Denne bloggen reduserer sjansen for urinsyregikt hos menn

Effekten er også tilstede for kvinner.

Hold ut og du minker sjansen for å måtte legge om livsstilen, gå ned i vekt og redusere inntak av alkohol.

Kilde.

Det er ikke noe å gjøre med det

Jeg bare er slik. Slik har jeg alltid vært.
Det er en av de dårligste unnskyldningene jeg vet om. Kanskje den aller dårligste.

Nei, beklager, jeg må bare forsure dagen din med å klage på det fæle været. Jeg kan ikke for at jeg er så værsyk, det bare er slik. Det er ikke min feil at jeg reagerer slik på været.

Nei, jeg får ikke til det der datagreiene. Jeg har aldri forstått meg på tekniske ting. Det der får dere unge ta dere av.

Huff, denne sykdommen. Det er så fælt. Heldige deg som er så frisk. Stakkar meg som er syk. Det er best jeg legger meg under dyna, men først skal jeg sutre litt mer til familien min. Det er så synd på meg. Jeg har virkelig lov å klage så dårlig livet har stelt med meg.

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort, så det er det ikke noe å gjøre med. Jeg får det bare ikke til og kommer aldri til å spise det.

For en enkel måte å slippe unna ansvar på. Ansvar for sitt eget liv. Sin egen lykke. Sin egen fremgang. Tenk så enkelt å overbevise seg selv om at det ikke er noe en kan gjøre med sin egen situasjon. Endring krever arbeid. Endring krever styrke og forståelse av sine egen situasjon. Det kan være ubehagelig å måtte innrømme overfor seg selv at en faktisk kan ta tak i sin egen situasjon. Da kan en ikke lenger bare skylde på utenforliggende årsaker.

Det er noe som heter å være løsningsorientert istedet for problemorientert.

Javel, så er det regn i dag også. Siden jeg ikke har mulighet til å endre været (en sannhet med modifikasjoner i disse dager), kan jeg likegodt gjøre det til en hyggelig dag. Punkt 1. Jeg har en god bok liggende. Punkt 2. Jeg har regnklær hvis jeg vil gå ut.

Og jeg som trodde at hvis jeg bare var litt stille og holdt meg i bakgrunnen, så var internett noe som kom til å forsvinne av seg selv. Nå ser jeg at det ikke er noe som kommer til å forsvinne, så jeg får bare brette opp ermene og møte utfordringen. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre
min jobb.

Ja, jeg er syk. Ja, det er kjipt, og ja, jeg har faktisk lov å synes synd på meg selv innimellom. Men hjelper det å grave meg ned i min egen ulykke? Er det de rundt meg sin feil at jeg er syk og de er friske? Hva med å gjøre det beste ut av situasjonen? Akseptere. Kanskje noen kan hjelpe meg å få det til? Kanskje jeg til og med kan hjelpe meg selv og mine nærmeste til å få noen fine dager innimellom?

De jævla grønnsakene er det egentlig ikke så nøye med. Det var bare for å vise et poeng. Kan man lære seg å spise grønnsaker, eller er det noe som ligger utenfor ens egen kontroll? Haha, selvfølgelig går det an å lære seg å spise grønnsaker.

Dagbladet, lærere, generalisering og sutring

Jeg vet ikke om jeg er oppgitt eller sint eller begge deler. I dette tilfellet klarer jeg heller ikke å bestemme meg for om det er Dagbladet eller lærerne som uttaler seg, som gjør meg mest sint. Skole er in i media for tiden. Vi er dårlige i regning, lesing og naturfag, og det er flaut å være lærer.

Flaut å være lærer? Hva er det for en uttalelse? Det er når Dag Andreas Hansen sier at det er flaut å være lærer at han gjør det flaut å være lærer. Hvis han gjør en god jobb, en jobb han kan være stolt av, er det hans ansvar som lærer å formidle til andre at han er stolt over det viktige arbeidet han utfører. Ja, for han mener at det er viktig, hvis ikke hadde han ikke klaget over at lønna ikke stod i forhold til ansvaret.

Og så er det Dagbladet og metoden de bruker. De har kontaktet over 3000 lærere i Oslo og bedt dem om å svare på en undersøkelse. 200 har svart, altså 6,7 % av de spurte. Dette bruker de for det det er verd, og de er eksperter på å trekke frem uttalelser fra enkeltlærere for å bekrefte det en annen enkeltlærer sier. Se bare her:

”Han mener media framstiller lærere som dumme, inkompetente og late.”
(Dag Andreas Hansen)
”Det er han ikke alene om å mene. En ungdomskolelærer skriver til Dagbladet.no at «lærer» har blitt et skjellsord på grunn av «hetsen» fra media, politikere og «forståsegpåere».”

Og vips så føler lærerne seg både misforstått og undervurdert, for to lærere har sagt det.

I dag er det foreldre som gjør barnas lekser som er oppslaget på Dagbladet.no. De tar også fri fra jobben for å hjelpe barna med prøvene. ”Det forteller Oslo-lærere.” Dagbladet viser igjen god evne til å generalisere ut fra det noen lærere sier og noen foreldre gjør. Tre lærere forteller også at det er vanlig at foreldre gjør leksene for barna. Tre lærere, ja. 1 promille av de spurte og 1,5 prosent av de som svarte. Jeg lurer på om det også er tre lærere som har uttalt seg i motsatt retning. Jeg kan godt uttale meg og si at det slett ikke er vanlig at foreldre gjør leksene for barna, og jeg vet om minst to lærere til som er enige med meg. Men akk, jeg ble ikke spurt, og jeg jobber heller ikke i Oslo-skolen.

I artikkelen om foreldrene som gjør barnas lekser synes jeg imidlertid enkeltlærerne er hakket verre enn Dagbladet sine metoder. Noen av dem (de som blir trukket frem i artikkelen) synes nemlig at vi må jobbe for at ressurssterke foreldre ikke skal få mulighet til å hjelpe barna sine med hjemmearbeid. Da blir nemlig forskjellene større. Ja, la oss for guds skyld ikke la noen komme lengre enn andre. De sterke må vente på de svake før de kan få lov å bli enda bedre.
En (1, enkeltlærer) annen lærer de velger å trekke frem, mener at mer praktiske fag og mindre ren teori er løsning. Bruk av konkreter og mindre høykultur. Ja, huff, vi vil jo ikke at barna våre skal måtte lære noe som er abstrakt og teoretisk. Vi skal lære å bygge broer gjennom praktisk øving, ikke ved å lære teori.

Jeg uttaler meg også som enkeltperson -enkeltlærer- men det skinner også gjennom siden jeg skriver i min egen blogg. Dagbladet skriver også antallet lærere som har uttalt seg, men måten de bruker uttalelsene på, får det til å virke som det gjelder gjelder generelt, hvertfall for de som ikke kjenner så godt til hva som foregår i den norske skolen.

Det er mye som er riktig i det som kommer frem i media, men det er enda mer som ikke kommer frem. Er vi virkelig en skole i krise? Er det så store grep som må gjøres for å komme videre og bli dyktigere faglig?

Drømmen er selvfølgelig høyere lønn og økt lærertetthet, men hvorfor skal vi stoppe opp, sutre og henge oss opp i begrensningene? Hva med å trekke frem det vi har i stedet for? Vi har mange høflige, selvstendige, arbeidsomme og ambisiøse elever. Elever som genuint ønsker å lære. Vi har mange dyktige, engasjerte og fleksible lærere som bruker den tiden de har på en utmerket måte og hjelper elevene fremover. Vi har mange positive foreldre som synes skole er viktig. Kanskje det er timetallet og fagfordelingen som burde endres i den norske skolen? Burde vi kanskje hatt mer regning og naturfag allerede fra første klasse? På toppen av de andre fagene? Kanskje det er løsningen, kanskje ikke. Vi som er lærere må bare fortsette å gjøre vårt beste med de forutsetningene vi har.

Hjertelig hilsen lærer i Bergensskolen som er stolt over yrket sitt, kollegaene sine og elevene sine

Den svarte Kennedy

Jeg kom over denne i dag og fikk et behov for å fortelle dere at den svarte Kennedy faktisk finnes i levende live på et gamlehjem i Texas. Der bor han blant andre sammen med en sprell levende Elvis som byttet identitet med en av sine look-alikes lenge før han døde. Ja, look-aliken døde, ikke Elvis. JFK døde heller ikke, men han ble gjemt og farget svart etter attentatet. Sammen jobber de for å redde gamlehjemmet fra angrepene fra en egyptisk mummie som, ja, også er levende.



Filmen anbefales på det sterkeste hvis du liker Bruce Campell, b-filmer og bisarr humor. Jeg elsket den. Selvfølgelig elsket jeg den! Hvis du er ekstra heldig, har du en kjæreste som allerede har kjøpt filmen og dør etter å vise den til deg.

Så tok det slutt

Det er så tomt nå. Vi har sagt farvel, og det er over.

Samtidig som jeg kjenner meg så tom, er jeg også fylt med en behagelig ro og en underlig følelse av glede. Han fant også ro til slutt. Jeg visste det kom til å bli slik. Helt fra det startet, visste jeg hvordan det kom til å ende. Det som var ukjent og som gjorde det til noe som fylte meg helt, var den lange veien mot slutten. Så trist det var, så merkelig, så urettferdig, så vondt, så vakkert, så spennende, så egoistisk, så uventet og så fint.

Jeg har opplevd det igjen. Gleden over en god bok. Jeg tviholdt på det siste avsnittet. Bare så på det uten å lese. Lenge. Være sammen litt til.

"Until I find you" av John Irving. Les den.