Gjett hva dette innlegget handler om?

Ja, riktig, det er trening!

I går ble prøvetimen min avlyst, men i dag er jeg klar igjen. Elixia står for tur. Treningsklær er allerede på. Fredag, eksamenslesedag, snart kaffe og så starten på treningslivet. Dette må jo bare bli en fin dag.

Litt pinlig?

Ja, det gjelder det nye treningslivet mitt igjen.

I går kjøpte jeg meg altså treningsbukse og -sko. Mens jeg satt ved pc-en og jobbet tok jeg meg flere ganger i å snu meg og kikke lengselsfullt mot skoene. Laaange blikk. Igjen og igjen. Og til slutt gjorde jeg det. Jeg reiste meg opp, gikk bort til skoene og tok dem på. Og så gikk jeg med dem inne. Og satt. Satt med dem hele tiden mens vi så to episoder av Deadwood.

Hilsen Monika, 8 år.

Trening 2

Ja, jeg er så gira for at jeg skal begynne å trene at jeg må skrive litt til.

Da damen fra Elixia ringte meg for å avtale prøvetime, spurte hun hva målet med treningen var, og jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg vil jo oppnå ALT!

Og der borte på armlenet på sofaen, ligger en ny treningsbukse, nye treningssko og en sports-bh. Hver gang jeg ser på dem, blir jeg varm om hjertet. Jeg skal de neste 12 månedene ofre ca 450 kr per måned i annen moro til fordel for trening. Det føles rett, og jeg håper det gjør det de neste 12 månedene også.

Opplysning

Jeg skal begynne å trene på treningssenter.

Treningslivet mitt de siste 5 årene kan oppsummeres slik

1. Trente litt hjemme, situps på kvelden og slikt, men det holdt ikke. Jeg trengte energi, og jeg ville ha oppstramming.
2. Jeg trente med stor motivasjon i styrkesalen til SATS i 7-8 måneder før jeg brått ble lei. Da gikk jeg over til aerobic og klarte å holde de 2 gangene i uken med trening noen måneder til.
   
3. Jeg flyttet, hadde ikke tid til å trene en stund, mistet all motivasjon, var støttemedlem et par måneder og sa til slutt opp medlemskapet
4. Jeg var både tynn og sprek da jeg sluttet, så det var ingen fare. Det kunne da ikke være så vanskelig å holde formen.

----opphold på noen år, litt opp i vekt, ikke så ille-------------klarer å sykle langt fremdeles---------- (hm, vil den streken akkurat dekke en side nå?)

Så går det galt. Fryktelig galt.

Jeg forelsker meg hodestups i en hobbykokk. En forholdsvis aktivitetssky hobbykokk, faktisk, og hvordan kunne noe tiltale meg mer?

• God middag nesten hver dag
• Teater i stedet for aktivitet
• Mye god vin
• Storbyferier i stedet for aktive ferier
• Lange kvelder med TV-serier
• Restaurantbesøk til stadighet
• Og mer god mat
• Og så kjøpte vi bil
  

Og der er jeg nå. På torsdag har jeg prøvetime på ett senter, fredag et annet. Fra neste uke har jeg medlemsskap på et treningssenter som er bindende i 12 måneder. Sånn er bare det.



(Og det verste av alt, jeg tør nesten ikke si det høyt: jeg gleder meg villt!)

Straks: spark-en-rødhåret-dagen

20. november.


Bør jeg benytte anledningen til å takke for alt?

Ting jeg har lært meg i det siste

• snu dataskriften opp ned
• alt+1 gir overskrift 1 osv.
• rosa roser er også fine
• det er enkelt å lage sin egen flammekaster
• banan og chips er fremdeles godt som pålegg
• jeg leker for lite med maizenna-mel
• snu facebook-skriften opp ned

Viktig dag

Jeg sitter i bilen på vei til byen da telefonen ringer:

- Hei, det er Monika
- Hei, det er fra Blodbanken. Vi har en krise her. Har du anledning til å gi blodplater?
- Ja, det går fint. Jeg er faktisk rett utenfor og kan være oppe hos dere om 10 minutter.

Blodplatene mine ble reservert for én spesiell pasient som er veldig dårlig og trenger påfyll. Mine matchet godt, og derfor ringte de. I natt/morgen er de ferdig strålt og kan brukes.

Det var en veldig spesiell opplevelse, og jeg er så glad for at MITT blod kan brukes til å holde et annet menneske i live. I dag føler jeg meg viktig.


(og så synes jeg blodgivning bør være en samfunnsplikt for de som kan gi blod...)

www.giblod.no

Bosporus

Man er ikke ordentlig turist i Istanbul før man har tatt et cruise oppover Bosporosstredet. Vi valgte en 7-timers tur med 2,5 timers lunsjpause i en liten fiskelandsby på den asiatiske siden av Tyrkia.

Vi var heldige og fikk en god plass på toppdekket. Se så fantastisk utsikt vi hadde:



Vel, vi fikk nå noen glimt innimellom. Heldigvis hadde vi med bøker. Her er en av de gamle "hyttene" til de rike Istanbulerne som trekte ut mot Bosporosstredet om sommeren.



Det samme gjorde sultanen. Her er sommerpalasset:



Vi så også flere litt mindre luksuriøse steder:



Det var aldri langt mellom fiskebåtene, hverken de store eller de små.





Her er vi fremme i den lille fiskerlandsbyen og har funnet oss en fin restaurant med utsikt over Bosporos. Landsbyen bestod nesten bare av restauranter, kanskje ikke så rart når det kommer cruisebåter der med et lass med gjester hver dag.



Og etter et strålende måltid, hva er bedre enn en kopp tyrkisk te?



Vel, kanskje en raki...



Å være politimann og vakt på cruise er også ganske komfortabelt...



Og herfra fortsetter Bosporusstredet et stykke til før det munner ut i Svartehavet. Det føltes nesten litt magisk å være så nær. (Ja, jeg er enkel å glede).



På vei hjem for å skifte og gjøre oss klar til en tur på byen, stoppet vi innom kryddermarkedet. Se så fantastisk det er! Og tenk at vi bare kan gjøre dette. Svippe innom kryddermarkedet, liksom. Så får det heller bare være at det er kremdyrt og at vi ikke kan stoppe og se på noe uten å bli overfalt av selgere...

Dagen for å bli lurt?

Ja, for når man ikke gidder å spørre om prisen og forhandle litt, så fortjener man blodpriser. Det startet hos skopusseren, og vi betalte 120 kr for å få pusset Joachim sine sko og bare børstet mine. Skopusseren var hyggelig og skrøt både av herresko og damen, så vi var fornøyd likevel. Verre var det senere på kvelden da vi kjøpte hver vår iskule. Spørre om prisen? Nei, det hadde vi visst allerede glemt. Ismannen showet med isen, og vi lo (iallfall til vi ble lei). Det gjorde de forbipasserende også. Vi fikk hver vår is i hånden, Joachim betalte med en 20-lapp (80 kr), og vi ventet på vekslepenger. Vekslepenger? Haha, han krevde heller mer. "Twentyfive, a very good price for you my man". Det fikk han selvfølgelig ikke, og vi gikk derfra med blandede følelser. Det var litt pinlig å bli så grundig lurt (har du noen gang betalt 80 kr for is med en kule hver?), men samtidig lo vi også godt av oss selv som kjøpte noe av en gateselger uten å avtale pris på forhånd. Jaja.



Hadde vi blitt grundig lurt, kunne vi alltids fisket dagens middag på Galaterbroen. Det var trangt om plassen, men det hadde nok gått an å skvise seg inn der.



Og det var fisk nok til alle:



Vi hadde en fin og avslappende dag med mye rusling og utallige te-stopp. Og kaffe. Tyrkisk kaffe er nydelig.

Livet i gatene varierte mellom helt rolig:



Og litt mer spennende. IMF er i byen, så da får politiet bruse litt med vannkanonene og tåregassen. "Opptøyene" (100-200 protestanter) var noen hundre meter opp i gata, men de merket vi ikke noe til.



Istanbul er virkelig et flott sted, og for å bruke min kjæres ord, så er bare det å være her fint. Alt det andre kommer som en bonus. Og det er MYE å se her. Jeg følte nesten det var magisk å gå gjennom og utenfor den gamle endestasjonen til Orientekspressen. Tenk det livet som en gang yrte rundt denne bygningen. Nå var den ganske forfallen, men se så flott likevel:



Ellers er tyrkernes oppfatning av sikkerhet ikke helt som hjemme, og det var slett ikke overraskende at en mann satt usikret i vinduet flere etasjer ovenfor bakken.



I går kveld fant vi et nydelig sted ved en tilfeldighet - the tea garden. Der delte vi en kanne te, mens vi så utover det yrende Bosporosstredet. Her sitter Joachim og nyter utsikten. Han er jammen fin han der kjæresten min.



Ellers melder trafikkanalen om kø i dag også.

Hverdag i Istanbul

Vi klarte hotellfrokosten første dagen, men siden den bare var helt grei, har heller morgenene fått bli lengre. Vi blir i sengen og leser bok, surfer på nett, ser på den tyrkiske trafikkanalen på tv, og så spiser vi frokost på en eller annen hyggelig kafé.



Hver dag går vi forbi Den blå moskéen og Hagia Sofia flere ganger. Det er en helt normal del av hverdagen, og det er såvidt vi gidder å kaste et blikk opp på dem.



Det er mye mer spennende å møte slike som denne karen:



Eller ta bilder av de forfalne trehusene som det er flere av i gamlebyen. Det bor faktisk folk her. I alle etasjene.



Kameraet blir flittig brukt, og jeg har blitt veldig flink til å spørre om lov. Denne karen kunne ikke brydd seg mindre om jeg tok bilde eller ikke. Han så bare ut til å kjede seg noe fryktelig.



Ellers er det umulig å ikke få tak i noe å drikke hvis man er tørst, for det er juicepressere på annethvert hjørne. Mmm...



Etterpå drar man kanskje hjem for å se litt mer på trafikkanalen, skfite klær og så dra over Det gyldne horn . Der spiser man kanskje en fantastisk treretters, drikker god vin og rusler arm i arm i gatene og er en del av folkelivet.

Vi lever det gode liv. Det er det ingen tvil om.