For noen dager siden hentet jeg resten av stæsjet mitt fra før jeg flyttet hjemmefra på ordentlig. Det er kanskje på tide når man har passert 33 år. Min søster var nok også glad for å få et helt ekstra kott til disposisjon, siden det er hennes hus nå...
Et av høydepunktene var boksamlingen min. To esker med bøker fra Pennyklubben og juniorbokklubben. Nå vurderer jeg om jeg skal la Frøken Freken overta alt sammen, eller om jeg skal gi noen til Fretex for å styre henne unna hestedilla. Bobseybarna skal hun iallefall få lese. Kanskje vi må lese dem sammen? Og se på toppen til høyre, der ligger Barnetimeboka. Åh.
Noe annet som lå i bokhaugen, var skoledagbøkene fra ungdomsskolen. Vi levde gjennom de bøkene, og det lå stor prestisje i å ha en kul dagbok. Jeg elsket mine, og de var fulle av utklipp fra blader og aviser, samt navnet på den jeg til enhver tid var forelsket i. Jeg var ikke forelsket i så mange forskjellige, for mine forelskelser kunne gjerne vare i år, og de var nesten alltid ulykkelige og på avstand. Sukk. Det er godt å være voksen og ha selvtillit. Det er hardt å være ulykkelig forelsket i pubertetstiden, særlig når man sper på sorgen med suppete, ekle sanger som man føler er skrevet til seg selv. Det var ikke den sang jeg ikke kunne tilpasse kjærlighetssorgen min. Hoho!
Her var jeg visst ferdig med Kjetil-forelskelsen:
Selv om det var fotball som var det store, hadde jeg også hestedialla i noen år. Sammen med en venninne lagde jeg planer for hvordan vi skulle få HELE klassen interessert i hester. Vi skrev lister med delmål, som bestod i å henge opp hesteplakater i klasserommet og ta med hestebøker til klassebiblioteket. Jeg kan røpe at det ikke virket. Klassekameratene mente fremdeles at hest luktet pest, ingen protest. I løpet av disse årene klarte jeg å skaffe meg en del utstyr som jeg fant igjen i kottet:
Jeg hadde også egen frimerkebok. Mon tro hvor lenge den interessen varte? Det kan ikke ha vært mange månedene, men jeg husker godt hvordan det kriblet i magen av glede den gangen jeg gikk på postkontoret helt alene for å kjøpe norske frimerker til samlingen min. Åh.
Ja, og så var jeg en skikkelig juksepave. Her er beviset som fjerner all tvil:
Russeutstyret mitt dukket også opp igjen. Frøken Freken i askepottkjole syntes det var stor stas å få prøve den, og jeg kan konstatere at wunderbaumen som jeg fikk i lua etter å ha gått med den en hel dag, fremdeles lukter eh, ja, ...wunderbaum.
Etterhvert flyttet jeg delvis hjemmefra, og en periode kjøpte jeg MANGE ting til hybelen. Det at jeg hadde sommerjobb på en butikk som solgte slik, hjalp ikke. Et helt sett med slike er nå donert til Fretex:
Ååå, så pen denne pyntevognen var på kommoden min! Nå har Fretex fått den også. Den var på sitt aller peneste da jeg hadde tørkede roser oppi.
På lærerskolen hadde jeg forming, og der lagde jeg selvfølgelig ting til hybelen. Grytekluter i lappeteknikk med høstfarger. Juhu! Jeg ga dem til Fretex også. De var flott sydd, men fikk ikke lov å bli med hjem likevel. De var fine den gangen, men ikke nå lenger. Man kan jo ikke ta vare på alt selv om man har laget det...:) Jeg fikk faktisk 2.2 i samlet karakter i forming (sløyd, tekstil, tegning, kjeramikk). Hvem skulle trodd det om meg? Jeg må si meg stolt av den!
Og *host* hvem har ikke vært medlem av en bokklubb på 90-tallet og fått minst ett sett av disse i vervepremie? Fretex værsågod.
Og helt til slutt puslespillet mitt. Jeg elsket å pusle, men dette på 5000 brikker klarte jeg aldri. Det er jo ganske kult, og kanskje jeg prøver igjen, men det kommer uansett aldri opp på noen vegg hjemme hos meg. Kanskje en garasjevegg en gang? Puslespill limt på en plate og rammet inn er ikke noe annet enn harry. Sånn er det med den saken.
Det er fint å rydde i gamle minner, og nå har jeg alle tingene mine hjemme hos meg selv. Iallefall det som er igjen av dem. Det føles fint. Velkommen hjem!
