27 juli 2008

Forelskelsen kom brått og heftig, og ganske snart utviklet det seg til ekte kjærlighet

Det har skjedd noe fantastisk i livet mitt. Noe som gleder meg hver eneste dag. Har du kjent på følelsen av å våkne full av forventning en morgen? Før du husker helt hva som skal skje kjenner du bare den gode, spennende følelsen som fyller deg. Og så våkner du litt og litt og skjønner at følelsen er ekte. Det er noe spesielt som skal skje i dag. Noe stort og gledelig.

Slik har jeg det hver dag. Flere ganger hver dag. Og slik har det vært siden 26. juni. Det var da jeg møtte ham.

Det var da jeg skjønte at jeg sannsynligvis aldri skal støvsuge igjen.

Han heter Roomba. Rrrrooooomba!

Roomba er en støvsuger som:

  • går over dørstokker
  • støvsuger tepper og gulv
  • kommer under det meste
  • stopper og rygger hvis den kommer til trapper
  • virker
  • virker
  • og virker. Hver gang.
  • er min

Hjemmet dens er en ladestasjon. Vi trykker på en knapp, så rygger den ut og støvsuger hele rommet. Eller flere rom hvis vi ønsker. Når den er ferdig, kjører den fint tilbake til ladestasjonen igjen. Når ferien er over, skal den programmeres til å støvsuge mens vi er på jobb.

Samboeren min snakker til ham og ser på ham med blikk kjærligere enn jeg får. Datteren min klemmer på og viser ham frem til alle nabobarna.

Velkommen i familien, kjære Roomba!

Ta deg tid til å nyte videoen fra youtube:

25 juli 2008

Innrømmelse om myggstikk











Jeg liker dem. Digger dem. Nyter dem.
Det aller beste er å telle hvor mange jeg har, og hver gang jeg er på badet studerer jeg dem og lar meg fascinere. Alle sammen. De små og de store. Løfte på t-skjorten, snu og vri meg foran speilet for å få best mulig utsikt. Klø litt på hvert eneste av dem slik at de blir større og hvite inni.

For et par uker siden fikk jeg noen saftige kleggstikk øverst på ryggen. Det er noe av det mest frustrerende jeg har vært med på, for jeg måtte prøve å få dem minst mulig på færrest mulig dager, noe som strider mot hele min natur. Dumme bryllup. Kunne de ikke ha giftet seg på vinteren? Da hadde jeg verken hatt myggstikk eller kjole med bar rygg å tenke på. Haha, du skulle bare visst hvor mye jeg gledet meg til festen var over, kjolen av og friheten til å klø intenst på stikkene var tilbake. Åååå! Jeg våknet til og med midt på natten og gikk på badet for å se på dem. Og drømte. Drømte og lengtet til den dagen jeg skulle få klø fritt.

Vet du hva som skjedde meg etter at bryllupet var over? Stikkene hadde blitt for små og klødde ikke lengre.


Finnes det flere som meg der ute?

10 juli 2008

De sekundene før du hopper ut i vannet

De er grusomme. Jeg blir nesten kvalm av å stå på bryggekanten og vite at jeg snart skal hoppe uti. Vannet kommer til å kvele meg med sin kulde. Det kommer til å være fryktelig. Sikkert like vondt som tortur. Eller noe.

Vente litt til.
Jeg skal snart. Snart.
Bare vente litt til.
Bittelitt.
Nå!
Nei...nå!
Ehm..vente litt til.

Der hoppet jeg. Åh, så deilig. Så vidunderlig deilig...

02 juli 2008

Det er bedre å sitte på et vondt gulv og skrive blogginnlegg enn å vaske en hel leilighet

Derfor gjør jeg det akkurat nå. På et vondt gulv. På naboens trådløse, usikrede nettverk. Takk nabo!

Mamma har vasket det meste for meg. Verdens snilleste mamma. Det er bare småtterier igjen. Egentlig burde jeg hatt en eksamen i vente, for det er ingen tid jeg er så ivrig til å vaske som når jeg heller burde ha lest til eksamen. Da hadde det gått unna. Men jeg har ikke eksamen, så da må jeg bare vaske på viljen. Snart. Etter at jeg har sullet litt på et diskusjonsforum. Og svart på en e-post. Og sjekket nettbanken. Da kan jeg nok vaske gulvet med tårene mine. Tør jeg egentlig sjekke nettbanken nå? Hvis jeg lukker øynene og ignorerer, så går det nok over.

Den nye leiligheten er forresten blitt enda finere enn i går på denne tiden. Og så har vi fått bosspann utenfor, så vi slipper å tyvkaste hos naboer og i byggcontainere. Forøvrig er både mur- og gipsvegger kommet høyt opp på hatlisten min.

01 juli 2008

En bedagelig kvinne

Det er meg.

Jeg flytter og har verdens beste tid. Alt er kommet over i den nye leiligheten, så nå er det en eske her og en eske der. Litt på det rommet og litt på det rommet. Og så en kaffe. Jeg koser meg.

Det store spørsmålet i dag er om jeg skal ha gardiner eller ikke. Og hva jeg skal gjøre når solen står rett på. Både persienner og lameller gjør at vi ikke klarer å åpne vinduet. Må jeg ha dem oppå listen da? Eller finnes det noe genialt der ute som ikke koster så mye mer og som jeg ikke har hørt om ennå?

Leiligheten blir forresten veldig fin. Akkurat perfekt for oss. Vi liker den så godt at det ikke gjør noe om ingen andre synes den er fin, for den er finest i verden for oss. Vi har ikke bestilt internett ennå, så jeg sitter i gamleleiligheten og skriver. Snart er nettet borte der også, og det blir flere uker uten. Det kan bli fint. Lese bøker og drikke vin på terrassen. Jeg trenger vinen for å døyve internett-abstinensene.

26 juni 2008

Inflasjon










Husker du den tiden da spørsmålet var:
Hva ville du ha gjort hvis du ble millionær?

Jeg har ikke tenkt på det eller lagt merke til det før, men nå heter det:

Hva ville du ha gjort hvis du ble milliardær?


(Fra Avil sitt svar på et meme)

Og snart vil boliglånet mitt være som piss i havet...

24 juni 2008

Jeg skal gifte meg!

I allefall sier de det. På bygda. Jeg fikk en sms fra en venninne tidligere i dag.

- Hører du skal gifte deg.
- Hæ?

Det er fint om noen forteller meg når det er, hvor det skal foregå og hvem som er den heldige. Det er garantert mer enn én som vet detaljene. Har jeg lagt ut ønskeliste noe sted? Eller vi. Jeg mener vi. I såfall er det et par punkter jeg ønsker å tilføye. Huff, det ville være fryktelig egoistisk av meg å ikke møte. Bare fordi jeg har det så fint her, liksom. Stakkars mann. Eller kvinne. Hvorfor ikke en kvinne? Nå er det jo lov for alle å gifte seg. Vi går fremover.

Bygda, ja. Jeg kjente at det var godt å ikke bo der da den meldingen tikket inn i dag. Det er godt å ikke bo så tett innpå folk. Ikke fysisk, for de bor egentlig ganske langt fra hverandre. Og de har hvert sitt hus. Hage. Garasje. Men veldig tett likevel.

Lenge, veldig lenge, drømte jeg om å flytte tilbake til bygda . Hjem. Der det var best i hele verden. Kanskje bedre enn best i hele verden. Sjø. Mark. Luft. Koselig. Trygt. Nært. En dag tok den drømmen slutt. Det føltes plutselig og brutalt, for jeg skjønte det ikke før det var den var helt borte. Jeg innså nemlig at jeg trivdes bedre i byen. Jeg elsker byen. Her er det ikke viktigere å ha det finere ute enn inne. Her er det ikke viktig å ha det fineste huset. Her er det ikke viktig å ha det flotteste vognteppet. Eller bilen. Eller båten. Naboer er ikke til for konkurransen eller sladderets del.

Etterhvert ser jeg at jeg overdriver størrelsen på bygdetrollet. Kanskje det har vært mye større inni hodet mitt enn det er i virkeligheten? Kanskje det er tidvis dårlig selvtillit som har gjort det stort? Og etterhvert som selvtilliten har utviklet seg mer og mer, så har behovet for å sammenligne seg med andre blitt mindre og mindre?

Kanskje jeg nå hadde taklet bygdetrollet? Hvem vet. Uansett så er det byen jeg elsker, og det er her jeg blir.

Bygda, ja. Mon tro hva de synes om den nye ekteskapsloven? Bygda med flere menigheter og nå en kirke under bygging? Jeg leste en artikkel i lokalavisa for litt siden. Der står det ingenting om den nye ekteskapsloven, men den gir meg en pekepinn likevel.
Det første spadestikket på kirketomten ble nemlig tatt for noen dager siden, og i avisen står det at det var en stor dag for bygda. Alle hjerter gleder seg og sånn.
Ordføreren håper det "blir et bygg til glede og velsignelse for bygda". Greit nok.
Presten mener at dagen burde bli offisiell flaggdag for bygda. Joda, vi takler det også.
Det er også helt greit at en 12-åring fra speideren trøkket spaden ned i jorda.

Men vet dere hva jeg ikke synes er greit? Elevene på skolen fikk fri for å være med på arrangementet. Dette er så hårreisende at jeg nesten blir kvalm. Jeg får lyst til å banne og steike selv om det er noe jeg egentlig ikke gjør. Hvor blir det av den skolen som ikke skal forkynne? Fikk barn fra ikke-kristne familier også fri? Hva med muslimer? Fikk de også fri for å feire denne viktige dagen? Jeg er ikke mot kirke. Jeg er på ingen måte mot at de bygger den i bygda. Men å gi ungene fri fra skolen? Jeg river meg i håret. Skolen er for alle. Kristne og ikke-kristne. Burde ikke skolen heller gitt elevene fri for å feire vedtaket om kjønnsnøytrale ekteskap? Det er viktig, det. Det hadde vist ungene noe om toleranse og menneskeverd.



(Hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til bygda? Fordi noen av de fineste menneskene i hele verden bor der.)

20 juni 2008

Hva skriver jeg når jeg har bestemt meg for å begynne å blogge igjen?


Kanskje jeg skal fortelle om stumtjeneren min? Eller ikke min, kjæresten min sin. Han fikk den av meg i går. Eller fikk og fikk. Han betalte 3/4 av den selv, men det var bare fordi jeg ikke hadde nok kontanter da finn.no leverte på døren. Han visste ikke om den, så da fikk han den sånn egentlig, gjorde han ikke? Er den ikke verdens kuleste? Og den lille skålen på toppen er til mansjettknapper og annet småtteri. Jeg elsker den allerede og får nesten lyst til å ha den fast i stua. Nesten.

Eller er ikke en stumtjener det man starter blogglivet med igjen?

Hm...kanskje de grove pannekakene er noe å fortelle om? Jeg laget nemlig grove pannekaker for første gang for noen dager siden. Det var en stor opplevelse. Bedre enn de vanlige og mye sunnere. Nå kan jeg spise pannekaker hver dag hvis jeg vil. Hurra, hurra! Takk til aperitif.no.

Oppskriften finner du her: http://www.aperitif.no/index.db2?id=111447

Bak og til venstre for stumtjeneren ser du en flaske. Det er en portvinsflaske som jeg gleder meg veldig til å åpne. Den skal åpnes om litt over en uke. I den nye leiligheten. Sammen med samboeren min. Samboer. *smake på* Jo, jeg liker det. Samboer. Portvinen er en vintage fra 1980, visstnok et veldig godt år. Det er første gangen jeg skal drikke en vintage port, og jeg kjenner allerede på den gode følelsen. En ny portvin. En som inneholder store forventninger. Sitte ned litt ut på kvelden. Terasse. Lene seg tilbake. Lukte litt. La den renne over leppene. Mmmm....det er en vakker følelse. Porto Calem, snart i min gane.

I tillegg til å drikke portvin har jeg flere planer for sommeren. Rundt midten av juli skal jeg hoppe jublende rundt og opp og ned mens jeg jubler og gråter og hiksteler av glede. Det er fordi jeg har kommet inn på masterstudiet jeg har søkt på og som er perfekt for meg. Studiet med fire kopper kaffe skrevet over hele seg. Studiet jeg var forberedt på å ikke komme inn på.

5 måneder etterpå kommer jeg sikkert til å forbanne hele studiet, men det er en annen sak. Når første oppgave er levert, er jeg nok fornøyd igjen.

Det er jammen meg ikke hver dag man flytter sammen med kjæresten sin. Dette skal bli en fin høst. Jeg kjenner det på hele meg.

21 mai 2008

Man vet også at man leser til eksamen...

...når man bruker verdifull lesetid til å bla gjennom hele bloggen fra første til siste innlegg. Dobbeltsukk.

Man vet at man leser til eksamen...

...når man bruker nest siste lesedag til å poste på en blogg man ikke har ofret en tanke på over 2 måneder. Sukk.