Ja, riktig, det er trening!
I går ble prøvetimen min avlyst, men i dag er jeg klar igjen. Elixia står for tur. Treningsklær er allerede på. Fredag, eksamenslesedag, snart kaffe og så starten på treningslivet. Dette må jo bare bli en fin dag.
27 november 2009
25 november 2009
Litt pinlig?
Ja, det gjelder det nye treningslivet mitt igjen.
I går kjøpte jeg meg altså treningsbukse og -sko. Mens jeg satt ved pc-en og jobbet tok jeg meg flere ganger i å snu meg og kikke lengselsfullt mot skoene. Laaange blikk. Igjen og igjen. Og til slutt gjorde jeg det. Jeg reiste meg opp, gikk bort til skoene og tok dem på. Og så gikk jeg med dem inne. Og satt. Satt med dem hele tiden mens vi så to episoder av Deadwood.
Hilsen Monika, 8 år.
I går kjøpte jeg meg altså treningsbukse og -sko. Mens jeg satt ved pc-en og jobbet tok jeg meg flere ganger i å snu meg og kikke lengselsfullt mot skoene. Laaange blikk. Igjen og igjen. Og til slutt gjorde jeg det. Jeg reiste meg opp, gikk bort til skoene og tok dem på. Og så gikk jeg med dem inne. Og satt. Satt med dem hele tiden mens vi så to episoder av Deadwood.
Hilsen Monika, 8 år.
24 november 2009
Trening 2
Ja, jeg er så gira for at jeg skal begynne å trene at jeg må skrive litt til.
Da damen fra Elixia ringte meg for å avtale prøvetime, spurte hun hva målet med treningen var, og jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg vil jo oppnå ALT!
Og der borte på armlenet på sofaen, ligger en ny treningsbukse, nye treningssko og en sports-bh. Hver gang jeg ser på dem, blir jeg varm om hjertet. Jeg skal de neste 12 månedene ofre ca 450 kr per måned i annen moro til fordel for trening. Det føles rett, og jeg håper det gjør det de neste 12 månedene også.
Da damen fra Elixia ringte meg for å avtale prøvetime, spurte hun hva målet med treningen var, og jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg vil jo oppnå ALT!
Og der borte på armlenet på sofaen, ligger en ny treningsbukse, nye treningssko og en sports-bh. Hver gang jeg ser på dem, blir jeg varm om hjertet. Jeg skal de neste 12 månedene ofre ca 450 kr per måned i annen moro til fordel for trening. Det føles rett, og jeg håper det gjør det de neste 12 månedene også.
Opplysning
Jeg skal begynne å trene på treningssenter.
Treningslivet mitt de siste 5 årene kan oppsummeres slik
Så går det galt. Fryktelig galt.
Jeg forelsker meg hodestups i en hobbykokk. En forholdsvis aktivitetssky hobbykokk, faktisk, og hvordan kunne noe tiltale meg mer?
Og der er jeg nå. På torsdag har jeg prøvetime på ett senter, fredag et annet. Fra neste uke har jeg medlemsskap på et treningssenter som er bindende i 12 måneder. Sånn er bare det.
(Og det verste av alt, jeg tør nesten ikke si det høyt: jeg gleder meg villt!)
Treningslivet mitt de siste 5 årene kan oppsummeres slik
- Trente litt hjemme, situps på kvelden og slikt, men det holdt ikke. Jeg trengte energi, og jeg ville ha oppstramming.
- Jeg trente med stor motivasjon i styrkesalen til SATS i 7-8 måneder før jeg brått ble lei. Da gikk jeg over til aerobic og klarte å holde de 2 gangene i uken med trening noen måneder til.
- Jeg flyttet, hadde ikke tid til å trene en stund, mistet all motivasjon, var støttemedlem et par måneder og sa til slutt opp medlemskapet
- Jeg var både tynn og sprek da jeg sluttet, så det var ingen fare. Det kunne da ikke være så vanskelig å holde formen.
Så går det galt. Fryktelig galt.
Jeg forelsker meg hodestups i en hobbykokk. En forholdsvis aktivitetssky hobbykokk, faktisk, og hvordan kunne noe tiltale meg mer?
- God middag nesten hver dag
- Teater i stedet for aktivitet
- Mye god vin
- Storbyferier i stedet for aktive ferier
- Lange kvelder med TV-serier
- Restaurantbesøk til stadighet
- Og mer god mat
- Og så kjøpte vi bil
Og der er jeg nå. På torsdag har jeg prøvetime på ett senter, fredag et annet. Fra neste uke har jeg medlemsskap på et treningssenter som er bindende i 12 måneder. Sånn er bare det.
(Og det verste av alt, jeg tør nesten ikke si det høyt: jeg gleder meg villt!)
19 november 2009
Ting jeg har lært meg i det siste
- snu dataskriften opp ned
- alt+1 gir overskrift 1 osv.
- rosa roser er også fine
- det er enkelt å lage sin egen flammekaster
- banan og chips er fremdeles godt som pålegg
- jeg leker for lite med maizenna-mel
- snu facebook-skriften opp ned
22 oktober 2009
Viktig dag
Jeg sitter i bilen på vei til byen da telefonen ringer:
- Hei, det er Monika
- Hei, det er fra Blodbanken. Vi har en krise her. Har du anledning til å gi blodplater?
- Ja, det går fint. Jeg er faktisk rett utenfor og kan være oppe hos dere om 10 minutter.
Blodplatene mine ble reservert for én spesiell pasient som er veldig dårlig og trenger påfyll. Mine matchet godt, og derfor ringte de. I natt/morgen er de ferdig strålt og kan brukes.
Det var en veldig spesiell opplevelse, og jeg er så glad for at MITT blod kan brukes til å holde et annet menneske i live. I dag føler jeg meg viktig.
(og så synes jeg blodgivning bør være en samfunnsplikt for de som kan gi blod...)
www.giblod.no
- Hei, det er Monika
- Hei, det er fra Blodbanken. Vi har en krise her. Har du anledning til å gi blodplater?
- Ja, det går fint. Jeg er faktisk rett utenfor og kan være oppe hos dere om 10 minutter.
Blodplatene mine ble reservert for én spesiell pasient som er veldig dårlig og trenger påfyll. Mine matchet godt, og derfor ringte de. I natt/morgen er de ferdig strålt og kan brukes.
Det var en veldig spesiell opplevelse, og jeg er så glad for at MITT blod kan brukes til å holde et annet menneske i live. I dag føler jeg meg viktig.
(og så synes jeg blodgivning bør være en samfunnsplikt for de som kan gi blod...)
www.giblod.no
09 oktober 2009
Bosporus
Man er ikke ordentlig turist i Istanbul før man har tatt et cruise oppover Bosporosstredet. Vi valgte en 7-timers tur med 2,5 timers lunsjpause i en liten fiskelandsby på den asiatiske siden av Tyrkia.
Vi var heldige og fikk en god plass på toppdekket. Se så fantastisk utsikt vi hadde:
Vel, vi fikk nå noen glimt innimellom. Heldigvis hadde vi med bøker. Her er en av de gamle "hyttene" til de rike Istanbulerne som trekte ut mot Bosporosstredet om sommeren.
Det samme gjorde sultanen. Her er sommerpalasset:
Vi så også flere litt mindre luksuriøse steder:
Det var aldri langt mellom fiskebåtene, hverken de store eller de små.
Her er vi fremme i den lille fiskerlandsbyen og har funnet oss en fin restaurant med utsikt over Bosporos. Landsbyen bestod nesten bare av restauranter, kanskje ikke så rart når det kommer cruisebåter der med et lass med gjester hver dag.
Og etter et strålende måltid, hva er bedre enn en kopp tyrkisk te?
Vel, kanskje en raki...
Å være politimann og vakt på cruise er også ganske komfortabelt...
Og herfra fortsetter Bosporusstredet et stykke til før det munner ut i Svartehavet. Det føltes nesten litt magisk å være så nær. (Ja, jeg er enkel å glede).
På vei hjem for å skifte og gjøre oss klar til en tur på byen, stoppet vi innom kryddermarkedet. Se så fantastisk det er! Og tenk at vi bare kan gjøre dette. Svippe innom kryddermarkedet, liksom. Så får det heller bare være at det er kremdyrt og at vi ikke kan stoppe og se på noe uten å bli overfalt av selgere...
Vi var heldige og fikk en god plass på toppdekket. Se så fantastisk utsikt vi hadde:
Vel, vi fikk nå noen glimt innimellom. Heldigvis hadde vi med bøker. Her er en av de gamle "hyttene" til de rike Istanbulerne som trekte ut mot Bosporosstredet om sommeren.
Det samme gjorde sultanen. Her er sommerpalasset:
Vi så også flere litt mindre luksuriøse steder:
Det var aldri langt mellom fiskebåtene, hverken de store eller de små.
Her er vi fremme i den lille fiskerlandsbyen og har funnet oss en fin restaurant med utsikt over Bosporos. Landsbyen bestod nesten bare av restauranter, kanskje ikke så rart når det kommer cruisebåter der med et lass med gjester hver dag.
Og etter et strålende måltid, hva er bedre enn en kopp tyrkisk te?
Vel, kanskje en raki...
Å være politimann og vakt på cruise er også ganske komfortabelt...
Og herfra fortsetter Bosporusstredet et stykke til før det munner ut i Svartehavet. Det føltes nesten litt magisk å være så nær. (Ja, jeg er enkel å glede).
På vei hjem for å skifte og gjøre oss klar til en tur på byen, stoppet vi innom kryddermarkedet. Se så fantastisk det er! Og tenk at vi bare kan gjøre dette. Svippe innom kryddermarkedet, liksom. Så får det heller bare være at det er kremdyrt og at vi ikke kan stoppe og se på noe uten å bli overfalt av selgere...
07 oktober 2009
Dagen for å bli lurt?
Ja, for når man ikke gidder å spørre om prisen og forhandle litt, så fortjener man blodpriser. Det startet hos skopusseren, og vi betalte 120 kr for å få pusset Joachim sine sko og bare børstet mine. Skopusseren var hyggelig og skrøt både av herresko og damen, så vi var fornøyd likevel. Verre var det senere på kvelden da vi kjøpte hver vår iskule. Spørre om prisen? Nei, det hadde vi visst allerede glemt. Ismannen showet med isen, og vi lo (iallfall til vi ble lei). Det gjorde de forbipasserende også. Vi fikk hver vår is i hånden, Joachim betalte med en 20-lapp (80 kr), og vi ventet på vekslepenger. Vekslepenger? Haha, han krevde heller mer. "Twentyfive, a very good price for you my man". Det fikk han selvfølgelig ikke, og vi gikk derfra med blandede følelser. Det var litt pinlig å bli så grundig lurt (har du noen gang betalt 80 kr for is med en kule hver?), men samtidig lo vi også godt av oss selv som kjøpte noe av en gateselger uten å avtale pris på forhånd. Jaja.
Hadde vi blitt grundig lurt, kunne vi alltids fisket dagens middag på Galaterbroen. Det var trangt om plassen, men det hadde nok gått an å skvise seg inn der.
Og det var fisk nok til alle:
Vi hadde en fin og avslappende dag med mye rusling og utallige te-stopp. Og kaffe. Tyrkisk kaffe er nydelig.
Livet i gatene varierte mellom helt rolig:
Og litt mer spennende. IMF er i byen, så da får politiet bruse litt med vannkanonene og tåregassen. "Opptøyene" (100-200 protestanter) var noen hundre meter opp i gata, men de merket vi ikke noe til.
Istanbul er virkelig et flott sted, og for å bruke min kjæres ord, så er bare det å være her fint. Alt det andre kommer som en bonus. Og det er MYE å se her. Jeg følte nesten det var magisk å gå gjennom og utenfor den gamle endestasjonen til Orientekspressen. Tenk det livet som en gang yrte rundt denne bygningen. Nå var den ganske forfallen, men se så flott likevel:
Ellers er tyrkernes oppfatning av sikkerhet ikke helt som hjemme, og det var slett ikke overraskende at en mann satt usikret i vinduet flere etasjer ovenfor bakken.
I går kveld fant vi et nydelig sted ved en tilfeldighet - the tea garden. Der delte vi en kanne te, mens vi så utover det yrende Bosporosstredet. Her sitter Joachim og nyter utsikten. Han er jammen fin han der kjæresten min.
Ellers melder trafikkanalen om kø i dag også.
Hadde vi blitt grundig lurt, kunne vi alltids fisket dagens middag på Galaterbroen. Det var trangt om plassen, men det hadde nok gått an å skvise seg inn der.
Og det var fisk nok til alle:
Vi hadde en fin og avslappende dag med mye rusling og utallige te-stopp. Og kaffe. Tyrkisk kaffe er nydelig.
Livet i gatene varierte mellom helt rolig:
Og litt mer spennende. IMF er i byen, så da får politiet bruse litt med vannkanonene og tåregassen. "Opptøyene" (100-200 protestanter) var noen hundre meter opp i gata, men de merket vi ikke noe til.
Istanbul er virkelig et flott sted, og for å bruke min kjæres ord, så er bare det å være her fint. Alt det andre kommer som en bonus. Og det er MYE å se her. Jeg følte nesten det var magisk å gå gjennom og utenfor den gamle endestasjonen til Orientekspressen. Tenk det livet som en gang yrte rundt denne bygningen. Nå var den ganske forfallen, men se så flott likevel:
Ellers er tyrkernes oppfatning av sikkerhet ikke helt som hjemme, og det var slett ikke overraskende at en mann satt usikret i vinduet flere etasjer ovenfor bakken.
I går kveld fant vi et nydelig sted ved en tilfeldighet - the tea garden. Der delte vi en kanne te, mens vi så utover det yrende Bosporosstredet. Her sitter Joachim og nyter utsikten. Han er jammen fin han der kjæresten min.
Ellers melder trafikkanalen om kø i dag også.
06 oktober 2009
Hverdag i Istanbul
Vi klarte hotellfrokosten første dagen, men siden den bare var helt grei, har heller morgenene fått bli lengre. Vi blir i sengen og leser bok, surfer på nett, ser på den tyrkiske trafikkanalen på tv, og så spiser vi frokost på en eller annen hyggelig kafé.
Hver dag går vi forbi Den blå moskéen og Hagia Sofia flere ganger. Det er en helt normal del av hverdagen, og det er såvidt vi gidder å kaste et blikk opp på dem.
Det er mye mer spennende å møte slike som denne karen:
Eller ta bilder av de forfalne trehusene som det er flere av i gamlebyen. Det bor faktisk folk her. I alle etasjene.
Kameraet blir flittig brukt, og jeg har blitt veldig flink til å spørre om lov. Denne karen kunne ikke brydd seg mindre om jeg tok bilde eller ikke. Han så bare ut til å kjede seg noe fryktelig.
Ellers er det umulig å ikke få tak i noe å drikke hvis man er tørst, for det er juicepressere på annethvert hjørne. Mmm...
Etterpå drar man kanskje hjem for å se litt mer på trafikkanalen, skfite klær og så dra over Det gyldne horn . Der spiser man kanskje en fantastisk treretters, drikker god vin og rusler arm i arm i gatene og er en del av folkelivet.
Vi lever det gode liv. Det er det ingen tvil om.
Hver dag går vi forbi Den blå moskéen og Hagia Sofia flere ganger. Det er en helt normal del av hverdagen, og det er såvidt vi gidder å kaste et blikk opp på dem.
Det er mye mer spennende å møte slike som denne karen:
Eller ta bilder av de forfalne trehusene som det er flere av i gamlebyen. Det bor faktisk folk her. I alle etasjene.
Kameraet blir flittig brukt, og jeg har blitt veldig flink til å spørre om lov. Denne karen kunne ikke brydd seg mindre om jeg tok bilde eller ikke. Han så bare ut til å kjede seg noe fryktelig.
Ellers er det umulig å ikke få tak i noe å drikke hvis man er tørst, for det er juicepressere på annethvert hjørne. Mmm...
Etterpå drar man kanskje hjem for å se litt mer på trafikkanalen, skfite klær og så dra over Det gyldne horn . Der spiser man kanskje en fantastisk treretters, drikker god vin og rusler arm i arm i gatene og er en del av folkelivet.
Vi lever det gode liv. Det er det ingen tvil om.
04 oktober 2009
Postkort
Kjære mamma, pappa, lillesøser og alle andre som måtte ha interesse!
I dag har jeg sett mye fint.
20 tyrkiske lire var vel verdt en inngang til Hagia Sofia. Det var så flott og så stort. Vi leitet etter vikinginskripsjonen uten hell, men det var verd det likevel. Se så fint: (et postkort begynner alltid med et bilde, ja?)
Forøvrig har jeg også i dag støttet kurderne ved å lese lokale aviser på engelsk og fokusert på kurderne.
Resten av dagen bestod av cisterner laget av dyktige romerske ingeniører:
Innimellom drakk vi tyrkisk te mens det pøsregnet. Ja, og så kjøpte vi "brilla" = paraply.
Og etterhvert dro vi over til taksimområdet. Europa. Storbyeuropa. Der spiste vi kebab, dessert og drakk god drikke.
Og nå sier jeg god natt. God natt.
Koz og klemz - Monika
I dag har jeg sett mye fint.
20 tyrkiske lire var vel verdt en inngang til Hagia Sofia. Det var så flott og så stort. Vi leitet etter vikinginskripsjonen uten hell, men det var verd det likevel. Se så fint: (et postkort begynner alltid med et bilde, ja?)
Forøvrig har jeg også i dag støttet kurderne ved å lese lokale aviser på engelsk og fokusert på kurderne.
Resten av dagen bestod av cisterner laget av dyktige romerske ingeniører:
Innimellom drakk vi tyrkisk te mens det pøsregnet. Ja, og så kjøpte vi "brilla" = paraply.
Og etterhvert dro vi over til taksimområdet. Europa. Storbyeuropa. Der spiste vi kebab, dessert og drakk god drikke.
Og nå sier jeg god natt. God natt.
Koz og klemz - Monika
Har jeg sett Moses sin stav, eller er jeg bare en dum norsk kvinne?
I dag har jeg sett Moses sin stav. Profeten Moses, som muslimene ville ha presisert. Staven han delte havet med. Wow! Den delte meg også. Den delte meg i ”wow, dette er så utrolig kult at jeg helst vil tro på det” og ”hahahaha, Moses sin stav! Haha! Liksom!”
Vi er i Istanbul og har besøkt palasset til de gamle sultanene. I tillegg til sultansverd og juveler fikk vi altså med oss utstillingen av relikvier. I dag har vi
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg
- Stått ved profeten Mohamed sin tann, brev han skrev, kisten han hadde kappen sin i osv.
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 2
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 3
I tillegg har vi hatt skjell(ett)settende opplevelser som å se restene av døperen Johannes sin hånd (ja, skjellettet), og hodeskallen (innpakket i gull, men slik at vi så skallen), og – Hør! Hør! – Josef (han som ikke var stefaren til Jesus, men som ble solgt av brødrene) sin turban! Haha, nå må det være nok, tenker du, men neida, vi har også sett Abraham (ja ABRAHAM) sitt kokekar.
For en dag. Jeg puster i firkant og likesidet trekant. Palasset i Topkapi hadde MYE å by på.
På vei ut fra palasset oppdaget jeg BILDET. MOTIVET. En politimann og en securitasvakt sittende henslengt på kontoret med hver sin kopp te. Kan jeg spørre om å få ta bilde? Nei, huff, det går ikke an. Eller kan jeg? Det skader jo ikke . ”Excuxse me, may I take a picture?” (febrilsk vekslende bevegelser mellom kamera og mennene) ”Yes, yes!” Det var lykke å spore i responsen. Jeg fikk tatt et vakkert bilde. Ah:
Det var ikke nok. ”You come here”. Åkei, jeg kommer ”here”. ”Another one” . Javel, ett til. Hehe ”And you have to sit.” Jadajada. ”And one with me.” Åkei. Puh. “Do you want a cup of tea?” Eh, åkei. (jeg har noen som venter et par hundre meter lengre nede, men jeg kan jo ikke takke nei.)Nam, god te. Veldig god og søt te.
”Have you a fret”
”Eh? Fret?”
“ Yes, fret or family”
“Ah, I came here with my boyfriend”
“Oh...” (mye tyrkisk snakking)
Jeg følte meg både beæret og flau. Særlig fordi de foreslo tyrkiske menn til middag. (Hallo! Dere er jo politimenn!)
Samtalen fortsetter.
”What do you do?”
”I am a teacher”
”Fantastic! Maths?”
“Yes! And science.”
Nå var de stumme av beundring. Til tross for at denne norske damen hadde kjæresten med på turen, var hun matte- og naturfaglærer. Denne norske (og uopplyste) damen syntes dette var så koselig og kom plutselig på at hun hadde hatt en elev fra Tyrkia en gang…
”I once had a pupil from Turkey.”
“Wow”
“Well, not Turkey, but Kurdistan.”
Det ble helt stillt. Og ampert. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort.
”No, no, no!” (sint stemme) ”There is no Kurdistan”
“Hehe, no, no Kurdistan, no, no” (ro-ro-ro)
Jeg smilte mitt peneste smil mens jeg drakk den oversukrede teen så fort som jeg bare kunne. Det hjalp ikke å prøve å forklare, for de forstod ikke SÅ mye engelsk. Til slutt sa de noe om ”Norwegian television”, smilte og lo, og så var vi venner igjen. Litt iallfall.
”Thank you very much for the tea. And the pictures. Eh, and, hehe, your friendliness. Goodbye.”
Og så gikk jeg. Fort.
Vi er i Istanbul og har besøkt palasset til de gamle sultanene. I tillegg til sultansverd og juveler fikk vi altså med oss utstillingen av relikvier. I dag har vi
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg
- Stått ved profeten Mohamed sin tann, brev han skrev, kisten han hadde kappen sin i osv.
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 2
- Stått ved profeten Mohamed sitt skjegg 3
I tillegg har vi hatt skjell(ett)settende opplevelser som å se restene av døperen Johannes sin hånd (ja, skjellettet), og hodeskallen (innpakket i gull, men slik at vi så skallen), og – Hør! Hør! – Josef (han som ikke var stefaren til Jesus, men som ble solgt av brødrene) sin turban! Haha, nå må det være nok, tenker du, men neida, vi har også sett Abraham (ja ABRAHAM) sitt kokekar.
For en dag. Jeg puster i firkant og likesidet trekant. Palasset i Topkapi hadde MYE å by på.
På vei ut fra palasset oppdaget jeg BILDET. MOTIVET. En politimann og en securitasvakt sittende henslengt på kontoret med hver sin kopp te. Kan jeg spørre om å få ta bilde? Nei, huff, det går ikke an. Eller kan jeg? Det skader jo ikke . ”Excuxse me, may I take a picture?” (febrilsk vekslende bevegelser mellom kamera og mennene) ”Yes, yes!” Det var lykke å spore i responsen. Jeg fikk tatt et vakkert bilde. Ah:
Det var ikke nok. ”You come here”. Åkei, jeg kommer ”here”. ”Another one” . Javel, ett til. Hehe ”And you have to sit.” Jadajada. ”And one with me.” Åkei. Puh. “Do you want a cup of tea?” Eh, åkei. (jeg har noen som venter et par hundre meter lengre nede, men jeg kan jo ikke takke nei.)Nam, god te. Veldig god og søt te.
”Have you a fret”
”Eh? Fret?”
“ Yes, fret or family”
“Ah, I came here with my boyfriend”
“Oh...” (mye tyrkisk snakking)
Jeg følte meg både beæret og flau. Særlig fordi de foreslo tyrkiske menn til middag. (Hallo! Dere er jo politimenn!)
Samtalen fortsetter.
”What do you do?”
”I am a teacher”
”Fantastic! Maths?”
“Yes! And science.”
Nå var de stumme av beundring. Til tross for at denne norske damen hadde kjæresten med på turen, var hun matte- og naturfaglærer. Denne norske (og uopplyste) damen syntes dette var så koselig og kom plutselig på at hun hadde hatt en elev fra Tyrkia en gang…
”I once had a pupil from Turkey.”
“Wow”
“Well, not Turkey, but Kurdistan.”
Det ble helt stillt. Og ampert. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort.
”No, no, no!” (sint stemme) ”There is no Kurdistan”
“Hehe, no, no Kurdistan, no, no” (ro-ro-ro)
Jeg smilte mitt peneste smil mens jeg drakk den oversukrede teen så fort som jeg bare kunne. Det hjalp ikke å prøve å forklare, for de forstod ikke SÅ mye engelsk. Til slutt sa de noe om ”Norwegian television”, smilte og lo, og så var vi venner igjen. Litt iallfall.
”Thank you very much for the tea. And the pictures. Eh, and, hehe, your friendliness. Goodbye.”
Og så gikk jeg. Fort.
10 september 2009
Min første ordentlige studiedag
Den ser ut som følger:
- Stod opp kl 07.22 etter 2 znoozinger (hvordan skrives det ordet, jeg bruker det jo bare muntlig?)
- Dusjing, pynting og pakking
- Buss med Joachim. (Han syntes jeg var ganske barnslig, men også litt søt, når jeg gledet meg til å ta bussen sammen.)
- Ankom hovedbiblioteket kl 9.01
- Kl 9.02 ga jeg min stemme til Sosialistisk Venstreparti
- Fra kl 9.04 og til nå har jeg brukt tiden på facebook og sosiale medier.
- Lese Ilmi Willbergh sin doktorgradsavhandling i avisavdelingen til hovedbiblioteket åpner
- Flytte opp til en lesesalsplass
- Kanskje en sjokolade
- Lese mer
- Lunsj med Joachim i Skostredet i stedet for matpakken som ligger i sekken
- En rusletur i Skostredet (jeg har fått lønn i dag)
- Lese mer og forhåpentligvis bli ferdig med den doktoradsboka
- Ta bussen hjem, kanskje med en BigBite i magen
26 august 2009
Melding om fravær
For tiden oppholder jeg meg mest på denne bloggen: http://helaften.blogspot.com, og der kommer jeg til å være iallfall til 16. oktober. Besøk oss gjerne!
31 juli 2009
Rydding i gamle minner fører til samtidig rørthet og flauhet
Er ikke det den beste overskriften, så vet ikke jeg!
For noen dager siden hentet jeg resten av stæsjet mitt fra før jeg flyttet hjemmefra på ordentlig. Det er kanskje på tide når man har passert 33 år. Min søster var nok også glad for å få et helt ekstra kott til disposisjon, siden det er hennes hus nå...
Et av høydepunktene var boksamlingen min. To esker med bøker fra Pennyklubben og juniorbokklubben. Nå vurderer jeg om jeg skal la Frøken Freken overta alt sammen, eller om jeg skal gi noen til Fretex for å styre henne unna hestedilla. Bobseybarna skal hun iallefall få lese. Kanskje vi må lese dem sammen? Og se på toppen til høyre, der ligger Barnetimeboka. Åh.
Noe annet som lå i bokhaugen, var skoledagbøkene fra ungdomsskolen. Vi levde gjennom de bøkene, og det lå stor prestisje i å ha en kul dagbok. Jeg elsket mine, og de var fulle av utklipp fra blader og aviser, samt navnet på den jeg til enhver tid var forelsket i. Jeg var ikke forelsket i så mange forskjellige, for mine forelskelser kunne gjerne vare i år, og de var nesten alltid ulykkelige og på avstand. Sukk. Det er godt å være voksen og ha selvtillit. Det er hardt å være ulykkelig forelsket i pubertetstiden, særlig når man sper på sorgen med suppete, ekle sanger som man føler er skrevet til seg selv. Det var ikke den sang jeg ikke kunne tilpasse kjærlighetssorgen min. Hoho!
Her var jeg visst ferdig med Kjetil-forelskelsen:
Selv om det var fotball som var det store, hadde jeg også hestedialla i noen år. Sammen med en venninne lagde jeg planer for hvordan vi skulle få HELE klassen interessert i hester. Vi skrev lister med delmål, som bestod i å henge opp hesteplakater i klasserommet og ta med hestebøker til klassebiblioteket. Jeg kan røpe at det ikke virket. Klassekameratene mente fremdeles at hest luktet pest, ingen protest. I løpet av disse årene klarte jeg å skaffe meg en del utstyr som jeg fant igjen i kottet:
Jeg hadde også egen frimerkebok. Mon tro hvor lenge den interessen varte? Det kan ikke ha vært mange månedene, men jeg husker godt hvordan det kriblet i magen av glede den gangen jeg gikk på postkontoret helt alene for å kjøpe norske frimerker til samlingen min. Åh.
Ja, og så var jeg en skikkelig juksepave. Her er beviset som fjerner all tvil:
Russeutstyret mitt dukket også opp igjen. Frøken Freken i askepottkjole syntes det var stor stas å få prøve den, og jeg kan konstatere at wunderbaumen som jeg fikk i lua etter å ha gått med den en hel dag, fremdeles lukter eh, ja, ...wunderbaum.
Etterhvert flyttet jeg delvis hjemmefra, og en periode kjøpte jeg MANGE ting til hybelen. Det at jeg hadde sommerjobb på en butikk som solgte slik, hjalp ikke. Et helt sett med slike er nå donert til Fretex:
Ååå, så pen denne pyntevognen var på kommoden min! Nå har Fretex fått den også. Den var på sitt aller peneste da jeg hadde tørkede roser oppi.
På lærerskolen hadde jeg forming, og der lagde jeg selvfølgelig ting til hybelen. Grytekluter i lappeteknikk med høstfarger. Juhu! Jeg ga dem til Fretex også. De var flott sydd, men fikk ikke lov å bli med hjem likevel. De var fine den gangen, men ikke nå lenger. Man kan jo ikke ta vare på alt selv om man har laget det...:) Jeg fikk faktisk 2.2 i samlet karakter i forming (sløyd, tekstil, tegning, kjeramikk). Hvem skulle trodd det om meg? Jeg må si meg stolt av den!
Og *host* hvem har ikke vært medlem av en bokklubb på 90-tallet og fått minst ett sett av disse i vervepremie? Fretex værsågod.
Og helt til slutt puslespillet mitt. Jeg elsket å pusle, men dette på 5000 brikker klarte jeg aldri. Det er jo ganske kult, og kanskje jeg prøver igjen, men det kommer uansett aldri opp på noen vegg hjemme hos meg. Kanskje en garasjevegg en gang? Puslespill limt på en plate og rammet inn er ikke noe annet enn harry. Sånn er det med den saken.
Det er fint å rydde i gamle minner, og nå har jeg alle tingene mine hjemme hos meg selv. Iallefall det som er igjen av dem. Det føles fint. Velkommen hjem!
For noen dager siden hentet jeg resten av stæsjet mitt fra før jeg flyttet hjemmefra på ordentlig. Det er kanskje på tide når man har passert 33 år. Min søster var nok også glad for å få et helt ekstra kott til disposisjon, siden det er hennes hus nå...
Et av høydepunktene var boksamlingen min. To esker med bøker fra Pennyklubben og juniorbokklubben. Nå vurderer jeg om jeg skal la Frøken Freken overta alt sammen, eller om jeg skal gi noen til Fretex for å styre henne unna hestedilla. Bobseybarna skal hun iallefall få lese. Kanskje vi må lese dem sammen? Og se på toppen til høyre, der ligger Barnetimeboka. Åh.
Noe annet som lå i bokhaugen, var skoledagbøkene fra ungdomsskolen. Vi levde gjennom de bøkene, og det lå stor prestisje i å ha en kul dagbok. Jeg elsket mine, og de var fulle av utklipp fra blader og aviser, samt navnet på den jeg til enhver tid var forelsket i. Jeg var ikke forelsket i så mange forskjellige, for mine forelskelser kunne gjerne vare i år, og de var nesten alltid ulykkelige og på avstand. Sukk. Det er godt å være voksen og ha selvtillit. Det er hardt å være ulykkelig forelsket i pubertetstiden, særlig når man sper på sorgen med suppete, ekle sanger som man føler er skrevet til seg selv. Det var ikke den sang jeg ikke kunne tilpasse kjærlighetssorgen min. Hoho!
Her var jeg visst ferdig med Kjetil-forelskelsen:
Selv om det var fotball som var det store, hadde jeg også hestedialla i noen år. Sammen med en venninne lagde jeg planer for hvordan vi skulle få HELE klassen interessert i hester. Vi skrev lister med delmål, som bestod i å henge opp hesteplakater i klasserommet og ta med hestebøker til klassebiblioteket. Jeg kan røpe at det ikke virket. Klassekameratene mente fremdeles at hest luktet pest, ingen protest. I løpet av disse årene klarte jeg å skaffe meg en del utstyr som jeg fant igjen i kottet:
Jeg hadde også egen frimerkebok. Mon tro hvor lenge den interessen varte? Det kan ikke ha vært mange månedene, men jeg husker godt hvordan det kriblet i magen av glede den gangen jeg gikk på postkontoret helt alene for å kjøpe norske frimerker til samlingen min. Åh.
Ja, og så var jeg en skikkelig juksepave. Her er beviset som fjerner all tvil:
Russeutstyret mitt dukket også opp igjen. Frøken Freken i askepottkjole syntes det var stor stas å få prøve den, og jeg kan konstatere at wunderbaumen som jeg fikk i lua etter å ha gått med den en hel dag, fremdeles lukter eh, ja, ...wunderbaum.
Etterhvert flyttet jeg delvis hjemmefra, og en periode kjøpte jeg MANGE ting til hybelen. Det at jeg hadde sommerjobb på en butikk som solgte slik, hjalp ikke. Et helt sett med slike er nå donert til Fretex:
Ååå, så pen denne pyntevognen var på kommoden min! Nå har Fretex fått den også. Den var på sitt aller peneste da jeg hadde tørkede roser oppi.
På lærerskolen hadde jeg forming, og der lagde jeg selvfølgelig ting til hybelen. Grytekluter i lappeteknikk med høstfarger. Juhu! Jeg ga dem til Fretex også. De var flott sydd, men fikk ikke lov å bli med hjem likevel. De var fine den gangen, men ikke nå lenger. Man kan jo ikke ta vare på alt selv om man har laget det...:) Jeg fikk faktisk 2.2 i samlet karakter i forming (sløyd, tekstil, tegning, kjeramikk). Hvem skulle trodd det om meg? Jeg må si meg stolt av den!
Og *host* hvem har ikke vært medlem av en bokklubb på 90-tallet og fått minst ett sett av disse i vervepremie? Fretex værsågod.
Og helt til slutt puslespillet mitt. Jeg elsket å pusle, men dette på 5000 brikker klarte jeg aldri. Det er jo ganske kult, og kanskje jeg prøver igjen, men det kommer uansett aldri opp på noen vegg hjemme hos meg. Kanskje en garasjevegg en gang? Puslespill limt på en plate og rammet inn er ikke noe annet enn harry. Sånn er det med den saken.
Det er fint å rydde i gamle minner, og nå har jeg alle tingene mine hjemme hos meg selv. Iallefall det som er igjen av dem. Det føles fint. Velkommen hjem!
19 juli 2009
Ydmykelse/ødelagt selvbilde/tap
Jeg var den dårligste, og det er det liten tvil om.
For ett år og en måned siden kom jeg hjem fra skytebanen høy på selvtillit og på pæra. Salongrifle. 10x5 skudd. 25-metersbane. Jeg skjøt som en gud (ok, det er mine ord) og kom hjem og viste frem strålende serier.
I dag har jeg også skutt med salongrifle. 2x5 skudd. Alle spredd. Ingen i blinken. Alle skjøt mye bedre enn meg, til og med Siv.
For ett år og en måned siden kom jeg hjem fra skytebanen høy på selvtillit og på pæra. Salongrifle. 10x5 skudd. 25-metersbane. Jeg skjøt som en gud (ok, det er mine ord) og kom hjem og viste frem strålende serier.
I dag har jeg også skutt med salongrifle. 2x5 skudd. Alle spredd. Ingen i blinken. Alle skjøt mye bedre enn meg, til og med Siv.
Faen.
17 juli 2009
Vi bodde inni en kube
Det er det kuleste hotellet jeg noen gang har bodd på, men jeg var veldig glad for at bekjentskapet ikke skulle vare mer enn en natt. Det geniale med hotellet var at det lå på selve flyplassen, slik at vi kunne sove lengst mulig neste morgen.
Vi visste at det var lite, men da vi kom inn, lo vi godt. Sengen var på 1m x 2 m og så var det et smalt bad og en smal "gang", men det beste (les: verste) var at det bare var glassvegger inn til badet. Her måtte de private grensene justeres for noen timer, ja.
Sailor måtte sitte på do og spise, for jeg og Frøken Freken hadde okkupert sitteplassene i sengen. Vidvinkellinsen jukser litt og får det til å se større ut.
Lyset i taket var lilla, noe den yngste frøkenen syntes var spennende. Her er de to finingene mine!
Frøken Freken fikk "seng" på badet. En flytemadrass var ikke akkurat det beste å sove på, men hun sovnet nå til slutt. Hun mente at det var ganske genialt, for hvis dusjen skulle begynne å lekke, ville jo hun bare flyte oppå vannet. Se hvor smalt rommet var!
Det var særs viktig for Frøkenen at jeg tok bilde mens hun sov som Pippi - med beina på puten.
Det var trangt og kavete, men likevel så vi friske og uthvilte ut neste morgen. :) Kanskje is fra Ben & Jerrys ismaskin hjelper på når klokken bare er 05.45?
Konklusjon: trangt, moro, praktisk. Anbefales!
Vi visste at det var lite, men da vi kom inn, lo vi godt. Sengen var på 1m x 2 m og så var det et smalt bad og en smal "gang", men det beste (les: verste) var at det bare var glassvegger inn til badet. Her måtte de private grensene justeres for noen timer, ja.
Sailor måtte sitte på do og spise, for jeg og Frøken Freken hadde okkupert sitteplassene i sengen. Vidvinkellinsen jukser litt og får det til å se større ut.
Lyset i taket var lilla, noe den yngste frøkenen syntes var spennende. Her er de to finingene mine!
Frøken Freken fikk "seng" på badet. En flytemadrass var ikke akkurat det beste å sove på, men hun sovnet nå til slutt. Hun mente at det var ganske genialt, for hvis dusjen skulle begynne å lekke, ville jo hun bare flyte oppå vannet. Se hvor smalt rommet var!
Det var særs viktig for Frøkenen at jeg tok bilde mens hun sov som Pippi - med beina på puten.
Det var trangt og kavete, men likevel så vi friske og uthvilte ut neste morgen. :) Kanskje is fra Ben & Jerrys ismaskin hjelper på når klokken bare er 05.45?
Konklusjon: trangt, moro, praktisk. Anbefales!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
