Best of life?

Ja, siden jeg er inne på best-of-sporet. I tillegg til best of-album, vil jeg hevde at jeg driver med best of-life blant annet ved å gå på teater.

I går så jeg La Cage aux Folles for tredje gang. Det er et fantastisk stykke, og jeg blir så glad av å se det. Da jeg satt meg i setet mitt, kom følelsen ganske fort. Stykket gir meg et vanvittig kick. Jeg blir suppesøt-romantisk når Jean Michel synger om hvor forelsket han er i sin Ann, jeg blir kjempetrist når Albin sinnasynger "Fanden så stolt, skrik ut: Jeg er som jeg er", jeg blir øm langt inn i hjerterota når George synger om første gangen han og Albin møttes, jeg ler hysterisk når Albin skal lære seg å være mann og når de hopper ut av manus på de samme stedene hver forestilling, jeg blir rødmeflau når George og Albin kliner i sluttscenen, og jeg kjenner meg uendelig lykkelig under applausen når de synger at min beste tid er nå og at jeg må ta vare på den.

I pausen var jeg høyt oppe og fridde like godt til hele La Cage aux Folles på facebookprofilen min. Etter et slikt stykke er jeg uberegnelig så det holder og kunne vært med på det meste i pur entusiasme over hva jeg har opplevd.

Tradisjonen tro kom jeg forelsket ut fra forestilling i går også.  Bjarte Hjelmeland holder stand ennå, men i går ble jeg også fryktelig sjarmert av Frode Bjorøy. Og så er han så fin i den dressen. Alle menn burde ha slik dress.

Og som de sier på La Cage: Ta hver dag med en klype salt og tykt med glitter! Bra motto for et bra liv.