06 februar 2011

Mormoren min

Mormoren min fikk hjerneslag da jeg var fjorten og et halvt år. Morfaren min døde samme dagen, og hun ble funnet rett etterpå liggende mellom toalettet og veggen. Det var dagen da jeg lærte hva det var å være bekymret. Det var dagen da jeg begynte å bli redd for ting som ennå ikke hadde skjedd, men som kunne skje. Et steg inn i voksenlivet.

Hun ble lagt i sengen sin og var ikke seg selv. Barna hennes, svigerbarna og barnebarna var innom og pratet med henne, og hun traff aldri på navnene. Visste ikke hvem de var. De voksne skjønte at det var noe alvorlig galt, men jeg skjønte ikke rekkevidden av det. Jeg fikk bare med meg at hun ikke traff riktig da de spurte om hun visste hvem de var. Da det var min tur til å prate med henne, spurte jeg også. "Vet du hvem jeg er, mor?" "Monika", sa hun. Monika. Det var riktig, og jeg ble så glad. Det var selvfølgelig bare tilfeldig, men det betydde ingenting da. Jeg var bare så uendelig glad og stolt. Jeg kan kjenne den følelsen ennå.

Mormoren min. Mormoren min som har vært død i snart 15 år nå. Mormoren min som jeg var så glad i. Mormoren min som gjorde så mye godt for meg. Mormoren min som var redd - feig - og dekket over ting for andre som hun ikke burde ha dekket over. Mormoren min som alltid var så bekymret for oss, tenkte på oss og ventet på oss. Mormoren min som alltid var i nærheten. Mormoren min som fortalte til absolutt ALLE at jeg hadde vært i England, for hun var så stolt. Jeg var alltid overbevist om at det var den fineste mormoren jeg kunne fått.

Jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet ned hvordan hun lagde det kanelbrødet.

Hvorfor skrev jeg dette innlegget? Jeg vet ikke helt, det var mest for meg selv. Etterhvert som årene går, tenker jeg mindre og mindre på henne, men i dag tenkte jeg på henne igjen, og det kjentes så godt.

3 kommentarer:

Maren sa...

Mormoren min er en av de mest viktige personene i mitt liv. Jeg gruer meg til hun også forsvinner.

Fire kaffe sa...

Nå har Ester en kjempefin mormor. Jeg savner ikke mormoren min lenger, jeg bare smiler når jeg tenker på henne, og så blir jeg varm inni meg.

Sjokomanen sa...

Tårene kom. Jeg savner mormoren vår :)