Og møte med de lokale

Fra å ha nikket og hilst og sagt to ord til de lokale (stort sett Grüss Gott og Danke Schön) hele helgen, oppstod det i dag kontakt med en lokal gutt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har forflyttet meg til koselige, lille Hall utenfor Innsbruck, eller om det bare var en helt spesiell kjemi mellom ham og meg som var gitt fra naturens side.

Vi pratet på tysk, og til tross for mine språkvansker, forstod jeg ham og han meg. Det var et spesielt møte, og vi opplevde straks å være på samme nivå. Jeg håper jeg ser ham igjen før jeg drar herfra. Danke Schön, liebe Christoph, 4 år.

Møte med Tyrol - laaaangt innlegg, men heldigvis noen bilder innimellom

Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall noe eksotisk – noe helt annerledes enn hjemme. Noe slik, kanskje?

Kilde: http://www.citypictures.org/r-europe-148-austria-192-tyrol-austria-2240.htm

Det lille søte propellflyet lå lenge inni skyene, og jeg tok ikke øynene fra vinduet, for jeg ville ha med meg den første åpenbaringen av fjelltopper med snø mot knallblå himmel. Ååå, som jeg gledet meg til det øyeblikket.

 

Vent litt…

Knallblå himmel? Flyet lenge inni skyene? Stor logisk brist. Det pøsregnet, og fjellene var ikke mulige å se.

Positiv som jeg er, kom jeg meg raskt over skuffelsen og begynte å speide etter de små, koselige tyrolske bygninger, men det eneste jeg så, var boligblokker og veier. Store boligblokker med et hint av Øst-Europa. Og veier. Veier med biler. Vanlige biler. Slike vi har hjemme. Definitivt ingenting tyrolsk over det. (Hadde det ikke holdt med grusveier og  hest og kjerre her i dette vakre landskapet?)

Det tok imidlertid ikke lang tid før opplevelsen ble større. Innflyvningen var fantastisk. Flyplassen ligger midt blant alle husene, så flyet måtte bratt ned, og det føltes nesten som vi sneiet hustakene med landingshjulene. Det var utrolig kult! 

Sett fra nedsiden

 Og da jeg kom inn på flyplassen, og den var bitteliten, så føltes ting litt mer tyrolsk igjen. Tyrolsk i formen ”Monika-har-sett-for-seg-tyrolsk”.

Jeg hadde ikke forberedt meg til turen annet enn å bestille flybilletter og hotell. Jeg hadde planer om å lese meg opp og vite mye om stedet før jeg ankom, men det forsvant til fordel for moro viktig jobbing. Nå er det søndag. Jeg kom på fredag. Siden da har jeg trasket gjennom så godt som hele Innsbruck, sett 5 museer, noen kirker og andre severdigheter. Hovedseverdigheten ”Das goldene Dach” lå like utenfor hotellet, så det har jeg sett mange ganger.

Maximillius I fikk bygget seg en balkong med gyldent tak over Shauplatz, siden palasset hans ikke hadde den utsikten.

Hvis jeg skal trekke frem et høydepunkt, må det være Bergiesel og hoppbakken. Den har jeg et forhold til fra jeg var liten, så det var nesten magisk å se den på ordentlig. En del av det som gjorde det til en stor opplevelse, var også utsikten. For en natur! Når skyene endelig lettet, og fjelltoppene kom frem, var det også magisk. Jada, full av superlativer, men det får være. Ordet spektakulært kommer til sin rett mellom fjelltoppene her.

(Sukk, hvorfor blir bildene aldri som i virkeligheten)

Dagen før hadde fjelltoppene gjemt seg:

(se flyet på vei mot landing ca midt i bildet)

Jeg kunne ingenting om Tyrols historie  (bortsett fra litt sport, kanskje), men nå kan jeg litt om frigjøring, bl.a. kamper mot Bayern, om Habsburgere, klokkemakere, stormannsgalne herskere, søppelsystemet i gamledager og hvorfor Triumpfbuen har en gledesside og en sorgside.Ja, olg så vet jeg hvor det daværende norske kronprinsparet overnattet da de overvar vinter-OL i 1976.

Dette var ikke ment som en reisedokumentar, så bildevalget er ikke representativt for byen. Det finnes mange koselige, smale gater, mange flotte hus, nydelige bygninger i form av kirker, palasser, museer osv. Innsbruck anbefales på det varmeste.

Litt slem barnevakt?

Jeg, 34,5 år, er barnevakt for kanskje verdens skjønneste 4,5-åring. Følgende samtale foregår på badet mens han sitter på do og bæsjer:

4,5-åring: Haha, Monika, nå får du den pyton lukten i nesen din
34,5-åring:Da holder jeg bare for nesen
4,5-åring: Den kommer i munnen din også
34,5-åring:Da holder jeg bare munnen igjen
4,5-åring: Lukten kommer inn likevel
34,5-åring:Den kommer inn i din munn også. Og i nesen.
4,5-åring: Nehei!
34,5-åring:Jo. Vi puster inn samme bæsjeluften, så det går ikke an at den bare kommer i min nese.
4,5-åring: Nehei!

Og så var det slutt på den samtalen...

I dag har jeg tjent ganske mange penger

Det hadde seg nemlig slik at jeg skulle kjøpe meg noe, og så hadde jeg på forhånd satt en makspris. Som vanlig, men denne gangen skulle jeg ikke over prisen. Veeeel...jeg burde ha skjønt hvor det kom til å ende...

Åh, den så ganske god ut. Kanskje jeg skal prøve den? Ja, den er jo for dyr, men det skader jo ikke å prøve...

Åh, den var myyye bedre enn den andre jeg prøvde som lå innenfor maksprisen. Myyyye.

Hm...tenke, tenke...den er jo på tilbud...

"Du, damen, er den prisen inkludert sånn og sånn?"
"Ja."
"Hm...har dere den på lager?"
"Javisst"
"Ehm...øh...hehe...eh, jeg tar den, jeg."

En liten stund var jeg ganske satt ut over at ufornuften nok en gang seiret, men så begynte jeg å tenke litt:

La oss si at denne tingen hadde kostet 15000 kr og nå var satt ned til 10000 kr. Da har jeg jo i teorien praksis tjent 5000 kr. Hvis jeg trekker fra fortjenesten på kjøpsprisen, er jeg nede i 5000 kr og dermed innenfor makspris. Hvis jeg i tillegg tar med i regnestykket at jeg lot være å kjøpe teppe, skrivepult og diverse småting pga. den innbilte budsjettoverskridelsen, er jeg så godt som nede i null. Jeg fikk altså denne tingen helt gratis og har tjent 15000 kr i dag.

Jeg lurer på hva jeg skal bruke de 15000 kronene til.

Til alle som har vært med i 17. mai-komitéer

Dere har herved fått en stor stjerne fra meg. I år har jeg vært med, og i kveld er jeg ganske sliten. Mye jobb, mye å tenke på og likevel ganske fint. Det er fint å være med og gjøre noe for at denne dagen skal bli best mulig for alle barna som har gledet seg helt siden forrige 17. mai.

Det er litt rart, egentlig, for da Frøken Freken begynte i 1. klasse, var det en ting jeg var sikker på. Jeg skulle IKKE melde meg til 17. mai-komitéen når det ble vår tur. Hahaha, takke meg til klassekontakt, FAU og dugnad i idrettslaget, men definitivt ikke 17. mai. På foreldremøtet etter jul taklet jeg ikke stillheten som oppstod da spørsmålet kom, og meldte meg. Det vil si, venstrearmen min taklet ikke stillheten og løftet seg av seg selv, og vips, så var jeg ett av medlemmene. Jeg var litt skrekkslagen og litt stolt, for jeg liker jo å være en mamma som tar ansvar og bidrar, selv om jeg må gjøre noe jeg ikke synes er så kjekt og som jeg egentlig ikke synes jeg har tid til. Når jeg likevel var stolt og glad for at venstrearmen min tok ansvar, viser det at jeg har blitt litt voksnere siden 1. skoledag som mamma.

Nå er det over. Nesten, iallfall. Og opplevelsen er bare positiv. Komitéen har bestått av foreldre som stiller opp, melder seg frivillig til oppgaver og som samarbeider godt. Jeg har lært masse, organisert masse og bidratt til en kjempefin 17. mai-feiring på skolen. Jeg er både stolt og glad.

Var Samuel Morse egentlig same?

Og har jeg dermed gjort en stor historisk oppdagelse?

Nyheter på samisk, hørt gjennom en nesten lukket terrassedør, høres nemlig ut som morsesignaler.

Sam(u)e(l) Morse? Neppe tilfeldig.

Prisen for fremragende forskning kan sendes til min folkeregistrerte adresse.