Årets pepperkakehus

Årets kreasjon er sterkt inspirert av turen til Island i sommer. Overskriften lyver en smule, for Frøken Freken, Herr Teknisk Konsulent og jeg har laget en.....

PEPPERKAKEVULKAN!

Et vulkanutbrudd er et av de mest fascinerende naturfenomen som finnes, men fascinasjonen kan fort komme i bakgrunnen om du finner deg for nær under et utbrudd. Bildene nedenfor er kun illustrasjonsfoto, men jeg advarer likevel om sterke scener.

Ett av problemene kan være at lavastrømmen kutter veiforbindelsen... Da vil du enten være på vei i sikkerhet eller ha et ganske stort problem...

Vel, riktig side av lavastrømmen betyr kanskje lite hvis man har fått en lavastein i hodet. Det er likevel hakket bedre enn å være på feil side og full av lava:

Hvis du er fransk turist, tenker du muligens at du var skikkelig uheldig med valg av feriested denne gangen:

Seiginger kan lett bli tatt av lavastrømmen:

På Island er det såkalte heitur pottur overalt. Disse er en viktig del av islandsk kultur og fungerer som møtested både sosialt og forretningsmessig. Hvis du tilfeldigvis bader i en akkurat når det kommer et vulkanutbrudd, vil du nok føle deg litt ekstrekokt:

Det kan også være at den lokale McDonalds-sjappa ligger nær lavastrømmen og tar fyr. Det vil i såfall være skikkelig synd...

Hvis utbruddet skjer rundt juletider, kan vi nok regne med at det lokale juletreet står på riktig side av byen og klarer seg fint:

Dette var bare et lite utvalg av hva som kan skje om du befinner deg i nærheten av et vulkan når den får utbrudd. I år som i fjor, forfjor og forforfjor, så var det veldig kjekt å pynte, og vi er strålende fornøyd med resultatet. Her er alle scenariene samlet:

Halvmaratongalskapstatusoppdatering

Det er nå 15 dager siden jeg for første gang tenkte at det var en god idé å bli med på halvmaraton. Siden da har jeg tenkt det en gang til. Som sist - i selskap med den fine gjengen, og som sist - etter å ha drukket et par glass vin. Dermed kan jeg konstatere at det ikke hadde vært til nytte om jeg hadde sagt nei første gangen, for jeg hadde garantert sagt ja andre gangen.

Vel...hvordan går det?

Det har ikke gått til hodet på meg. Jeg er den samme som jeg alltid har vært:

• Noen dager etter at jeg hadde sagt ja, ble det bestemt at vi skulle løpe i høst i stedet for i vår. Dermed kunne jeg utsette treningen en noen dager til.
• Jeg spiser mer godteri, for hvis jeg skal trene en del fremover, gjør det ikke noe om jeg spiser mer søtt.

Jeg har begynt å løpe

• Jeg begynte på mandag og har trent rolig tre ganger. 
• Jeg har lest om å komme i gang med løping i dag og er veldig glad for at det stod presiert hvor viktig det var med rolig start. Det skal jeg klare.

Jeg er motivert, dog mer av ytre enn indre årsaker

• Allerede før første trening kjøpte jeg en kjole til et bryllup i sommer. Kjolen er for liten, men det ordner seg jo nå. Steinen er kastet i vannet, og jeg har rykket direkte frem til ytterste ring.
• Jeg kan kjøpe nye joggesko, ny treningsbukse og diverse annet stæsj. Det er egentlig det mest motiverende.
• Hilde har det verre enn meg, for hun skal løpe maraton i april. Det er motiverende å vite at jeg har mye bedre tid enn henne til å slappe av.
• Ett av løpene har følgende å tilby: "Servering (ca. hver 3,3 km) av sportsdrikk, cola, vann og bananer. I tillegg variert kost som banan og sjokolade." Motivasjon hver 3,3 km, altså!
  
  

Jeg fremstår som mer motebevisst enn før
Det viktigste for meg er å delta i det løpet som har de kuleste t-skjortene.

• Dermed utgår Bergen skogsmaraton. De har ikke halvmaraton, bare "3 runder". Hvor kult er det med en t-skjorte som sier "3 runder på Bergen skogsmaraton"?  
• Maratonkarusellen som begynner og slutter på Fana stadion, har a) halvmaraton og b) kult navn. Det kan bli en fin t-skjorte. Jeg tror jeg går for den.

Ehm...altså...

Nå har det seg slik at jeg var på en fest på fredag. En veldig fin og morsom fest. Nå har det seg også slik at jeg har lett for å bli revet med. I mitt hode er det ganske mye som kan virke som verdens beste idé en sen fredag kveld som heller fremstår som verdens dårligste idé når det er morgen igjen. Trekke seg? Nei, en viss ære har man jo. Hulk. Halvmaraton er liksom ikke helt min greie.

Island < 3

Jeg har hatt naturfagtime om jordens indre krefter i dag, og overskriften på presentasjonen min var den samme som på dette innlegget. I to timer har jeg fått prate om opplevelsene mine fra i sommer, og nå lengter jeg sånn tilbake.

Island <3 Monika= Sant

Kjærlighet

Vi må ta vare på det vi har, sa hun.
Ja, sa han og snudde seg mot lesebrettet sitt.

De blå skålene

Når jeg skal spise risengrynsgrøt til middag, må det være i en av de blå skålene. Noen hevder at det ikke er noen forskjell på de blå og de hvite. Tull. Det må være en blå skål.

Image

I dag tok jeg en test som bekreftet at jeg ikke var kjerring. Jeg var faktisk langt fra kjerring. Så langt jeg kunne komme på akkurat den testen. Det føltes godt med tanke på gårsdagens facebook-status:

Jeg har jobbet med å fremstå som ung i hele dag. Over middels måloppnåelse kan bekreftes av taco-handel på Prix (ok, det er til barnebursdag i morgen, men innholdet i handlekurven var likevel ungdommelig) og to nye kviser. Jeg har til og med blitt facerapet (for et grusomt ord) akkurat slik ungdommen blir det:

 Det var riktignok av en venninne i førtiårene som gjorde det, men en facerape er nå en facerape.

Så - midt i denne ungdommelige suksesshistorien går jeg hen og river ned alt. Ikke ved å se 14 (!) episoder av Big Bang Theory, for det er i grunnen ganske ungdommelig, men ved å se de siste 12 for at jeg skulle ha noe å gjøre på mens jeg strikket...

Det er mulig jeg må jobbe mer målrettet og systematisk med imaget mitt...

Mattelærer på tur

Jeg sjekket taksameteret og ga ham firehundre kroner. De trehundre jeg hadde fått fra de som satt på og hundre fra meg selv. Taxisjåføren ble litt rar, og jeg ble litt flau. Ni kroner i tips, liksom. Litt lite. Litt pinlig. Jaja. Jeg hadde ikke småpenger, så det fikk bli med de ni kronene.

Pinlig.

Pinlig i to meter.

Nesten før jeg hørte døren smelle igjen etter meg, gikk det opp for meg at det stod tohundreognittien på taksameteret. Ikke trehundreognittien.

Gratulerer med hundreognikroner i tips, taxisjåfør.

Nå sitter jeg her og ler. Le med meg. Vær så snill.

Endelig kom følelsen!

Akkurat nå. Helt plutselig.
Jeg er svett og klam. Klærne er dekket av magnesiumpulver, og håret er fullt av jif og støv etter vaske-dugnad i turnkassen. Skuldrene verker, og jeg har en million studentoppgaver å sensurere. Iallfall nesten. Innimellom forbereder jeg egen muntlig eksamen som skal være 18. juni, og jeg har mange timer foran meg ved skrivebordet, både i dag og en uke fremover. Så, helt plutselig,  kom den følelsen jeg har ventet på siden 1. juni. Den fantastiske følelsen der jeg forstod at jeg faktisk har levert masteroppgaven min. Ååååå, så deilig! Jeg har levert masteroppgaven min.

JEG HAR LEVERT MASTEROPPGAVEN MIN! 

HOHOHOHO! 

JEG HAR LEVERT!

HOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHOHO!

Fjasogmaster

Nå har jeg skrevet over 100 dønn seriøse sider om underveisvurdering og digitale verktøy i naturfag, og jeg klarte til slutt ikke å motstå fristelsen i forordet. Jeg siterer:

"Jeg vil også takke mamma og pappa som fikk meg så tidlig at jeg rakk valgfag i maskinskriving på videregående og dermed lærte touch-metoden."

 Åh, det føltes så godt  å få det ut!

Jeg tror Sid har mest rett...

Jeg har så veldig lyst til å bli en bedre lærer!

Drit i vanskelige og travle dager!

Drit i dokumentasjonsstress og vurderingspress!

Drit i følelsen av å ikke bli verdsatt av samfunnet!

Bare stopp opp og nyt et øyeblikk, lærer. 

Nyt at du har en jobb som du aldri kan bli god nok i. Nyt at du hver eneste dag har mulighet til å gjøre jobben din enda bedre. Nyt at du alltid kan ha noe å strekke deg etter! Nyt det havet av utviklingsmulgiheter du møter hver dag.

 Som Dylan Wiliam akkurat akkurat sa på youtube: 

«Teaching is incredible, because no amount of success is enough for the teacher”

Ikke la media, foreldre og politikere definere statusen i yrket ditt. Ta kontrollen selv. Det er vi som kan vise at vi er stolte over å være lærere. Det er vi som kan sørge for å bli verdsatt. Yrkesstolthet avler respekt. La oss vise yrkesstoltheten vår! 

(Har jeg sagt at jeg elsker jobben min? Ikke hver dag, men mange dager, og akkurat nå gjør tanken på at jeg har den jobben jeg har, meg veldig, veldig lykkelig.)

Borte?

Da har vi bare natten igjen sammen.
En skarve natt.
I morgen tidlig forlater du meg.
Hvordan skal jeg holde ut?

Jeg har funnet en erstatning.
Ikke bli lei deg.

Det er bare rent fysisk.
For det er deg jeg elsker.

Kom snart igjen fra verkstedet, kjære mobiltelefonen min. Hulk.

Årsaken til alle de teite spørsmålene du må gjennom når du ringer helpdesk, er meg

Jeg anser meg selv som passe datakyndig og litt til, og tilhører kategorien mennesker som holder på å sprekke av frustrasjon når helpdesk-menneskene spør om vi har satt i kontakten, skrudd på pc-en osv.

I dag kontaktet jeg data-ansvarlig på jobb, for jeg klarte ikke å koble projektøren til den nye bærbare. Det gikk jo for #&%?*! ikke an å få den pluggen til å passe! Kanskje jeg måtte ha en slags overgang?

Tilkallingen satt langt inne, for slikt skal jeg jo klare selv, men til slutt sendte jeg altså en e-post. Responstiden var på omtrent 27 sekunder.


"Du, jeg klarer ikke å koble til projektøren. Hvilken ledning skal jeg bruke? Disse passer jo ikke. Finner jeg riktig inngang inni den luken der? Jeg klarer ikke å åpne den."

Og hvordan responderer data-ansvarlig? Joda, han snur pc-en bittellitt, peker på riktig inngang og sier "Er det denne du mener?".

Han var for høflig til å le høyt, men jeg så nok det lure smilet han prøvde å skjule.

Hadde det ikke vært for at det var midt i en matteøkt og jeg måtte ta meg sammen, hadde jeg  dødd av forlegenhet. Minst.