Innrømmelse om myggstikk

Jeg liker dem. Digger dem. Nyter dem.
Det aller beste er å telle hvor mange jeg har, og hver gang jeg er på badet studerer jeg dem og lar meg fascinere. Alle sammen. De små og de store. Løfte på t-skjorten, snu og vri meg foran speilet for å få best mulig utsikt. Klø litt på hvert eneste av dem slik at de blir større og hvite inni.

For et par uker siden fikk jeg noen saftige kleggstikk øverst på ryggen. Det er noe av det mest frustrerende jeg har vært med på, for jeg måtte prøve å få dem minst mulig på færrest mulig dager, noe som strider mot hele min natur. Dumme bryllup. Kunne de ikke ha giftet seg på vinteren? Da hadde jeg verken hatt myggstikk eller kjole med bar rygg å tenke på. Haha, du skulle bare visst hvor mye jeg gledet meg til festen var over, kjolen av og friheten til å klø intenst på stikkene var tilbake. Åååå! Jeg våknet til og med midt på natten og gikk på badet for å se på dem. Og drømte. Drømte og lengtet til den dagen jeg skulle få klø fritt.

Vet du hva som skjedde meg etter at bryllupet var over? Stikkene hadde blitt for små og klødde ikke lengre.

Finnes det flere som meg der ute?