

Og vet du hva? Jeg er fornøyd med alt. Alt anbefales.


(To av tingene er forøvrig kjøpt brukt :forsøker å redde delvis-miljøvennlig-imaget:)

27 juli 2008

Forelskelsen kom brått og heftig, og ganske snart utviklet det seg til ekte kjærlighet

Det har skjedd noe fantastisk i livet mitt. Noe som gleder meg hver eneste dag. Har du kjent på følelsen av å våkne full av forventning en morgen? Før du husker helt hva som skal skje kjenner du bare den gode, spennende følelsen som fyller deg. Og så våkner du litt og litt og skjønner at følelsen er ekte. Det er noe spesielt som skal skje i dag. Noe stort og gledelig.

Slik har jeg det hver dag. Flere ganger hver dag. Og slik har det vært siden 26. juni. Det var da jeg møtte ham.

Det var da jeg skjønte at jeg sannsynligvis aldri skal støvsuge igjen.

Han heter Roomba. Rrrrooooomba!

Roomba er en støvsuger som:

  • går over dørstokker
  • støvsuger tepper og gulv
  • kommer under det meste
  • stopper og rygger hvis den kommer til trapper
  • virker
  • virker
  • og virker. Hver gang.
  • er min

Hjemmet dens er en ladestasjon. Vi trykker på en knapp, så rygger den ut og støvsuger hele rommet. Eller flere rom hvis vi ønsker. Når den er ferdig, kjører den fint tilbake til ladestasjonen igjen. Når ferien er over, skal den programmeres til å støvsuge mens vi er på jobb.

Samboeren min snakker til ham og ser på ham med blikk kjærligere enn jeg får. Datteren min klemmer på og viser ham frem til alle nabobarna.

Velkommen i familien, kjære Roomba!

Ta deg tid til å nyte videoen fra youtube:

02 juli 2008

Det er bedre å sitte på et vondt gulv og skrive blogginnlegg enn å vaske en hel leilighet

Derfor gjør jeg det akkurat nå. På et vondt gulv. På naboens trådløse, usikrede nettverk. Takk nabo!

Mamma har vasket det meste for meg. Verdens snilleste mamma. Det er bare småtterier igjen. Egentlig burde jeg hatt en eksamen i vente, for det er ingen tid jeg er så ivrig til å vaske som når jeg heller burde ha lest til eksamen. Da hadde det gått unna. Men jeg har ikke eksamen, så da må jeg bare vaske på viljen. Snart. Etter at jeg har sullet litt på et diskusjonsforum. Og svart på en e-post. Og sjekket nettbanken. Da kan jeg nok vaske gulvet med tårene mine. Tør jeg egentlig sjekke nettbanken nå? Hvis jeg lukker øynene og ignorerer, så går det nok over.

Den nye leiligheten er forresten blitt enda finere enn i går på denne tiden. Og så har vi fått bosspann utenfor, så vi slipper å tyvkaste hos naboer og i byggcontainere. Forøvrig er både mur- og gipsvegger kommet høyt opp på hatlisten min.

01 juli 2008

En bedagelig kvinne

Det er meg.

Jeg flytter og har verdens beste tid. Alt er kommet over i den nye leiligheten, så nå er det en eske her og en eske der. Litt på det rommet og litt på det rommet. Og så en kaffe. Jeg koser meg.

Det store spørsmålet i dag er om jeg skal ha gardiner eller ikke. Og hva jeg skal gjøre når solen står rett på. Både persienner og lameller gjør at vi ikke klarer å åpne vinduet. Må jeg ha dem oppå listen da? Eller finnes det noe genialt der ute som ikke koster så mye mer og som jeg ikke har hørt om ennå?

Leiligheten blir forresten veldig fin. Akkurat perfekt for oss. Vi liker den så godt at det ikke gjør noe om ingen andre synes den er fin, for den er finest i verden for oss. Vi har ikke bestilt internett ennå, så jeg sitter i gamleleiligheten og skriver. Snart er nettet borte der også, og det blir flere uker uten. Det kan bli fint. Lese bøker og drikke vin på terrassen. Jeg trenger vinen for å døyve internett-abstinensene.