Det å gå hjem alene - en stemningsrapport

Man har kanskje hatt en hyggelig kveld på byen. En usedvanlig hyggelig kveld på byen, faktisk. Til tross for at man begynte på en restaurant med god mat, men mye kø. Man har kanskje også hatt det veldig hyggelig i en have i byen selv om mange fryser og man må gå videre (kle dere for pokker!), og så viser det seg at der man går videre, er det enda hyggeligere. Og så leker man gamle leker med tommelen på bordet, leser psyko meldinger på toalettet, synger mange gamle sanger og tar en tur ut innimellom for å sjekke at stempelet fremdeles virker(hæ? stempel? kan jeg få et stempel?).

Til slutt går man gjerne på et finfint sted i andre etasje med halvbrødre og utdanka detektiver som man tar bilder sammen med selv om de ikke er levende, og ja, man har det veldig fint. Både fordi man har det og fordi vennene ringer andre venner for å få avkreftet mistanker (som man ikke får, tvert imot). Det kan også hende at man finner ut at det slett ikke var til slutt, bare nesten til slutt og finner ut at neste sted er til slutt (definitivt til slutt, for nå går snart bussen), og så har man det fryktelig fint og lengter tilbake til gamle festivaler.

Plutselig befinner man seg løpende i retning busstoppet med en vag erkjennelse om at taxikø har man prøvd mange ganger før, og det ER virkelig ikke raskest på denne tiden av døgnet. Og så føler man seg gjerne som verdens heldigste som både når bussen og får sitteplass. Det står ingen i midtgangen helller. Luksus. Etterhvert skjønner man at bussen går via det som er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet, og kanskje fører det til en smule lykke.

Så går man av bussen. Våken, men trøtt. Lykkelig fordi man ikke sovnet. Lykkelig fordi man er nærmest (relativt) hjemme på denne tiden av døgnet. Man går gjerne og trasker bortover i snøen på høye hæler (støvletter, selvfølgelig, ikke lave sko på denne årstiden) og lurer på om man skal gå den offentlige veien eller snarveien. Man tenker at den avgjørelsen kan man ikke ta før man har funnet ut hvor den som trasker like bak, har tenkt å svinge. Den som går like bak, så like bak at hodeskyggen dunker i vekseskyggen ens, svinger og svinger. Svinger like mye som en selv. Bortover, forbi snømannen med hodet i armen, opp til venstre, forbi landhandelen, videre oppover. Like bak, samme avstand. Den eneste gangen avstanden til skyggen varierer, er når man passerer lysstolpene. Da forsvinner forfølgerskyggen, og så dukker den plutselig opp igjen. Blodtrykksforhøyende opp igjen. Det er da for faen på tide å gå sine egne veier.

Man går og man går. Skygge, skritt, en og annen taxi på vei nedover. Man svinger inn til seg selv. Sin egen gate. Endelig. Men faen, skyggen følger med. Nedover. Nedover. Etter. Av og til nærmere. Større hode. Blodtrykksforhøyende. Jaja, snart hjemme. Så svinger skyggen til venstre, og man selv fortsetter fremover litt til. Hjemme. Ingen skygge.

Dobbel lykke.

Og hjemme skulle man gjerne ønske seg et drag eller to av en sigarett, men siden man faktisk ikke røyker, virker det kanskje mest kvalmende. Gratulerer med dagen, Chris. Takk for en vakker fredagskveld.

Uavhengig av tid og sted?

På torsdag var jeg på Roskilde. På Voss. Sprøtt, absurd og utrolig morsomt.

Bomber

For et par dager siden fortalte datteren min meg med stor entusiasme at "Joachim sine pupper er som trykknapper, mens dine er som bomber, mamma."

Jeg føler at jeg har lykkes i barneoppdragelsen.

Apropos trening

Jeg har dessverre ikke hatt tid til å oppdatere bloggen min de to siste månedene, for jeg har vært så opptatt med å trene.

Gjett hva dette innlegget handler om?

Ja, riktig, det er trening!

I går ble prøvetimen min avlyst, men i dag er jeg klar igjen. Elixia står for tur. Treningsklær er allerede på. Fredag, eksamenslesedag, snart kaffe og så starten på treningslivet. Dette må jo bare bli en fin dag.

Litt pinlig?

Ja, det gjelder det nye treningslivet mitt igjen.

I går kjøpte jeg meg altså treningsbukse og -sko. Mens jeg satt ved pc-en og jobbet tok jeg meg flere ganger i å snu meg og kikke lengselsfullt mot skoene. Laaange blikk. Igjen og igjen. Og til slutt gjorde jeg det. Jeg reiste meg opp, gikk bort til skoene og tok dem på. Og så gikk jeg med dem inne. Og satt. Satt med dem hele tiden mens vi så to episoder av Deadwood.

Hilsen Monika, 8 år.

Trening 2

Ja, jeg er så gira for at jeg skal begynne å trene at jeg må skrive litt til.

Da damen fra Elixia ringte meg for å avtale prøvetime, spurte hun hva målet med treningen var, og jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg vil jo oppnå ALT!

Og der borte på armlenet på sofaen, ligger en ny treningsbukse, nye treningssko og en sports-bh. Hver gang jeg ser på dem, blir jeg varm om hjertet. Jeg skal de neste 12 månedene ofre ca 450 kr per måned i annen moro til fordel for trening. Det føles rett, og jeg håper det gjør det de neste 12 månedene også.

Opplysning

Jeg skal begynne å trene på treningssenter.

Treningslivet mitt de siste 5 årene kan oppsummeres slik

1. Trente litt hjemme, situps på kvelden og slikt, men det holdt ikke. Jeg trengte energi, og jeg ville ha oppstramming.
2. Jeg trente med stor motivasjon i styrkesalen til SATS i 7-8 måneder før jeg brått ble lei. Da gikk jeg over til aerobic og klarte å holde de 2 gangene i uken med trening noen måneder til.
   
3. Jeg flyttet, hadde ikke tid til å trene en stund, mistet all motivasjon, var støttemedlem et par måneder og sa til slutt opp medlemskapet
4. Jeg var både tynn og sprek da jeg sluttet, så det var ingen fare. Det kunne da ikke være så vanskelig å holde formen.

----opphold på noen år, litt opp i vekt, ikke så ille-------------klarer å sykle langt fremdeles---------- (hm, vil den streken akkurat dekke en side nå?)

Så går det galt. Fryktelig galt.

Jeg forelsker meg hodestups i en hobbykokk. En forholdsvis aktivitetssky hobbykokk, faktisk, og hvordan kunne noe tiltale meg mer?

• God middag nesten hver dag
• Teater i stedet for aktivitet
• Mye god vin
• Storbyferier i stedet for aktive ferier
• Lange kvelder med TV-serier
• Restaurantbesøk til stadighet
• Og mer god mat
• Og så kjøpte vi bil
  

Og der er jeg nå. På torsdag har jeg prøvetime på ett senter, fredag et annet. Fra neste uke har jeg medlemsskap på et treningssenter som er bindende i 12 måneder. Sånn er bare det.



(Og det verste av alt, jeg tør nesten ikke si det høyt: jeg gleder meg villt!)

Straks: spark-en-rødhåret-dagen

20. november.


Bør jeg benytte anledningen til å takke for alt?

Ting jeg har lært meg i det siste

• snu dataskriften opp ned
• alt+1 gir overskrift 1 osv.
• rosa roser er også fine
• det er enkelt å lage sin egen flammekaster
• banan og chips er fremdeles godt som pålegg
• jeg leker for lite med maizenna-mel
• snu facebook-skriften opp ned