Viktig dag

Jeg sitter i bilen på vei til byen da telefonen ringer:

- Hei, det er Monika
- Hei, det er fra Blodbanken. Vi har en krise her. Har du anledning til å gi blodplater?
- Ja, det går fint. Jeg er faktisk rett utenfor og kan være oppe hos dere om 10 minutter.

Blodplatene mine ble reservert for én spesiell pasient som er veldig dårlig og trenger påfyll. Mine matchet godt, og derfor ringte de. I natt/morgen er de ferdig strålt og kan brukes.

Det var en veldig spesiell opplevelse, og jeg er så glad for at MITT blod kan brukes til å holde et annet menneske i live. I dag føler jeg meg viktig.


(og så synes jeg blodgivning bør være en samfunnsplikt for de som kan gi blod...)

www.giblod.no

Bosporus

Man er ikke ordentlig turist i Istanbul før man har tatt et cruise oppover Bosporosstredet. Vi valgte en 7-timers tur med 2,5 timers lunsjpause i en liten fiskelandsby på den asiatiske siden av Tyrkia.

Vi var heldige og fikk en god plass på toppdekket. Se så fantastisk utsikt vi hadde:



Vel, vi fikk nå noen glimt innimellom. Heldigvis hadde vi med bøker. Her er en av de gamle "hyttene" til de rike Istanbulerne som trekte ut mot Bosporosstredet om sommeren.



Det samme gjorde sultanen. Her er sommerpalasset:



Vi så også flere litt mindre luksuriøse steder:



Det var aldri langt mellom fiskebåtene, hverken de store eller de små.





Her er vi fremme i den lille fiskerlandsbyen og har funnet oss en fin restaurant med utsikt over Bosporos. Landsbyen bestod nesten bare av restauranter, kanskje ikke så rart når det kommer cruisebåter der med et lass med gjester hver dag.



Og etter et strålende måltid, hva er bedre enn en kopp tyrkisk te?



Vel, kanskje en raki...



Å være politimann og vakt på cruise er også ganske komfortabelt...



Og herfra fortsetter Bosporusstredet et stykke til før det munner ut i Svartehavet. Det føltes nesten litt magisk å være så nær. (Ja, jeg er enkel å glede).



På vei hjem for å skifte og gjøre oss klar til en tur på byen, stoppet vi innom kryddermarkedet. Se så fantastisk det er! Og tenk at vi bare kan gjøre dette. Svippe innom kryddermarkedet, liksom. Så får det heller bare være at det er kremdyrt og at vi ikke kan stoppe og se på noe uten å bli overfalt av selgere...

Dagen for å bli lurt?

Ja, for når man ikke gidder å spørre om prisen og forhandle litt, så fortjener man blodpriser. Det startet hos skopusseren, og vi betalte 120 kr for å få pusset Joachim sine sko og bare børstet mine. Skopusseren var hyggelig og skrøt både av herresko og damen, så vi var fornøyd likevel. Verre var det senere på kvelden da vi kjøpte hver vår iskule. Spørre om prisen? Nei, det hadde vi visst allerede glemt. Ismannen showet med isen, og vi lo (iallfall til vi ble lei). Det gjorde de forbipasserende også. Vi fikk hver vår is i hånden, Joachim betalte med en 20-lapp (80 kr), og vi ventet på vekslepenger. Vekslepenger? Haha, han krevde heller mer. "Twentyfive, a very good price for you my man". Det fikk han selvfølgelig ikke, og vi gikk derfra med blandede følelser. Det var litt pinlig å bli så grundig lurt (har du noen gang betalt 80 kr for is med en kule hver?), men samtidig lo vi også godt av oss selv som kjøpte noe av en gateselger uten å avtale pris på forhånd. Jaja.



Hadde vi blitt grundig lurt, kunne vi alltids fisket dagens middag på Galaterbroen. Det var trangt om plassen, men det hadde nok gått an å skvise seg inn der.



Og det var fisk nok til alle:



Vi hadde en fin og avslappende dag med mye rusling og utallige te-stopp. Og kaffe. Tyrkisk kaffe er nydelig.

Livet i gatene varierte mellom helt rolig:



Og litt mer spennende. IMF er i byen, så da får politiet bruse litt med vannkanonene og tåregassen. "Opptøyene" (100-200 protestanter) var noen hundre meter opp i gata, men de merket vi ikke noe til.



Istanbul er virkelig et flott sted, og for å bruke min kjæres ord, så er bare det å være her fint. Alt det andre kommer som en bonus. Og det er MYE å se her. Jeg følte nesten det var magisk å gå gjennom og utenfor den gamle endestasjonen til Orientekspressen. Tenk det livet som en gang yrte rundt denne bygningen. Nå var den ganske forfallen, men se så flott likevel:



Ellers er tyrkernes oppfatning av sikkerhet ikke helt som hjemme, og det var slett ikke overraskende at en mann satt usikret i vinduet flere etasjer ovenfor bakken.



I går kveld fant vi et nydelig sted ved en tilfeldighet - the tea garden. Der delte vi en kanne te, mens vi så utover det yrende Bosporosstredet. Her sitter Joachim og nyter utsikten. Han er jammen fin han der kjæresten min.



Ellers melder trafikkanalen om kø i dag også.

Hverdag i Istanbul

Vi klarte hotellfrokosten første dagen, men siden den bare var helt grei, har heller morgenene fått bli lengre. Vi blir i sengen og leser bok, surfer på nett, ser på den tyrkiske trafikkanalen på tv, og så spiser vi frokost på en eller annen hyggelig kafé.



Hver dag går vi forbi Den blå moskéen og Hagia Sofia flere ganger. Det er en helt normal del av hverdagen, og det er såvidt vi gidder å kaste et blikk opp på dem.



Det er mye mer spennende å møte slike som denne karen:



Eller ta bilder av de forfalne trehusene som det er flere av i gamlebyen. Det bor faktisk folk her. I alle etasjene.



Kameraet blir flittig brukt, og jeg har blitt veldig flink til å spørre om lov. Denne karen kunne ikke brydd seg mindre om jeg tok bilde eller ikke. Han så bare ut til å kjede seg noe fryktelig.



Ellers er det umulig å ikke få tak i noe å drikke hvis man er tørst, for det er juicepressere på annethvert hjørne. Mmm...



Etterpå drar man kanskje hjem for å se litt mer på trafikkanalen, skfite klær og så dra over Det gyldne horn . Der spiser man kanskje en fantastisk treretters, drikker god vin og rusler arm i arm i gatene og er en del av folkelivet.

Vi lever det gode liv. Det er det ingen tvil om.

Postkort

Kjære mamma, pappa, lillesøser og alle andre som måtte ha interesse!

I dag har jeg sett mye fint.

20 tyrkiske lire var vel verdt en inngang til Hagia Sofia. Det var så flott og så stort. Vi leitet etter vikinginskripsjonen uten hell, men det var verd det likevel. Se så fint: (et postkort begynner alltid med et bilde, ja?)



Forøvrig har jeg også i dag støttet kurderne ved å lese lokale aviser på engelsk og fokusert på kurderne.

Resten av dagen bestod av cisterner laget av dyktige romerske ingeniører:



Innimellom drakk vi tyrkisk te mens det pøsregnet. Ja, og så kjøpte vi "brilla" = paraply.

Og etterhvert dro vi over til taksimområdet. Europa. Storbyeuropa. Der spiste vi kebab, dessert og drakk god drikke.




Og nå sier jeg god natt. God natt.


Koz og klemz - Monika

Har jeg sett Moses sin stav, eller er jeg bare en dum norsk kvinne?

I dag har jeg sett Moses sin stav. Profeten Moses, som muslimene ville ha presisert. Staven han delte havet med. Wow! Den delte meg også. Den delte meg i ”wow, dette er så utrolig kult at jeg helst vil tro på det” og ”hahahaha, Moses sin stav! Haha! Liksom!”
Vi er i Istanbul og har besøkt palasset til de gamle sultanene. I tillegg til sultansverd og juveler fikk vi altså med oss utstillingen av relikvier. I dag har vi

- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg
- Stått ved profeten Mohamed sin tann, brev han skrev, kisten han hadde kappen sin i osv.
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 2
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 3


I tillegg har vi hatt skjell(ett)settende opplevelser som å se restene av døperen Johannes sin hånd (ja, skjellettet), og hodeskallen (innpakket i gull, men slik at vi så skallen), og – Hør! Hør! – Josef (han som ikke var stefaren til Jesus, men som ble solgt av brødrene) sin turban! Haha, nå må det være nok, tenker du, men neida, vi har også sett Abraham (ja ABRAHAM) sitt kokekar.
For en dag. Jeg puster i firkant og likesidet trekant. Palasset i Topkapi hadde MYE å by på.

På vei ut fra palasset oppdaget jeg BILDET. MOTIVET. En politimann og en securitasvakt sittende henslengt på kontoret med hver sin kopp te. Kan jeg spørre om å få ta bilde? Nei, huff, det går ikke an. Eller kan jeg? Det skader jo ikke . ”Excuxse me, may I take a picture?” (febrilsk vekslende bevegelser mellom kamera og mennene) ”Yes, yes!” Det var lykke å spore i responsen. Jeg fikk tatt et vakkert bilde. Ah:



Det var ikke nok. ”You come here”. Åkei, jeg kommer ”here”. ”Another one” . Javel, ett til. Hehe ”And you have to sit.” Jadajada. ”And one with me.” Åkei. Puh. “Do you want a cup of tea?” Eh, åkei. (jeg har noen som venter et par hundre meter lengre nede, men jeg kan jo ikke takke nei.)Nam, god te. Veldig god og søt te.



”Have you a fret”
”Eh? Fret?”
“ Yes, fret or family”
“Ah, I came here with my boyfriend”
“Oh...” (mye tyrkisk snakking)
Jeg følte meg både beæret og flau. Særlig fordi de foreslo tyrkiske menn til middag. (Hallo! Dere er jo politimenn!)

Samtalen fortsetter.
”What do you do?”
”I am a teacher”
”Fantastic! Maths?”
“Yes! And science.”

Nå var de stumme av beundring. Til tross for at denne norske damen hadde kjæresten med på turen, var hun matte- og naturfaglærer. Denne norske (og uopplyste) damen syntes dette var så koselig og kom plutselig på at hun hadde hatt en elev fra Tyrkia en gang…

”I once had a pupil from Turkey.”
“Wow”
“Well, not Turkey, but Kurdistan.”

Det ble helt stillt. Og ampert. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort.

”No, no, no!” (sint stemme) ”There is no Kurdistan”
“Hehe, no, no Kurdistan, no, no” (ro-ro-ro)

Jeg smilte mitt peneste smil mens jeg drakk den oversukrede teen så fort som jeg bare kunne. Det hjalp ikke å prøve å forklare, for de forstod ikke SÅ mye engelsk. Til slutt sa de noe om ”Norwegian television”, smilte og lo, og så var vi venner igjen. Litt iallfall.

”Thank you very much for the tea. And the pictures. Eh, and, hehe, your friendliness. Goodbye.”

Og så gikk jeg. Fort.