Har jeg sett Moses sin stav, eller er jeg bare en dum norsk kvinne?

I dag har jeg sett Moses sin stav. Profeten Moses, som muslimene ville ha presisert. Staven han delte havet med. Wow! Den delte meg også. Den delte meg i ”wow, dette er så utrolig kult at jeg helst vil tro på det” og ”hahahaha, Moses sin stav! Haha! Liksom!”
Vi er i Istanbul og har besøkt palasset til de gamle sultanene. I tillegg til sultansverd og juveler fikk vi altså med oss utstillingen av relikvier. I dag har vi

- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg
- Stått ved profeten Mohamed sin tann, brev han skrev, kisten han hadde kappen sin i osv.
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 2
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 3


I tillegg har vi hatt skjell(ett)settende opplevelser som å se restene av døperen Johannes sin hånd (ja, skjellettet), og hodeskallen (innpakket i gull, men slik at vi så skallen), og – Hør! Hør! – Josef (han som ikke var stefaren til Jesus, men som ble solgt av brødrene) sin turban! Haha, nå må det være nok, tenker du, men neida, vi har også sett Abraham (ja ABRAHAM) sitt kokekar.
For en dag. Jeg puster i firkant og likesidet trekant. Palasset i Topkapi hadde MYE å by på.

På vei ut fra palasset oppdaget jeg BILDET. MOTIVET. En politimann og en securitasvakt sittende henslengt på kontoret med hver sin kopp te. Kan jeg spørre om å få ta bilde? Nei, huff, det går ikke an. Eller kan jeg? Det skader jo ikke . ”Excuxse me, may I take a picture?” (febrilsk vekslende bevegelser mellom kamera og mennene) ”Yes, yes!” Det var lykke å spore i responsen. Jeg fikk tatt et vakkert bilde. Ah:



Det var ikke nok. ”You come here”. Åkei, jeg kommer ”here”. ”Another one” . Javel, ett til. Hehe ”And you have to sit.” Jadajada. ”And one with me.” Åkei. Puh. “Do you want a cup of tea?” Eh, åkei. (jeg har noen som venter et par hundre meter lengre nede, men jeg kan jo ikke takke nei.)Nam, god te. Veldig god og søt te.



”Have you a fret”
”Eh? Fret?”
“ Yes, fret or family”
“Ah, I came here with my boyfriend”
“Oh...” (mye tyrkisk snakking)
Jeg følte meg både beæret og flau. Særlig fordi de foreslo tyrkiske menn til middag. (Hallo! Dere er jo politimenn!)

Samtalen fortsetter.
”What do you do?”
”I am a teacher”
”Fantastic! Maths?”
“Yes! And science.”

Nå var de stumme av beundring. Til tross for at denne norske damen hadde kjæresten med på turen, var hun matte- og naturfaglærer. Denne norske (og uopplyste) damen syntes dette var så koselig og kom plutselig på at hun hadde hatt en elev fra Tyrkia en gang…

”I once had a pupil from Turkey.”
“Wow”
“Well, not Turkey, but Kurdistan.”

Det ble helt stillt. Og ampert. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort.

”No, no, no!” (sint stemme) ”There is no Kurdistan”
“Hehe, no, no Kurdistan, no, no” (ro-ro-ro)

Jeg smilte mitt peneste smil mens jeg drakk den oversukrede teen så fort som jeg bare kunne. Det hjalp ikke å prøve å forklare, for de forstod ikke SÅ mye engelsk. Til slutt sa de noe om ”Norwegian television”, smilte og lo, og så var vi venner igjen. Litt iallfall.

”Thank you very much for the tea. And the pictures. Eh, and, hehe, your friendliness. Goodbye.”

Og så gikk jeg. Fort.