Endelig kom følelsen!

Akkurat nå. Helt plutselig.
Jeg er svett og klam. Klærne er dekket av magnesiumpulver, og håret er fullt av jif og støv etter vaske-dugnad i turnkassen. Skuldrene verker, og jeg har en million studentoppgaver å sensurere. Iallfall nesten. Innimellom forbereder jeg egen muntlig eksamen som skal være 18. juni, og jeg har mange timer foran meg ved skrivebordet, både i dag og en uke fremover. Så, helt plutselig,  kom den følelsen jeg har ventet på siden 1. juni. Den fantastiske følelsen der jeg forstod at jeg faktisk har levert masteroppgaven min. Ååååå, så deilig! Jeg har levert masteroppgaven min.

JEG HAR LEVERT MASTEROPPGAVEN MIN! 

HOHOHOHO! 

JEG HAR LEVERT!

HOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHO!

Fjasogmaster

Nå har jeg skrevet over 100 dønn seriøse sider om underveisvurdering og digitale verktøy i naturfag, og jeg klarte til slutt ikke å motstå fristelsen i forordet. Jeg siterer:

"Jeg vil også takke mamma og pappa som fikk meg så tidlig at jeg rakk valgfag i maskinskriving på videregående og dermed lærte touch-metoden."

 Åh, det føltes så godt  å få det ut!

Jeg tror Sid har mest rett...

Jeg har så veldig lyst til å bli en bedre lærer!

Drit i vanskelige og travle dager!

Drit i dokumentasjonsstress og vurderingspress!

Drit i følelsen av å ikke bli verdsatt av samfunnet!

Bare stopp opp og nyt et øyeblikk, lærer. 

Nyt at du har en jobb som du aldri kan bli god nok i. Nyt at du hver eneste dag har mulighet til å gjøre jobben din enda bedre. Nyt at du alltid kan ha noe å strekke deg etter! Nyt det havet av utviklingsmulgiheter du møter hver dag.

 Som Dylan Wiliam akkurat akkurat sa på youtube: 

«Teaching is incredible, because no amount of success is enough for the teacher”

Ikke la media, foreldre og politikere definere statusen i yrket ditt. Ta kontrollen selv. Det er vi som kan vise at vi er stolte over å være lærere. Det er vi som kan sørge for å bli verdsatt. Yrkesstolthet avler respekt. La oss vise yrkesstoltheten vår! 

(Har jeg sagt at jeg elsker jobben min? Ikke hver dag, men mange dager, og akkurat nå gjør tanken på at jeg har den jobben jeg har, meg veldig, veldig lykkelig.)

Borte?

Da har vi bare natten igjen sammen.
En skarve natt.
I morgen tidlig forlater du meg.
Hvordan skal jeg holde ut?

Jeg har funnet en erstatning.
Ikke bli lei deg.

Det er bare rent fysisk.
For det er deg jeg elsker.

Kom snart igjen fra verkstedet, kjære mobiltelefonen min. Hulk.

Årsaken til alle de teite spørsmålene du må gjennom når du ringer helpdesk, er meg

Jeg anser meg selv som passe datakyndig og litt til, og tilhører kategorien mennesker som holder på å sprekke av frustrasjon når helpdesk-menneskene spør om vi har satt i kontakten, skrudd på pc-en osv.

I dag kontaktet jeg data-ansvarlig på jobb, for jeg klarte ikke å koble projektøren til den nye bærbare. Det gikk jo for #&%?*! ikke an å få den pluggen til å passe! Kanskje jeg måtte ha en slags overgang?

Tilkallingen satt langt inne, for slikt skal jeg jo klare selv, men til slutt sendte jeg altså en e-post. Responstiden var på omtrent 27 sekunder.


"Du, jeg klarer ikke å koble til projektøren. Hvilken ledning skal jeg bruke? Disse passer jo ikke. Finner jeg riktig inngang inni den luken der? Jeg klarer ikke å åpne den."

Og hvordan responderer data-ansvarlig? Joda, han snur pc-en bittellitt, peker på riktig inngang og sier "Er det denne du mener?".

Han var for høflig til å le høyt, men jeg så nok det lure smilet han prøvde å skjule.

Hadde det ikke vært for at det var midt i en matteøkt og jeg måtte ta meg sammen, hadde jeg  dødd av forlegenhet. Minst.

Årets pepperkakehus!

Det er ikke like storslagent som i fjor, men akk, så moro det er å pynte sammen med Slentreren og Frøken Freken. I år ble det fengsel med mur rundt.

 

Fengselet har flere fascilliteter. Nedenfor til venstre kan du se både elektrisk stol, galge, vakter og krokodiller. Selve fengselsbygningen er uten tak, så en av fangene har klart å kommet seg over med en tau. Han kommer til å få problemer når han møter vaktene utenfor, og om han skulle klare å komme seg forbi deres spisse spyd, venter piggtråden på muren.

De innsatte har det knallhardt. Det er definitivt ingen kjære mor. Det henger til enhver tid en ulydig fange i galgen til skrekk og advarsel for de andre. Likene tar krokodillene seg av, så blir det mindre å rydde for vaktene.

Nedenfor kan du møte noen av fangene. Hygienen er ikke på topp, så det kryper store mark på veggene. En av dem er faktisk på vei til å spise seg inn i magen til han som holder til i cellen til høyre. Det er en kjent sak at det ikke er så vanskelig å få tak i alle nødvendigheter i fengselet, og han i midten har skaffet seg litt kos både i form av sopp og hvitt pulver. Han til venstre drikker øl. Noe må en fordrive dagene med i et fengsel med knallhardt miljø.

Hvis noen skulle bli bekymret for Frøken Frekens oppvekstvilkår etter å ha lest dette, er det sannsynligvis med rette.

Jeg erklærer herved min midlertidige sosiale død

Panikken har tatt meg, og jeg har skjønt at mengden masterarbeid som gjenstår, ikke er overkommelig med det livet jeg lever nå. Jeg har to jobber på totalt 125% og et sosialt liv som er altfor aktivt. Dermed erklærer jeg min midlertidige sosiale død.

• Ingen nye turer på byen skal planlegges på forhånd
• Ingen kaffekopper skal avtales på forhånd, og kaffeavtaler skal vare i maks 1 time fra jeg går hjemmefra til jeg er tilbake igjen
• Minimalt med familiebesøk på Karmøy
• Ingen helgebesøk fra venner
• Helgebesøk fra familie er greit under forutsetning av at jeg kan bruke 8 timer lørdag og 8 timer søndag til jobbing
• Wordfeud skal avinnstalleres på mobilen, sudoku vurderes avinnstallert
• Jeg skal ta pause fra diskusjonsforumet/netthjemmet ved å lage nytt passord som jeg ikke kommer til å huske

Sosiale ting kan fra nå kun gjøres spontant og når jeg føler jeg har tid. Først skal jeg bare gjøre unna de 3 neste helgene i november med venninnekveld, ut og spise med andre venninner, helgebesøk og storbytur. Etter det blir det stille fra min kant.

Jeg gjenoppstår som Lektor Solvig rundt St. Hans 2012.

Å ta et steg videre

Det er en ting jeg aldri har klart å holde orden på her i livet, og det er skuffen med sysaker. En viss orden har det vel vært, siden jeg faktisk har en syskuffe, men den har alltid vært fryktelig rotete. Nålene har ikke engang vært i en beholder. Jo, de har vært i en beholder, men den gangen for noen år siden da jeg mistet dem utover skuffen, ble det aldri til at jeg tok dem oppi igjen. Du kan bare tenke deg hvordan det har vært å finne frem til ting jeg virkelig hadde bruk for. Flytte på, løfte på, stikke seg på minst fire nåler hver gang, flytte mer, og så til slutt kjøpe nye ting, for jeg finner jo ikke det jeg skal ha. Og plaster. Plaster til alle nålestikkene.

Det er nå jeg egentlig bør si at jeg har tenkt på og planlagt å rydde den skuffen mange ganger, men aldri orket å ta fatt på det store arbeidet. Hvis jeg hadde sagt det, hadde det vært ren, skjær løgn. Jeg har overhodet ikke vurdert å rydde skuffen. Aldri.

Skuffen har vært med meg fra leilighet til leilighet. Og kommoden, selvsagt. Kommoden som skuffen står i.

Nå har det seg slik at jeg har en venninne, en veldig fin en, som har et helt syrom. De siste dagene har hun ryddet og ordnet på dette rommet. Det lovede etterbildet er ikke lagt ut på bloggen hennes ennå, så jeg regner med at hun ikke er ferdig. Her er hun i gang:

Siden hun syr kjole til meg for tiden, har jeg tilbringt litt tid nede på det rommet og sett hvor mye det betyr å ha orden på sysakene (høhø). Slik ble jeg ubevisst inspirert til å rydde i mine sysaker, og....

-----trommevirvel----

Jeg gjorde det! I dag. Nå nettopp. Se hvor fint det ble!

Aldri mer blødende fingre og frustrert leiting etter synåler, målbånd eller riktig farge på sytråen!

(Og prixposen som kan skimtes til høyre, stammer fra interiørgenistreken fra august. Den måtte flyttes pga. et barneselskap.)

Og plutselig var jeg med i en film...

...på en måte. Det føltes iallfall slik.

Jeg hadde vært på Naboen sammen med noen fine mennesker. Vi hadde spist godt, drukket godt og pratet om brylluper i Las Vegas, husarbeid, slutten på ePoker, ludologi (ok, egentlig ikke, det hørte bare med til historien om en knust pc-skjerm), verksteder, døgnrytme, fulle kokker og egne idéer om film og locations. Etterpå dro jeg hjem.

Turen fra Naboen til bybanestoppet var så fornøyelig. Jeg obseverte mye mer enn vanlig. Jeg var veldig tilstede og samtidig litt utenpå meg selv (nei, jeg er ikke hippi). Og jeg smilte og ble enda gladere av alt jeg så. Og det var så mye å se på den korte veien. Det føltes som å være med i en film og vandre gjennom det samtidig som jeg så det på skjermen.

Først passerte jeg damen som pratet høyt og jærsk på telefonen og ikke kunne finne veien til dit hun skulle. "Skal jeg gå mot der vi kom fra? Jamen, hvor da?" Utenfor Godt Brød spilte de bongotrommer og danset. Ingen samlet inn penger. På vei ned Torggaten hoppet det plutselig en mann foran meg, veivet med armene, smilte med hele ansiktet og ropte wrææhæææ. Jeg lo høyt i flere meter etterpå. Så møtte jeg to unge kompiser med tyrolerhatter, og de var så søte. Et par stod utenfor Hotel Norge og klinte med hendene på hver sin rygg. Alle rundt meg smilte, lo og var glade. Det var den tiden på døgnet der stemningen fremdeles var fin, og ingen hadde blitt kranglete, trøtte eller for fulle. Alt var egentlig perfekt.

Nå høres det ut som det skal komme et stort MEN, men det gjør det ikke. Alt var nemlig perfekt på bybanen også. Lite folk. Mange ledige plasser. Setet helt for meg selv. Jeg kikket ut vinduet og studerte en fyr i skatesko, pysjamasbukse, t-skjorte og med grønne øretelefoner mens han kjøpte billett. Jeg var fremdeles i filmen, og alt var bare magisk.

Men nå kommer men-et:

MEN SÅ ble alt ødelagt.

En idiot av en gammel mann brøt bussregelen og satte seg ned ved siden av meg. Setet foran var helt tomt, men likevel måtte han velge setet mitt. Det går ikke an å bryte bussregelen på den måten. Alle tomme dobbeltseter må fylles opp først, og så er det lov å sette seg ved siden av andre. Hvis ikke blir det brudd i balansen, og alt i hele verden kan bli ødelagt.

Filmen sluttet altså brutalt, men det ble likevel en av de bedre filmene. Den kommer ikke på kino, men kan ses i 4D i strekningen Naboen - Byparken de tre neste lørdagene mellom 00.15 og 00.20. Etter det begynner julebordssesongen, og en annen film vil bli vist iallfall frem til årsskiftet.